Islam

Når forskning blir politisert og forskere blir våpenbrødre

Den danske antropologen Katja Kvaale avleverer skarp kritikk av dagens minoritetsforskning. Tendensen til å utfordre, latterliggjøre, dekonstruere og demontere danskhet og kristendommens kulturelle fundamentalisme samt ikke-muslimers rasisme, mens man lar være å utfordre og demontere danske muslimers herskende absolutismer og rasisme, er dypt skadelig for sameksistensen, mener skriver hun.

I anledning Cavlingprisen – Danmarks mest prestisjefylte journalistpris – avleverer antropologen Katja Kvaale en bredside mot forskningsmiljøet som forsker på islam og landets muslimske minoritet. Martin Kjær Jensen og Irene Thyrri i Dokumentarkompagniet/TV 2 var nominert for den oppsiktsvekkende dokumentaren “Moskeerne bag sløret”, men vant ikke. Dokumentaren avslørte deler av den sjarmerende troslæren som blir prediket i flere av Danmarks moskèer, hvorav noen offisielt er oppfattet som «moderate».

TV2s avsløringer omfattet blant annet at en imam som tar til orde for at utro kvinner skal steines og sex utenfor ekteskapet straffes med pisking. Frafalne fra og fornektere av islam samt muslimer som ikke faster skal slås ihjel. Han forklarer også TV2`s utstendte at hun ikke har rett til å nei til sin manns krav om sex og at hun må akseptere mannens gudommelige rett til å ta seg flere koner – hvilket er forbudt etter dansk lov.En annen imam i samme moskè forteller menigheten at det er obligatorisk for barn å be fra de er syv år og at det er like obligatorisk for foreldrene å slå dem fra de er ti hvis de ikke gjør det. En tredje imam forteller kvinner at de ikke kan ta seg jobb hvis mannen ikke ønsker det og slett ikke arbeide sammen med andre menn. En fjerde oppfordrer direkte TV2s utsendte til å begå sosialt bedrageri ved å lyve for myndighetene for å skaffe seg bidrag de ikke har krav på. Sistnevnte ble politianmeldt av kommunen etter programmet. Programmet gjorde oppmerksom på eksistensen av sharia-råd i muslimsk dominerte områder av Danmark.

TV2 vant ikke, en «ikke-ære» de deler med Flemming Rose, skriver Kvaale, som noterte seg at fire forskere – Christian Suhr, antropolog og adjunkt ved Aarhus Universitet, Hjarn v. Zernichow Borberg, cand.polit. og ekstern lektor ved Københavns Universitet, Kirstine Sinclair, historiker og lektor fra Syddansk Universitet, og Niels Valdemar Vinding, islamforsker og adjunkt fra Københavns Universitet – kritiserte dokumentaren for å være «unyansert og meningsforvridende» to dager før prisutdelingen.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Jeg noterer meg at forskernes bekymring for imamenes ytringsfrihet ikke omfatter Flemming Roses ditto, skriver Kvaale i Weekendavisen.

De fire forskerne bekymrer seg bemerkelsesverdig nok ikke om de faktisk avdekkede forholdene for kvinner, fortsetter hun.

Det har de dermed til felles med 31 imamer og muslimske organisasjoner som på forventet autopilot fordømte TV2 for avsløringene og selvfølgelig ikke hadde et eneste pip å si om moskèenes sterkt kritikkverdige forhold som fremkom i dokumentaren. Integreringseksperter uttalte på sin side at imamer har en særdeles uheldig innflytelse på ikke-vestlige innvandrere som står utenfor arbeidsmarkedet.

Forskerne kommer derimot imamene til unnsetning med alle apologier og de uttrykker bekymring for at TV2`s «forenklede fremstilling» og den påfølgende, opphetede debatten «vil styrke de mest ytterliggående religiøse miljøers oppfatning av hvordan mediene misrepresenterer dem og hvordan det danske samfunn ikke vil dem noe godt».

– Bør det danske samfunn ville de mest ytterliggående miljøer noe godt? Vil forskerne det?, lurer antropologen på.

Hun påpeker at det innen dansk – som i norsk, kan vi nok trygt hevde – minoritets- og islamforskning er en tendens til å ville fungere som en slags motvekt til en antatt «islamofobi», for å beskytte muslimer mot en faglig kritikk som innenfor alle andre forskningsområder er en selvfølge.

Kvaale har observert en tilsvarende politisering når det gjelder forskning på integrasjon, minoriteter og multikulturalisme.

Empati er metodisk nødvendig, men sammenfaldet med uprofessionel sympati fremmer visse fortællinger, der kommer til at fungere som anvisninger for dataindsamling og fremlæggelse af resultater. Og det er et problem, for forskerne bliver tilbøjelige til at håndplukke data, der bekræfter yndlingsfortællingen, og bruge teorier, som ikke forklarer ubekvemme, men uomgængelige data. Den forståelse, de dermed når frem til, reproduceres i undervisning og på seminarer; narrativer med velkendte skurke – Dansk Folkeparti og integrationsministeren – og lige så velkendte helte, eller rettere, ofre; nemlig danske muslimer, som offergøres en bloc. Med tiden bliver afvigende fortællinger afvist som uhensigtsmæssige specialeemner, såfremt modige kandidatstuderende af egen kraft ville foreslå dem.

Når forskningen bliver politiseret, øges risikoen for, at forskerkolleger bliver våbenbrødre i en slags kamp mod majoriteten; en ’vi-arbejder-for-samme-sag-mod-den-onde-islamofobiske-kraft’-type psykologi. I de tilfælde tages faglig kritik uvægerligt personligt. Jeg oplevede det selv, da jeg for nogle år siden bidrog til en antologi om integration. Da fagfælle-bedømmelsen af bogmanuskriptet kom, skrev en af redaktørerne, vores kollega, til os: »Vi er blevet stukket i ryggen af én af vores egne!« Nej, vi var ikke blevet stukket i ryggen. Vi var blevet bedømt af en fagfælle, én af vores egne, i professionel forstand. Kritikken var barsk, men relevant, den var velargumenteret og fuldkommen rimelig.

Akademiske miljøer som studerer minoritetssamfunn er små samfunn i seg selv, konkluderer Kvaale, og gjør oppmerksom på at dette inkluderer uformell makt, som av og til blir utøvd i form av sosial kontroll over dissident-forskere. Den overordnede stemningen er varm og medfølende, og sympatiserende overfor en minoritet som må forsvares mot en formodet ondartet majoritet. – Men i miljøer med en normativ dagsorden, vil sunn akademisk kritikk og analyser som avviker fra hovedfortellingen ofte behandles som dissens. Med tiden vil konsensus herske, og ingen, heller ikke muslimer, får fordelen av transparens, argumentasjon, evidens og innsikt i fakta, fortsetter hun.

Antropologen er ikke alene om sin kritikk av de politiserte forskningsmiljøene på særlig områder som har med muslimer å gjøre. I kjølvannet av TV2`s dokumentar gikk «dissidentforskerne» på islam Tina Maagard, lektor ved Aarhus universitet, og formann for Forum for islamforskning og professor ved Københavns universitet Thomas Hoffmann ut og påpekte at dansk islamforskning i all hovedsak har hatt for mye fokus på forsvare og forklare islam isteden for å se kritisk på islams mørkere sider. Maagard og Hoffmann mener forskningsmiljøet har berøringsangst overfor islam og derfor er for ukritiske i forhold til forskningsobjektet og begge er av den oppfatning at dette har fått konsekvenser for integreringen og for politikernes muligheter til å handle og gripe inn overfor parallellsamfunn.

Den overordnede stemning er varm og medfølende, sympatiserende som den er over for en minoritet, der skal forsvares vis-à-vis en majoritet, der formodes ondartet, men i miljøer med en normativ dagsorden, vil sund akademisk kritik og analyser, som afviger fra hovedfortællingen, ofte behandles som dissens. Med tiden vil konsensus herske, og ingen, heller ikke muslimer, får fordel af transparens, argumentation, evidens og indsigt i fakta.

Denne forskningsmessige politiseringen går ikke minst utover dissidenter i de muslimske miljøene:

Ved at ignorere eller ligefrem udstøde dissidenter blandt minoritetsforskere, kan en anden minoritet komme til at lide under tabet af divergerende analyser, nemlig minoriteten i minoriteten, herunder de (potentielle) muslimske dissidenter. Det drejer sig om de uregerlige, de frafaldne, børnene, de tvivlende, de sære, de kræsne, de intellektuelt nysgerrige, de homoseksuelle, de tvivlende, de uhørt modige, de stædigste af de stædige, de politisk opvakte, kvinder med seksuel appetit kombineret med trang til personlig frihed, de grundkritiske, avantgarden; kort sagt: alle de muslimer, som udfordrer idéen om, at muslimer i Danmark skal beskyttes som en uniform minoritet vis-à-vis en islamofobisk majoritet.

Med andre ord: Vi har alle brug for den viden, som dissidenter både blandt muslimer og blandt islamforskere, minoriteten i minoriteten, sidder inde med, også hvis den viden delvist bekræfter højrefløjens fordomme. Ellers mister forskningen troværdighed, og ekstremisme trives.

Det misforståtte ønsket om å skåne muslimer fører til ulikhet og attpåtil diskriminering av muslimer som studieobjekter, mener antropolog Kvaale. Som følge av «skånehensyn» blir de dispensert fra de innsiktene postmodernismen ga alle ikke-muslimer. Forskere vet med sikkerhet at kultur og religion ikke er statiske størrelser levert ovenfra eller fra fortiden, men er det til enhver tid varierende resultatet av noe delvist nedarvet, som konstant bestrides og forhandles om av mennesker med handlekraft, vilje og integritet innefor et sosiokulturelt felt. På dette feltet vil noen stå sterkere enn andre med hensyn til definisjonsretten, som f.eks hva «korrekt danskhet» og «korrekt muslimskhet» er, skriver hun.

De som har makte til å definere begrepene kalles for «gatekeepere»: de finnes blant patriarker, nasjonalister, fundamentalister og det politiserte presteskapet, fortsetter Kvaale. Dette gjelder for alle menneskelige samfunn på planeten og på denne bakgrunnen kan – og skal – samfunns- og religionsforskere utfordre alle former for religiøse absolutismer og forstenede kulturalismer. – Alle mennesker har potensiale for handlekraft i egen livsverden, og all kultur, religion inklusive, kan derfor endres og tilpasses, fastslår antropologen, og tilføyer:

– Det er her det blir skjevt, for mens vi er ivrige etter å utfordre, latterliggjøre, dekonstruere og avmontere danskhetens og kristendommens kulturelle fundamentalisme, nøler derimot forskere med å utfordre og avmontere de herskende absolutismer for danske muslimer. For å veie opp for en formodet islamofobi i samfunnet, senker forskerne forventningene til muslimske informanters potensiale for kritisk utfordring sammenlignet med hva man ville forvente av ikke-muslimske forskningsobjekter.

Det er de lave forventningers rasisme som spøker. Man fokuserer gjerne på ikke-muslimers rasisme mot innvandrere, mens muslimers rasisme mot «vantro» og «danskerluddere» underprioriteres:

Skønt venligt ment er det faktisk en diskrimination, endda potentielt set en såkaldt ’de lave forventningers racisme’. Ved at skåne muslimer for analytisk kritik, er der en tendens til at frarøve dem det ansvar, den handlekraft og den intellektuelle kapacitet, som ikke-muslimer tildeles som en selvfølge.

Det skaber en grundforskel på muslimer og ikke-muslimer, hvor muslimer anskues som mere børneagtige væsner i deres kulturs og religions vold, mens ikke-muslimer forventes at handle og tænke mere rationelt. Det giver en tendens i forskningen til at forklare især uheldige handlinger for muslimer som blotte RE-aktioner på ikke-muslimers angiveligt islamofobiske diskurs og handling; ikke som handlinger i sig selv. Andre eksempler er at fokusere på ikke-muslimers racisme mod ’perkere’, som sandt at sige også er begrædelig, mens muslimers racisme mod ’kuffar’ og ’danskerludere’ underprioriteres.

Det hele er dypt skadelig for både vitenskap og sameksistens, mener Kvaale, som konstaterer at det er minoriteten i minoriteten som blir skadelidende:

Dette er dybt skadeligt for videnskaben og for sameksistensen. Desuden er det halvracistisk og uretfærdigt over for alle de muslimer, som er selvstændigt handlende og ansvarlige mennesker med kapacitet for kritisk tænkning. Ligebehandler man muslimer som medmennesker og analytiske objekter, vil man samtidig undgå at støtte de fundamentalister og patriarker, der udøver social kontrol og gatekeeping for ’muslimskhed’; de, som drager fordel af fraværet af kritik. Det er minoriteten inden for minoriteten, som er det egentlige offer, når muslimer skånes for fair kritik og ligeværdige forventninger.

Hvordan får vi så indsigt i ghettoens udfordringer, hvis ikke gennem skatteyderfinansieret forskning? Det gør vi gennem personlige vidnesbyrd og journalistik. Det er blandt andre danske muslimer som Yahya Hassan, Elmas Berke, Ahmed Mahmoud, Geeti Amiri og Halime Oguz, hvis dyrt vundne erfaringer som dissidenter i ghettoen, nedfældet med store personlige omkostninger, der har givet den bredere befolkning indsigt i ghettolivet. Disse mennesker, som med betragteligt mod udfordrer definitionsmonopolet på ’muslimskhed’, er i ghettoen oppe imod intensiv sladder, trusler om vold, lukkede døre og racistiske beskyldninger om at være ’danskerludere’, nedrige racistiske beskyldninger fra queer-miljøet om at være ’house negroes’, uønsket bejleri fra det ekstreme danske højre samt had og trusler fra det ekstreme islamistiske højre.

Forskere kontrer med at de personlige vitnesbyrdende ikke er forskning, og forbeholder seg samtidig retten til nettopp å ikke forske på det. De som gjør, blir mistenkeliggjort av kollegaer, avslutter hun.