Religiøse og politiske symboler

Kors og hijab: Hør her, Erna

  Jeg tillater meg å være noe personlig. Det handler om ditt forsvar av din kollegas smykkebruk, Erna. Jeg har full forståelse for at du støtter Sylvi Listhaug, med eller uten kors. Korset er en naturlig del av norsk kulturtradisjon, vårt kristne verdigrunnlag. At en voksen person frivillig bruker et…

 

Jeg tillater meg å være noe personlig. Det handler om ditt forsvar av din kollegas smykkebruk, Erna. Jeg har full forståelse for at du støtter Sylvi Listhaug, med eller uten kors. Korset er en naturlig del av norsk kulturtradisjon, vårt kristne verdigrunnlag. At en voksen person frivillig bruker et smykke med kors, kan vanskelig argumenteres mot. Men når du samtidig argumenterer for den naturlige retten for muslimske jenter til å velge å bruke hijab, faller jeg helt av.

Jeg forstår rett og slett ikke at en statsminister i 2017, etter hijab-debatt i nå 14 år, kan fremstå som så uvitende og holdningsløs. Vi snakker tross alt om et kvinneundertrykkende plagg, som dertil er det fremste symbolet for totalitær ideologi i dagens Norge og verden.

Vi er heldige. Vi lever i et åpent og liberalt samfunn basert på menneskerettigheter. Hijaben er motsatsen til disse godene. Jeg mener at den økende bruken av hijab som vi har sett det siste tiåret er et varsel om en verdimessig stormbyge under oppseiling. Jeg håper jeg tar feil. Grundig feil. Men håpet svinner dag for dag. Kan vi snart ta en substansiell offentlig samtale med ledende politikere som deg, Erna, om et slikt «verdivarsel»?

Det gode liberale synet

I anledning all offentlig støy rundt Sylvi Listhaugs bruk av smykket med kors, uttaler du deg til Nettavisen. Du sier:

Jeg er et godt liberalt menneske som mener at folk må få bære sine religiøse symboler som de vil, derfor mener jeg Sylvi må få bære korset, noe hun stort sett alltid gjør.

Så føyer du til disse ordene:

– Jeg mener også at unge muslimske jenter må få gå med hijab.

Er det virkelig godhet og liberalisme å tolerere at jenter ikles et totalitært plagg? Er det virkelig på sin plass å sidestille et kors i halsen på en voksen person med et kvinneundertrykkende plagg, dertil på jenter? Jeg tror ikke majoriteten borgere i Norge er enige med deg her, heldigvis.

Er virkelig kors og hijab to sider av samme sak, Erna?

En flyktning sa ifra

For ti år side skrev jeg en bok om tildekning av den muslimske kvinnen, Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme. Hovedbudskapet er det samme i dag: Det er dessverre så mange politikere (akademikere og journalister også) som fremdeles ikke synes å ville ta innover seg følgende: den totalitære religionspolitiske ideologien islamismen er på fremmarsj, sterkest symbolisert i det offentlige rommet gjennom tildekking av jenter og kvinner. Det er en ideologi som er i full kamp med alt hva vi kjenner av menneskerettigheter og frihet.

En kvinne og flyktning som jeg har stor respekt for, franskiranske Chahdortt Djavann, karakteriserer slørets betydning for islamistene slik: Det er deres ”fremste krigsmaskin” i det offentlige rommet, sier denne antropologen. Dess flere jenter og kvinner de får inn i sløret, jo sterkere får de manifestert sin ideologi i samfunnet vårt, forklarer Djavann, som selv flyktet fra slørtvangen i Iran.

Den dansksyriske politikeren Naser Khader, advarer også i klare ordelag om symbiosen mellom sløret/hijaben og islamismen. Det samme gjør professor i islam, den iranske flyktningen Mehdi Mozaffari ved Universitetet i Århus. Flere europeiske størrelser med røtter i den muslimske verden fremmer dette varslet.

Men hvorfor ser ikke dette temaet ut til å vekke det brede spekteret av politikers oppmerksomhet og bekymring? Det undrer meg stort, Erna. Jeg trodde i mitt troskyldige sinn at politikere, enten de hører hjemme i Ap, Høyre, Venstre, SV, KrF eller Sp, prissatte den personlige friheten i samfunnet vårt like høyt som meg selv.

Min venninne fikk sjokk

Så til neste ubehag: Påstander om at hijaben er en form for ”beskyttelse” mot ”uønsket seksuell oppmerksomhet”. Dette stemmer ikke, skal vi tro kvinner i den muslimske verden, og andre som har erfart ”stemningen” i muslimske land, inkludert meg selv. Det ”koker” av seksualitet i det offentlige rommet. Menns seksuelle trakassering av kvinner er voldsom.

La meg illustrere dette med en hendelse: Min beste venninne i Islamabad fikk ”kultursjokk” da hun besøkte Norge (og Vesten) første gang. Hun trodde at menns seksuelle trakassering var et verdensomspennende fenomen. Men her kunne hun vandre alene i gatene, sitte alene på kafé – uten slør – og ikke en eneste mann plaget henne. Hun opplevde for første gang i sitt liv å ”bli behandlet som et menneske, ikke et objekt”, som hun sa det. Hva handler dette om? Det handler om islams kvinnesyn. Hun skal atskilles fra menn, og hun er underordnet menn. Hun er et menneske med færre rettigheter – en annenrangs borger. Kontroll over hennes seksualitet er avgjørende for å realisere det islamske samfunnssystemet. Kvinnens seksualitet anses som sterk og farlig. Hun er fristerinnen, mannen er ofret. Hovedansvaret for at utenomekteskapelig sex ikke skjer, pålegges kvinnen. Derfor skal hun (blant annet) dekkes til. Og det forbudte og bortgjemte, hva fører det til? ”Aktpågivende, usømmelige og skitne blikk, som forsøker å trenge gjennom sløret,” som Djavann sier det.

Dette er et menneskesyn og system jeg vet norske politikere ikke står inne for, langt derifra. Blant annet derfor blir det for meg helt uforståelig at de vil være så ”sjenerøse”, at de fremdeles lar kvinner vandre i burka i Norges gater – det verste konstruerte redselskabinettet av et plagg verden noensinne har sett. Jeg er sikker på følgende: De samme politikerne ville ikke nølt med å ha deltatt i en internasjonal stormprotest hvis apartheidregimet i Sør-Afrika hadde tvunget den svarte befolkningen inn i burka. Da hadde politikere fra hele den politiske skalaen stått skulder ved skulder. Men ikke nå, altså – når det handler om kvinner og religion…

Er du ikke litt enig, Erna?

Propaganda mot frihet

Jeg nærmest hører de gode, liberale mumle noe om ”det frie valget” nå: at kvinner selv sier de velger burkaen (og andre former for slør, særlig hijab). Men fortell meg: Hvorfor har regimer som Egypt og (tidligere) Tyrkia vært så på vakt mot særlig hijab? (Jeg vet dette har endret seg med Erdogan, som da han for mange år siden viste seg sammen med hustruen iført hijab, ga et tydelig varsel om at Tyrkia skulle islamiseres.) Så hvorfor har land som Egypt og Tyrkia vært på vakt mot hijab? Fordi de har erfart at intens religion i det offentlige er en ideologisk trussel – ikke minst mot kvinners frihet.

Ja, jeg har foreslått mange ganger at burka og niqab – maskering i det offentlige rommet – må forbys. Valget mitt var enkelt både i forhold til menneskesyn og sikkerhet. Men jeg misliker posisjonen med å komme med forbud. Det er nesten ikke til å holde ut. For jeg elsker frihet. Men det er nettopp denne takknemligheten over friheten vår som får meg til å trosse min egen indre motstand mot min selvpålagte posisjon. Vi må være entydige i holdning og handling overfor frihetsberøvende krefter. Derfor ønsker jeg også hijaben ut av skolene og universiteter og offentlige arbeidsplasser. Hijaben er ideologisk propaganda for formørkelse av samfunnet – enten brukeren er seg bevisst det eller ei.

«Jesus lever»

Kan vi forskjellsbehandle islam og kristendommen? Vil en del spørre tvilende. Selvsagt. Kristendommen er vår arv, innfelt i grunnloven. Korset står ikke i dag for politisk og juridisk formørkelse. Jo da, dette er et betent felt der vi raskt kommer inn i rettighetskonflikter og etiske dilemmaer. Men det er to forhold jeg ser som avgjørende. Det ene har å gjøre med det demonstrative. Politiske eller religiøse symboler som virker påtrengende på omgivelsene, bør forbys i grunnskoler og på offentlige ansatte. Her går det selvfølgelig ikke an å trekke en prinsipiell grense. Dette handler om skjønn. Et lite smykke med kors eller Fatimas hånd er ikke påtrengende. Men prangende merker på klærne, er det. Saksbehandlere ved sosialkontor bør ikke ha anledning til å gå med gensere med påskriften ”Jesus lever”. Forøvrig har skoler og arbeidsgivere full rett til å innføre restriksjoner på bruk av seksuelt påtrengende kledning, noe som jo også blir praktisert mange steder.

Det andre forholdet jeg mener er sentralt, handler om symbolenes betydning. Det bør for eksempel ikke være lov til å gå med cannabis- eller LSD-symboler i skolen, selv om det bare dreier seg om et lite smykke i halsen. Det nytter ikke for elevene å komme å si at ”for meg handler ikke cannabis-bladet om rus, men om fotosyntese og oksygen”. Symbolet har en konvensjonelt konstituert betydning som er uforenelig med skolens verdigrunnlag. Det er heller ikke lov å gå med nazisymboler i skolen, og statlige ansatte får ikke bære hakekors, nettopp fordi naziideologi er uforenelig med statens og skolens verdigrunnlag.

Hijaben bør forbys i skolen og på offentlige ansatte av begge de ovennevnte grunner; både fordi hijaben er konstruert av islamister, den er en påtrengende, politiskreligiøs markering, og fordi symbolets betydning ikke kan aksepteres i offentlige institusjoner. Til syvende og sist koker dette ned til at hijaben symboliserer en ideologi som står i motstrid til menneskerettigheter og det sekulære demokratiet.

Sett mennesket fri!

Nå har jeg ikke nevnt slørtvangen. Vi vet den er der, både over barn, ungdom, kvinner, og også foreldre og mannlige slektninger. Det er en helt logisk slutning at dess mer slør, i det offentlige rommet, jo mer brer tvangen og presset seg i det samme rommet mot det enkelte kvinnelige individ, og også deres mannlige slektninger om å sørge for at «deres» kvinner er «sømmelige kledd.

Men du vil ikke se dette, Erna? Du vil engang ikke prate om det? Du er mer opptatt av at «muslimske jenter må få gå med hijab»?

I disse ideologisk rolige tider må jeg innrømme at jeg faktisk hadde forventet bedre. Du tror vel ikke at vi bare lever i en slags ideologisk mellomstasjon – og så blåser vinden over?

Toget har forlatt perrongen

Jeg tror ikke fenomenet islamisme er forbigående. Langt derifra. Uskyldig er det uansett ikke. Vi ser nå at vi er kommet lengre enn oppstarten på nok en voldsom kamp om Europas ideologiske hjerte. Kampen mot kommunismen, fascismen og nazismen vant vi. Dette er mitt håp i dag: at vår tids ideologiske kamp klarer Europa nok en gang å vinne. Det skjer dog kun hvis vi får en bred oppvåkning snarest mulig og derav politisk handling.

Toget har forlatt perrongen. Endestasjonen er høyst uviss.