Islam

Hijab: Et islamsk «fuck you» til både kvinner og menn

Mens Sveriges feministiske regjering villig underkaster seg islamsk kvinnesyn - og åpenbare mangel på gjensidighet og toleranse - kjemper kvinner med muslimsk kulturbakgrunn mot den samme kvinneundertrykkelsen og utslagene av samme i Europa. - Når jeg ser hvordan stadig flere frivillig går med tørkle, ser jeg kun én ting, nemlig at man tar friheten fra meg. Vi kvinner som har kjempet oss av denne verdenen blir forrådt, sier den tysk-albanske forfatteren og samfunnsdebattøren Zana Ramadani, som mener at islamsk tildekning er et "fuck you-statement" til både kvinner og menn.

Zana Ramadani er advokatsekretær, grunnlegger av den tyske avdelingen av feministorganisasjonen Femen og har nettoppp utgitt boken «Den tilslørte fare. Muslimske mødres makt og tyskernes toleransevanvidd». Boken kommer i salg 3. mars. – I den islamske verden finnes det ikke en gjerningsmann og et offer, alle er ofre og gjerningsmenn, sier hun til Jyllands-Posten.

Ramadanis familie flyktet til Tyskland under Balkan-krigen da hun var syv år, men som ung voksen måtte hun selv flykte fra egen familie. I boken tar hun opp mødrenes rolle når det gjelder å opprettholde æreskulturen og islamske normer fra hjemlandet.

Det er en tøff historie hun forteller. I 2002 kom hun senere hjem enn hun pleide fra lærlingplassen ved et advokatkontor. Spørsmålene om hvor hun har vært og hva hun har gjort hagler, og for første gang i sitt liv blir hun slått av faren. Leppen hennes har allerede sprukket og blør, men moren oppildner faren til å fortsette å slå. Hun frykter at datteren skal kaste skam på familien. Samme kveld ankommer en onkel og i frykt for at familien vil tvangsgifte henne med en muslimsk mann, tilkaller hun en venn som har bil og stormer ut av huset. Vennen stopper ikke engang motoren mens han venter og i rasende fart blir hun kjørt til et krisesenter.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Etter flere år på egenhånd valgte hun å forsone seg med familien.

I boken redegjør hun for hvordan mødrene i muslimske familier riktignok er underlagt faren, men likevel spiller en avgjørende rolle for å bevare det sterkt tradisjonelle religiøse og kulturelle kjønnsrollemønsteret.

Som mange andre med samme bakgrunn forteller hun om en oppvekst hvor broren fikk lov til det meste, mens hun selv ble utsatt for hard sosial kontroll.

Vigtigst af alt var, at dyden – og jomfruhinden – blev bevaret. Al kontakt til mænd var ildeset. Også mænd i familien.

Det fandt Zana Ramadani ud af, da hun som 11-årig var på ferie i hjemlandet Makedonien. Her var hele familien på ferie i et stort hus.

11-åringen finner ikke moren, så hun setter kursen mot faren som står og snakker med et par onkler for å spørre om de har sett moren. Brått dukker moren opp, trekker 11-åringen etter håret og roper at hun ikke skal oppføre seg som en hore.

Sånn er det i mange muslimske familier i Tyskland, mener forfatteren og påpeker at selv om fedrene har størst makt utad, så har de ikke nødvendigvis noen stor innflytelse på barneoppdragelsen.

»Jeg forsøger at vise den anden side af den her verden. I lang tid forstod jeg ikke, hvorfor mødre gjorde det her. Men det er svært at bryde med den rolle, man er blevet lært at spille. I den islamiske verden findes der ikke en gerningsmand og et offer. Alle er ofre og gerningsmænd,« forklarer hun.

– Far maktet slett ikke å sette seg opp mot disse verdiene, sier hun til Jyllands-Posten. Men når far og datter snakker om saken idag, medgir han at han godt vet at det moren gjorde mot datteren var galt. Han hadde imidlertid lært datteren å være kritisk til autoriteter og å tro på seg selv, hvilket gjorde det enklere for henne å ta avgjørelsen om å flykte fra hjemmet den kvelden hun ble slått i 2002.

Ramadani stiftet en tysk avdeling av feministorganisasjonen Femen i 2012, men forlot etterhvert gruppen på grunn av interne uenigheter. Nå er hun medlem i Angela Merkels konservative parti CDU.

Hun deltar ofte i den offentlige samfunnsdebatten, ikke sjelden om islam, integrering og betydningen av islamsk hodetildekning. Det siste gir hun ikke mye for:

– Det er et «fuck you» til både menn og kvinner. Så snart en kvinne tildekker hodet, sier hun jo at håret og seksualiteten hennes i prinsippet er så tiltrekkende at en mann ikke kan tenke klart når han ser det. At han er et driftstyrt dyr, glefser hun, og legger til:

– De hever seg også over kvinner som ikke bruker hodetørkle og sier til oss at vi også kan velge å bli ærbare kvinner. At de i prinsippet er bedre enn oss.

Dette går hovedsakelig ut over kvinner som har «muslimsk» kulturbakgrunn:

»Når jeg ser, hvordan stadigt flere frivilligt går med tørklæde, ser jeg kun en ting, nemlig at man tager friheden fra mig. Vi kvinder, der har kæmpet os ud af den her verden, bliver forrådt.«

Som i resten av Europa forsvarer mange tyske feminister hijab og øvrig islamsk tildekning. For dem er det bare et enkelt spørsmål om kvinners rett til å velge. Det gjør Ramadani forbannet. I boken tar hun da også et oppgjør med det hun mener er en vanvittig toleranse overfor islam:

Den skyldes landets historie, forklarer hun. Skyldfølelsen fra nazitiden sidder stadigvæk så dybt i befolkningen, at frygten for at blive beskyldt for at være nazist eller racist i stort omfang afholder tyskerne fra at kritisere muslimer. Derfor er det lettere for hende, der har muslimsk baggrund, at kritisere islam, vurderer hun:

»Jeg bliver også kaldt nazist, men det preller af på mig. Bebrejdelserne rører mig ikke.«

Forfatteren er ellers inne på det samme som HRS har påpekt i en årrekke; det gjelder å få integrert mor, for så følger barna direkte på. I Den tilslørte fare. Muslimske mødres makt og tyskernes toleransevanvidd kommer hun med en rekke forslag for hvordan det kan oppnås. Blant annet mener Ramadani at kvinner og mødre skal tvinges på kurs for å lære om tysk lovgiving, kvinnefrigjøring og seksualundervisning, i tillegg til omvisning på museer og annen undervisning om tysk kultur.

»Jeg vil også vise de muligheder, der følger med kvindernes frigørelse. Hvis de bliver integreret, følger børnene direkte med.«