Kvinner og likestilling

Historieforfalsking – feminister om støtte til innvandrerkvinner

De aller siste dager har vi i ulike medier og med ulike aktørers hjelpende tunger, blitt fortalt at våre klassiske feminister de siste par tiårene virkelig har stått på barrikaden for nye jenter og kvinners frihet og rettigheter. De av oss som ha vært tettest på denne ballen i 20 år tror knapt hva vi hører. Det er ikke minst all motstanden fra fastlåste venstrefeminister og organiserte feminister (som hører stort sett hjemme i samme politiske fløy) som har vært en av de største bremseklossene i det politiske arbeidet for nye landskvinner.

Jeg startet opp i debatten om innvandringens konsekvenser i et kvinneperspektiv for nøyaktig 20 år siden. Det var nemlig i 1996 jeg skrev den første boken om den nye kvinneundertrykkingen som har rammet så mange så brutalt. Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan, berører nemlig også norskpakistanske jente- og kvinneliv. Og du verden for en mottakelse jeg fikk av de «etablerte feministene». Jeg trodde knapt hva jeg opplevde å se på trykk – som i avisen Dagbladet. De nedrige kårene for muslimske pakistanske kvinner ble hardnakket benektet, ikke minst av det sterkt venstreorienterte kvinnesenteret Mirasenteret, anført av pakistanske Fakhra Salimi. Jeg skrev noe om dette for fem år siden (flere av lenkene er i dag brutt)  På 90-tallet var det følgende skjellsord som kom fra de fastlåste feministiske rekkene: «kulturimperialist» (altså ikke kom og fortell oss at norske forhold er særlig bedre for kvinner enn pakistanske), «orientalist» (noenlunde samme begrunnelse), «du overdriver» (altså, vi snakker kun om en håndfull jenter/kvinner som er utsatt for overgrep, og hva med all incesten blant nordmenn, som Aslan Ahsan i Ap sa det i debatt i TV2 med meg), og selvsagt «rasist».

I 2002 gikk jeg ut i Klassekampen med min fortvilelse over venstresiden og feministenes svik mot våre nye jenter, en artikkel som fremdeles er tilgjengelig i dag (om enn i rotete form).  Da hadde HRS startet opp det politiske arbeidet for å sikre jenter og kvinner beskyttelse gjennom bruk av lovverk, ikke minst. Fadime ble æresdrept i Sverige samme år, barnehustruen Anooshe ble æresdrept i Kristiansund.  HRS seilte rett opp som den mest innflytelsesrike gruppen innen feltet, som det het mellom politikere og byråkrater. Hvorfor? Fordi vi var de eneste organiserte innen feltet som hadde arbeidet med problemstillinger som tvangsekteskap, æresdrap og kjønnslemlestese i lys av realpolitiske løsninger. Og hvem jobbet høylytt mot oss? De samme venstreorienterte feministene, for all bruk av realpolitiske løsninger ble ansett som «innvandringsfiendtlig» og dermed ble man plassert i bås med «grusomme, inhumane, ekstreme» FrP. Slik skulle debatten knebles, slik vant den multikulturelle forskjønnelsen enda sterkere fotfeste på bekostning av de aller mest sårbare.

Heller ikke dette vil den norske organiserte kvinnebevegelsen sette foten ned for – for de er så få, og det er jo «religion», og så mange gjør det frivillig, og skulle vi forby plagget, ja, da blir kvinnene enda mer undertrykt for da kan de ikke gå ut døren hjemme. Hilsen XXX?

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Et meget godt eksempel på denne kulturrelativismen var da antropologer nærmest likestilte kjønnslemlestelse med skjønnhetsoperasjoner.

Så ble det «høyreekstrem»

Utover 2000-tallet hardnet retorikken ytterligere til. Nå var det høyreekstrem og fascisme som ble de yndede etikettene. (Ja, det er helt forferdelig, men sant.) Dagbladets kommentatorer utmerket seg særlig, sammen med Klassekampen. Marte Michelet var Dagbladets spydspiss i kampen for å ignorere virkeligheten. Som denne om «burkafobi».

Jeg tok et durabelig oppgjør med feministenes (ryggløse) holdninger til særlig muslimske jenter og kvinners frihet i boken Mens størst av alt er friheten (2006), der jeg påpeker at «de klassiske feministene» synes å være

«gammelmodige sosialister som er blindet av den multikulturelle drømmen. Men den drømmen ender med å akseptere kvinneundertrykkelse i brede befolkningslag.

I sin selvsentrerte lille verden ser feministene ikke alle kvinnene som bærer frem det ene barnet etter det andre – mot sin egen vilje. Kvinner som ikke våger tanken på å snike til seg prevensjon, kvinner som har fødselspermisjon «året rundt». De ser ikke alle kvinnene som tørster etter å få lov til å arbeide. Som sosialister har de i tillegg en tradisjon for ikke å se ekstreme og dogmatiske krefter – om de så møter dem på åpen mark. Selv om sosialister er kjent for sin kamp mot kirkens mørkemenn, ser de ikke nå islams mørkemenn, først og fremst fordi de nye mørkemennene er mørkere i huden enn dem selv.

(…)

De klassiske feministene kommer imidlertid straks på banen når det er snakk om «retten» til å bruke slør. (…) I «de gode unnskyldningenes navn» er de også de første til å tilsløre virkeligheten når en kvinne myrdes av familien. De sier at slike drap ikke er vesensforskjellig fra norske menn som dreper i affekt og sjalusi.

(…)

Norske feminister har forspilt sin troverdighet. Hvordan de skal vinne den tilbake, er for meg en gåte. De kan eventuelt prøve gjennom å vie hele neste års 8. mars-feiring til en kamp for verdige levekår for Norges nye jenter og kvinner.

(…)

Feministene har for lengst ofret Norges nye jenter og kvinner på multikulturalismens ideologiske alter. De har akseptert kår for andre som de aldri ville akseptert for seg selv eller sine venninner og døtre. Dette er et av de verste utslagene av (omvendt) rasisme i nyere tid. Jeg kjenner betydelige indre konflikter med fortsatt å definere meg selv som feminist. Jeg vil overhodet ikke assosieres med denne formen for feminisme.»

Dagbladets tre M-er

Tre år senere skrev jeg en kronikk i Dagbladet under tittelen Dagbladets tre M-er. Den åpner slik:

Ingen kampsak for feminister i Norge kan måle seg med kampen mot undertrykking av muslimske jenter og kvinner. Det burde vært det naturligste av alt at Dagbladet, som en historisk sentral arena for opprørsk kvinnekamp, hadde ledet an. Dertil er flere av avisens mest sentrale aktører, Marie, Marte og Martine, selv kvinner. De har imidlertid valgt å snu ryggen til Dagbladets stolte historie.

Ikke bare har de tre M-ene vist muslimske jenter og kvinner en kald skulder, de har også kjøpt lureri fra forsker- og politikerhold, som ytterligere stenger disse jentene og kvinnene inne bak gardinene. Hvor lenge har de tenkt å holde seg selv og dermed folket for narr? Hvor lenge skal de nekte å ta innover seg at i ”Det Nye Norge” bor det jenter og kvinner som undertrykkes i sterkere grad enn vi noensinne har opplevd i kjent norsk historie?

Mangel på kvinnemakt generelt i samfunnet vårt, lave lønninger i kvinnedominerte yrker, sexpress på bakrom, alt skal selvsagt tas alvorlig. Men kan disse problemene måles mot tema som kjønnslemlestelse, ekteskapstvang og slørtvang? Jeg er overbevist om at hvis de tre M-ene dykket inn i denne problematikken, så hadde vi sett et nytt Dagbladet, et Dagbladet med harmdirrende og lidenskapelige penner i kamp mot urett, overgrep, slett forskning og politisk feighet. Det ville vært det Dagbladet som så mange frydet seg over en gang i tiden.

Dårlig hukommelse?

Når Marte Gerhardsen i Agenda nå i kronikk tar opp venstresidens svik, er det ulovlig sent. Det Gerhardsen ikke synes å forstå er at å løse problemer blant kvinnelige minoriteter generelt, og muslimers spesielt, krever realpolitisk løsninger. Der har Gerhardsen og hennes like på venstresiden i Ap vært noen voldsomme bremseklosser. Bare spør eksempelvis Karita Bekkemellom om hennes erfaring som Ap-politiker. Bekkemellom ville eksempelvis gjeninnføre helkroppundersøkelsen for å forebygge kjønnslemlestelse og for å ivareta hele helsen til (også) jentebarn.   Fikk hun støtte fra den organiserte kvinnebevegelsen? Nei.

Tove Smaadahl i Krisesentersekretariatet og Shabana Rehman protesterer på Gerhardsens syn. Smaadahl og Rehman tar feil. Smaadal har vært en av dem som har stått i front for at æresdrap ikke skiller seg fra andre drap. For at arrangert ekteskap er en frivillig institusjon. For at vi ikke skal ha en 24-årsregel  (med mer) for å beskytte unge mot transnasjonale kollektivistiske ekteskap. Ikke minst alle tiltak som kunne også ha som konsekvens at innvandringen ble redusert fra ikke-vestlige land, har Smaadahl og den organiserte kvinnebevegelsen protestert mot. Mest mulig åpne grenser har vært viktigere for dem enn å ivareta grunnleggende mennskerettigheter for våre nye kvinnelige borgere allerede bosatt her. Dette har tydeligvis også Rehman glemt.

Man har altså glemt at det viktigste verktøyet politisk i Norge i begynnelsen av forrige århundre og videre har vært lovverket, som stortingsmannen Johan Castberg forstod var avgjørende for å løfte barn og kvinner inn i verdige liv. Det som har foregått har vært et blokkpolitisk spill – på bekostning av de mest sårbare – og der den organiserte kvinnebevegelsen i stort monn satt seg fast på den blinde delen av venstresiden.

Også derfor har vi fremdeles vandrende mobile kvinnefengsler i gatene våre. Og hijab i barneskolen. Og ingen helkroppundersøkelse av jentebarn. Eksempelvis. Det er vi «høyreekstreme, fascister» som er opptatt av å sette barn og kvinner fri og beskytte dem mot groteske overgrep. Så hva sier Marte Gerhardsen? Vil hun og Agenda stå opp for disse viktigste kvinnesakene i vår tid? Se det tviler jeg på.