Recep Tayyip Erdogans mann Cuma Icten er i Norge og har tatt en alvorsprat med Dagbladet. Icten var en av grunnleggerne av Erdogans islamistiske parti AKP og satt selv fire år i det tyrkiske parlamentet, et system Erdogan nå vil oppløse for å gi seg selv nærmest eneveldig makt.
Det som fremstilles som en «diplomatisk krise», som om hysteriske nazist- og fascist-beskyldninger, selvtekt og trusler om å starte et opprør i suverene stater kan kalles noe slikt, initiert av en regjering som åpenbart ikke kan annet om diplomati enn å stave ordet, har forresten rotet til den begredelige europeiske debatten om etnisitet. Om det ikke finnes en distinkt etnisk norsk gruppe, så vet vi nå, takket være samtlige europeiske medier, at det i alle fall finnes etniske tyrkere. Tyrkisk UD mener da også at Nederland «holder en halv million av våre borgere som gisler». Det er en uttalelse det er verdt å notere seg: våre borgere, ikke Nederlands. Og det stemmer nok, for dessverre demonstrerer nå store grupper i europeiske byer til fordel for Erdogan.
Alle alarmklokker bør uansett begynne å ringe: Tyrkia under Erdogan er blitt en farlig, uberegnelig og ustabil nabo.
I Europa vet vi et og annet om både fascisme og nazisme, og er det noen som minner om det i dag er det Erdogan og hans sleng. Ikke rart Nederland og særlig Østerrike og Tyskland ikke vil ha dem på egen jord.
Legg til den abnorme selvrettferdigheten disse menneskene utviser, og idéen om normale, diplomatiske forbindelser blir et fjernt minne.
Samtlige av Erdogans ministre og støttespillere klager nå på Europas demokrati og overholdelse av menneskerettigheter, hvilket er en smule drøyt til å komme fra Tyrkias regjering. Icten har for eksempel dette å si på spørsmål fra Dagbladet:
– Hvordan vil du se på det om eksil-syrere i Tyrkia begynner å ta sine politiske kamper i ditt land?
– Det hadde vært helt greit, så lenge de gjør det med demokratiske midler. Det er det som er demokrati.
Javel, og hvordan var det nå igjen med det demokratiet Icten og resten av Erdogans mannskap påberoper seg (mine uth.)?
Tyrkia avholder folkeavstemning 16. april for å gi president Recep Tayyip Erdogan større fullmakter. President Erdogan blir i realiteten Tyrkias enehersker. Motstanderne av den nye loven om presidentembetet får ikke lov til å drive valgkamp. Og regjeringspartiet AKP kaller de som vil stemme nei, for forrædere.
Men, forsikrer Icten, dette er bare for å gi mer makt til folket, altså. Bare sånn i tilfelle du lurte. Mer skrudd virkelighetsoppfatning går det igrunn ikke an å ha. Den tyrkiske statssjefen og hans omland oppfører seg som ren mafia, og da går det heller ikke an å ha normale, diplomatiske forbindelser. I stedet må man ta skritt til å beskytte seg.
Og om ikke dette er dårlige nyheter nok, så anslås det at Erdogan og hans forvridde verdensanskuelse har tusenvis – i verste fall hundretusenvis; bare Tyskland har rundt 1,4 millioner stemmeberettigede tyrkere innenfor sine grenser – av tilhengere bosatt i Europa. Det er nettopp derfor de samme ønsker å utnytte de europeiske demokratiene til å drive politisk valgkamp. Når vi vet hva Erdogan står for, burde europeiske myndigheter begynne å se på mulighetene til å utvise Erdogan-tilhengere uten statsborgerskap. Demokratier har sine begrensinger for hva de kan gjøre og ikke gjøre for å forbli demokratiske – og godt er det! – men de har faktisk lov til å beskytte og forsvare seg.
I en leder kaller Jyllands-Posten Tyrkia for et «megalomant demokrati», men mener at tyrkisk valgkamp bør finne sted i Europa, nettopp for å anskueliggjøre hvor mange tyrkere som føler seg som sanne borgere:
Det ville være på sin plads, om Tyrkiet agerede på blot tilnærmelsesvis samme måde og genindførte ægte ytrings- og forsamlingsfrihed på egen jord.
En anden væsentlig grund til at lade de tyrkiske vælgermøder finde sted er, at de vil kunne blotlægge, hvorvidt millioner af tyrkere i EU-landene overhovedet føler sig som sande borgere i de lande, hvor de bor. Hvis de lytter til eller ligefrem tilbeder en mand som Erdogan og vil deltage i folkeafstemningen i Tyrkiet, sender de et umisforståeligt signal om, at de ikke er integrerede og heller ikke agter at blive det.
Europas politiske ledelse bør øyeblikkelig sørge for å få på plass et grenseforsvar mot Tyrkia, og her bør selv EU-motstandere være villige til å gi enhver konsesjon til EU for å få det gjennomført raskest mulig, for således å frata Erdogan det utpressingsmiddelet Tysklands Angela Merkel så korttenkt ga ham i fjor. Man kan like lite gi en så aggressiv, urimelig mann makt til å blande seg inn i europeisk politikk som man kan gi fyrstikker til en fireåring.
Angela Merkel & Recep Tayyip Erdogan
Merkel burde visst bedre, for Tyskland har fra før vært åsted for Erdogans grenseoverskridende atferd.
I 2008 holdt han en tale til 16.000 tyrkere i Köln og demonstrerte åpenlyst at han både kunne og ville spille på Tysklands flere millioner (offisielle estimater varierer fra 2,5 til over 4 millioner) med full eller delvis tyrkisk bakgrunn. Han foreslo blant annet egne tyrkisk-språklige skoler, hvilket ble oppfattet av flere som en oppfording til å etablere og utvikle parallellsamfunn i det tyske samfunnet. Forslaget ble kontant avvist av Merkel. Tyskland ble ytterligere opprørt da Erdogan samtidig opplyste at «assimilasjon er en forbrytelse mot menneskeheten», som om Tyskland bedriver noe sånt. Forfatter og medlem av den politiske redaksjonen i Frankfurter Allgemeine Zeitung, Berthold Kohler, beskrev hendelsen: Erdogans tale var på tyrkisk, plakatene var på tyrkisk og publikum tyrkere, i en by hvor det var planer om en megamoskè. – Likevel står Erdogan og snakker om assmilasjon som en forbrytelse, skrev han. Flere tyske politikere kom med kraftig kritikk av Erdogans opptreden. Daværende CSU-leder Erwin Huber uttalte at Erdogan med hensikt spredte tyrkisk nasjonalisme blant tyrkere i Tyskland og lurte på om EU-forhandlingene lenger ga noen mening.
Mye tyder på at Tyskland ikke ønsker en gjentagelse, og hvem kan klandre dem? Erdogan fremstår mer og mer som en oppvigler og det er ingen tilfeldighet, for maktsyke statsledere bruker selvfølgelig de maktmidlene de har til rådighet. Og vi snakker faktisk om et land med streng assimilasjonspolitikk overfor egne minoriteter, et folkemord på samvittigheten, som forbyr opposisjonen, fengsler journalister og etter kuppforsøket har foretatt omfattende utrenskninger i hele statsapparatet og enda litt til.
– Demokrati er som et tog. Vi skal gå av når vi har kommet til vår stasjon, skal Erdogan ha sagt.
I så fall kan vi konstatere at han for lengst steget av, og det må Europas ledelse innse og deretter ta konsekvensene av. Erdogans Tyrkia er ingen medspiller i en urolig verden, snarere tvert i mot.