Eksterne skribenter

Vi må engasjere oss mer i Midtøsten (og andre steder), men virkemidlene er diskutable

I sitt tilsvar til mitt innlegg på Human Rights Service nettsider (7.1.2017) gjør politisk rådgiver i UD Bård Ludvig Thorheim noen betraktninger om mine konklusjoner og som tydeligvis krever avklaring. Jeg står fortsatt fast på at Norges kontakt med Saudi Arabia ikke har ønsket effekt, og setter norsk utenrikspolitikk i et grelt lys, skriver Tore A. Larsen.

Thorheim leser mitt innlegg dithen at jeg ikke vil ha kontakt med Saudi Arabia og andre land vi ikke er enige med i ett og alt. Det er få land i verden Norge er enig i ett og alt i, og det er heller ikke premisset for å ha kontakt med andre land. Jeg har derfor ikke foreslått at vi nedlegger ambassaden i Riyadh eller andre steder.

Mitt anliggende er basert på pressemeldingen om utenriksminister Brendes besøk til Saudi-Arabia (4.1.2017), og omhandler måten (som jeg på et litt mer folkelig språk kalte fjesking i mitt innlegg) vi behandler Saudi-Arabia med diplomatiske silkehansker, uten at dette legger noen demper på landets engasjement i krigene som pågår i regionen.

Thorheim har derfor helt rett når han peker på Saudi-Arabia sitter på nøkkelen for å løse konfliktene. Men norsk hjelp later ikke til å ha fått saudierne nevneverdig nærmere nøkkelhullet. Denne situasjonen har vært under opptrapping gjennom flere år, det begynte ikke i går. Saudiernes mindre enn halvhjertede interesse for å finne levelige løsninger for problemene i regionen bør og må påtales. Likeledes Irans.

Thorheim skriver: «Menneskerettigheter ble derfor også tatt opp under Brendes besøk til Riyadh i forrige uke». Ja, det fremgikk jo av pressemeldingen at det ville bli gjort, men dette fremstår som et diplomatisk og forhåndsklarert pliktløp uten at dette følges opp av noe som helst. Og jeg kan vanskelig se av Thorheims tekst at departementet tilbakeviser dette, selv om Thorheim anfører at menneskerettighetssituasjonen i landet er kritikkverdig på flere punkter – et understatement, for å si det forsiktig – og at norske myndigheter har gitt uttrykk for dette i flere fora.

Norske myndigheters holdning overfor Saudi-Arabia fremstår mer og mer grelt i dagslys. Derfor er virkemidlene diskutable. Norges utenrikspolitikk i løpet av tiden siden frigjøringen i 1945 har i sjelden grad vært konfrontasjonsrettet når det gjelder ulike konflikter og regimer i verden. Vårt land har, offisielt, hatt et langt kjøligere forhold til andre regimer og vært langt mer uttalte i synet på slike regimers gjøren og laden.

Å suspendere politisk kontakt med et land skal det være høy terskel for, men det er pussig at Norge for 16 år siden gjorde dette mot Østerrike fordi et parti, som den daværende norske regjering ikke likte, fikk regjeringsmakt, mens en i dag velger å ha dialog med allehånde regimer hvis opptreden overfor egen og andre lands befolkning bare kan beskrives som gyselig. Og da er bruken av virkemidlene vi har til disposisjon i alle høyeste grad diskutable.