Innvandring

Bistandsmidler som pressmiddel

Nå ønsker både Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet å benytte bistandsmidler som pressmiddel overfor land som nekter å ta tilbake egne borgere som har fått avslag på sin asylsøknad. Forslaget får selvsagt kritikk, og igjen løftes menneskerettighetene som det styrende premiss.

Høyre og Fremskrittspartiet, samt Senterpartiet, fremmer forslag i sine nye partiprogram om at land som nekter å ta imot egne borgere som har fått avslag på asylsøknaden i Norge, kan straffes med bistandskutt, melder Vårt Land. Problemet med å få returnert personer som ikke har behov for beskyttelse har eksistert siden flyktninginstituttet ble «overtatt» av asylsøkere. Men regjeringer i de fleste land gjorde den typiske generaltabbe: Utfordringen var «så liten», det vil si at det ikke var så mange asylsøkere, så en overså den innbygde systemsvikten. Nå snakker vi om et så omfattende problem at tøffere virkemidler må tas i bruk.

Pressmiddel

Høyres programkomité, her ved Nikolai Astrup, vil straffe land som ikke tar imot egne borgere med kutt i bistanden.

Det har over tid vært diskutert om bistandsmidler kan brukes som pressmiddel i asylpolitikken, men det er første gang en slik tilnærming kan få flertall på Stortinget.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Det er grunn til å diskutere om kutt i bistand kan være en effektiv trussel for å få disse landene til å ta imot egne borgere. Det er et langt skritt å ta, men det er svært viktig å få på plass returavtaler, og da kan dette være et effektivt virkemiddel, sier Høyres stortingsrepresentant Nikolai Astrup, nestleder i partiets programkomité, til Vårt Land.

Og nå er også Høyre kommet til at det vil undergrave hele asylinstituttet – og flyktninginstituttet, om jeg får presisere – hvis mennesker som ikke har behov for eller krav på beskyttelse, i årevis blir værende i Norge fordi hjemlandet ikke vil ta imot egne borgere. For øvrig kan det legges til at å nekte egne borgere tilgang til eget land, er et brudd på flyktningkonvensjonen.

Ordlyden i de tre partienes programutkast er noe forskjellig, men har samme konsekvens. For Høyres del heter det at partiet vil «reagere mot land som nekter å ta imot sine egne borgere, gjennom å revurdere Norges bistand til aktuelle land.» FrP åpner også for andre eventuelle virke- eller pressmidler ved «Dersom et land nekter å ta i mot egne borgere, bør dette få konsekvenser for blant annet norsk bistand». Sp ligger i forkant av situasjonen ved å koble bistand og returavtaler «Norge må stille krav om at land som skal motta norsk bistand inngår returavtaler».

Menneskerettigheter

Som vanlig rettes det kritikk fra kjent hold, Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas). Herfra heter det at det er en «svært problematisk sammenblanding av asylpolitikk og bistandspolitikk». Den uheldige sammenblandingen begrunnes i kjent stil med «menneskerettigheter.» For bistand er viktig for utvikling av menneskerettigheter, og land som trenger å bedre sine menneskerettigheter kan også være de som blir rammet av bistandskutt, fastslår Noas. Løsningen er – simsalabim! – dialog. Vi skal nemlig bare fortelle disse landene at borgerne har rett (sic!) til å komme tilbake.

Alle som har fulgt med i utviklingen av asylpolitikken har registrert at den er blitt mer og mer rettighetsbasert, for eksempel i det stadige økende antallet EU-konvensjoner med påstander om hva som er juridisk bindende. Bindingene knyttes til menneskerettigheter, og en ser dermed en utvikling vekk fra menneskerettighetserklæringer som et forsøk på å etablere globale standarder og presse gjenstridige regimer i riktig retning. Menneskerettighetsideologien har gått fra å være langsiktige moralske mål til juridiske rettigheter som en kan kreve.

I samme retning forsøker en nå å trekke bistandspolitikken. Men ingen land har noen juridisk rett til å kreve bistand, det ligger i den nasjonale suverenitet – både hos giver og mottaker. Samtidig har vi et annet dilemma, nemlig prioritering av (egne) statsborgere. For på samme måte som land har plikt til å ta i mot egne borgere, har land plikt til å prioritere egne borgere. Når asylsøkere påberoper seg menneskerettigheter for opphold, kan det møte motstand fra dem som hevder statsborgerskapsprioritet. Dette er også dilemmaet i en såkalt «streng og rettferdig innvandringspolitikk». Moralsk vil det alltid kollidere, nettopp fordi landene vil ha ulike globale standarder.

Globale standarder

Betyr det så at land med «bedre» global standard har plikt til å la alle få opphold? Selvsagt ikke, og her ligger paradokset i konflikten mellom moralske idealer og håndfast makt i form av rettsutøvelse. Moralsk er det for eksempel lett å kreve at folk med avslag skal få bli, la være å returnere personer som er tatt i juks, hevde at barn ikke skal lide for foreldrenes «feil» og annet, men det vil igjen være å undergrave egen nasjon og nasjonens lover.

Akkurat derfor er det en god idé å koble asyl- og bistandspolitikken. Når Nikolai Astrup i Høyre sier at det er «et dilemma at vi kan ramme for eksempel sivile krefter som med støtte av bistandsmidler jobber for å fremme menneskerettigheter og rettssikkerhet», går han i rettighetsfella. Hvis bistandsmidler skal få gjenstridige regimer til å forbedre utøvelsen av menneskerettigheter, må de nettopp selv ønske det og da er førsteprioritet egne borgere. Hvis også bistandspolitikken ender opp med å bli rettighetsbasert gir vi fra oss sentrale virkemidler.

Ifølge Vårt Land vurderer Tyskland og Østerrike samme løsning. Det er å håpe at EU ser betydningen av å følge opp, og ikke igjen være bakpå slik at forskjellige europeiske land etablerer ulik praksis.

For øvrig viser ny statistikk fra Frontex at kun 43 prosent av asylsøkere med avslag er blitt sent ut av Europa.