Innvandring

Gjensyn med klansamfunnet – del 2 av 3

Med stor innvandring følger en dypt rotfestet klanmentalitet fra ustabile, feilslåtte stater med på kjøpet. De særdeles negative, samfunnsfarlige konsekvensene begynner vi allerede å se konturene av - ikke minst i Sverige i form av fremveksten av voldsherjede parallellsamfunn med territoriell "erobring", sterk sosial kontroll og ditto indre samhold. Offisielle representanter - hva enten det er ordensmakt eller redningstjeneste - er ansett som fiendtlige inntrengere og blir stadig oftere møtt med voldelig motstand. Men gjenkomsten av klanmentalitet får ikke bare direkte, synlige følger som vold og kriminalitet. Den viser seg også i generell illojalitet overfor det omgivende samfunn, drenering av fellesskapets midler, utro tjenere i det offentlige og dermed nedbrytning av tillitsbaserte institusjoner. Klanmentalitet og påfølgende atferd er rett og slett en trussel mot hele vår samfunnsinnretning og bør behandles deretter. Kanskje det er på tide at vår politiske ledelse setter seg ned og leser en bok om fenomenet før det er for sent?

Del 1 kan leses her.

Klanmentaliteten har for lengst meldt sin ankomst i europeiske samfunn, med alle de negative konsekvensene det innebærer for samfunnet. Og den kommer med den massive innvandringen fra feilslåtte stater i Afrika, Asia og Midtøsten. Det skal sies at en stor del av innvandrerne fra disse landene har kvittet seg med denne kulturelle, dysfunksjonelle ballasten og integrert seg i de velfungerende tillitssamfunnene de har slått seg ned i. Men en altfor stor del har ikke gjort det og later heller ikke til å ha noen hensikter om det – og de gjør dessverre mye ut av seg. Således omplanter de hjemlandets negative samfunnsordning og kulturtrekk i vertslandet i lukkede enklaver og derfra sprer det seg videre inn i samfunnet. De ikke-vestlige innvandrerne som både har evne og vilje til å integrere seg, men er så uheldige å måtte bo i disse enklavene, har lite å stå imot med.

Og det er ikke til å undres over, for det har ikke det omgivende samfunn heller; man vil knapt snakke om det, ikke peke ut hvor det kommer fra og langt mindre foreta seg noe for å motvirke det som helhet fremfor å ansvarsløst overlate det til politiet og det øvrige rettsystemet som «enkeltsaker». For de er ikke det, de inngår i et påviselig og stadig mer merkbart mønster.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Likevel fremstår vår politiske ledelse som om de har falt ned fra himmelen i møte med en ukjent problemstilling.

Klanmentalitet er imidlertid ikke noe nytt – det er et mange tusen år gammelt fenomen. Ethvert menneskelig samfunn må etablere en viss orden for å overleve og blomstre. De samler seg i grupper og styrkes av giftemål som igjen øker antallet lojale gruppemedlemmer, utfra prinsippet om balansert opposisjon.

Balansert opposisjon er en grunnleggende tribalistisk form for organisering; en stamme er en regional forsvarsorganisasjon basert på desentralisering og selvhjelp. Stammer opererer forskjellig fra stater, som er sentraliserte, har politiske hierarkier og spesialiserte institusjoner – som for eksempel rettsvesen, politi, skatteinnkrevere og en hær – for å opprettholde sosial kontroll og statens forsvar.

Alle i klanen er ansvarlige for den enkeltes handlinger, så en konflikt mellom individer omfatter alle. Det gjelder derfor å øke klanens medlemmer og holde på lojaliteten. Klanen definerer også seg selv som i opposisjon til omgivelsene. Før kristendommens innmarsj og en møysommelig statsdannelse i Norge, var også vi organisert på denne måten. Det tok mange, mange hundre år å omorganisere samfunnet til hva det er i dag. Nå finnes klansamfunn i områder der det enten ikke finnes noen stat eller der folk ikke stoler på staten, hovedsakelig den arabiske verden. I stedet fyller klanen statens funksjoner: politi, domstol, sosial forsikring og beskyttelse. Den dag i dag er dette den viktigste sosiale enheten i landene flesteparten av innvandrerne som ankommer Europa kommer fra.

Islam er en del av dette bildet. Politisk sett hevet islam i sin tid stammene opp til et høyere og mer inkluderende nivå av integrasjon i et større samfunn. Men den lyktes ikke i å erstatte det sentrale prinsippet i tribalismens politiske organisering – religionens fremstilling av muslimer i opposisjon til ikke-muslimer bevarte f.eks. stammenes tankegang om balansert opposisjon. Som i tribalismen er det følgelig opposisjon som definerer lojalitet og inkludering. Det grunnleggende tribalistiske rammeverket «oss vs dem» finnes stadig i islam. Konseptet «min gruppe, rett eller galt?» eksisterer ikke, ganske enkelt fordi spørsmålet om rett eller galt aldri blir stilt, skriver professor i antropologi Philip Carl Salzman i boken Kultur og konflikt i Midtøsten (et utdrag finnes her). Den uforbeholdne troskapen til egen gruppe gjør det vanskelig å bygge et sivilsamfunn basert på sosial sammenhengskraft, da tribalismen i utgangspunktet plasserer folket og deres respektive grupper i opposisjon til hverandre.

Hva betyr det for et samfunn når store grupper med denne mentaliteten og vilje til å omsette den i praksis i funksjonelle, individbaserte rettstater der alle er like mye verd og like for loven?

Det betyr trøbbel.

Utrolig nok later det ikke til at svenske, norske eller andre europeiske lands myndigheter på noe vis har tatt dette med i beregningen under alle årene med massiv innvandring fra klandominerte områder.

– Svenske myndigheter har lite kunnskap om den viktigste sosiale enheten for mange av innvandrerne som kommer til Sverige, mener journalist og forfatter Per Brinkemo og kunne like gjerne snakket om europeiske myndigheter generelt.

Brinkemo har jobbet med integrering for foreningen Somaliland i Malmö, og jobber i dag mot æresrelatert vold ved et nasjonalt kompetanseteam i Östergötland. Han mener det er viktig å forstå klanstrukturen for å lykkes med integreringen av mennesker fra klansamfunn.

I 2014 skrev han boken Mellom klan og stat – somalier i Sverige. Den ble – ikke overraskende – umiddelbart forsøkt stemplet ut som rasistisk, stereotyp og kolonialistisk. I følge forfatteren springer blant annet æresrelatert vold ut av klansamfunnet, og denne volden er langt mer omfattende enn folk flest er klar over.

Men dette perspektivet er lite fremme i europeisk innvandrings- og integreringsdebatt. Da Sveriges utenriksminister i 2011, Carl Bildt, antydet at opprøret mot Muammar al-Gaddafi i realiteten handlet om stridigheter mellom klaner, ble han kraftig kritisert av Miljöpartiets Gustav Fridolin og nåværende næringsminister for Socialdemokraternas Mikael Damberg.

Men selv til politiske partier foregår rekrutteringen via klanlinjer. Europeiske statsvitere velger i stedet å kikke på partiets ideologi og religionsvitere gransker teologien. I realiteten finnes det bare ett klanperspektiv som styrer hvilken politiske og religiøse tilhørighet den enkelte har, fastslår Brinkemo.

Forfatteren mener at den manglende interessen for klansystemet er at svenskene har levd så lenge under en stat og at de har stor tillit til samme. Han nevner som eksempel tilliten til Skatteetaten og statlige medier. – I et internasjonalt perspektiv er det fullstendig vanvittig, konstaterer han.

Denne statsmarineringen og tilliten gjør at svensker – og andre, kan man legge til – blir usedvanlig dårlige til å møte mennesker fra andre kulturer. Det er ikke mulig å øyeblikkelig overføre tilliten fra sin egen gruppe til noe så upersonlig som en stat. Likevel møter det svenske samfunnet alle som var de nettopp svensker.

Kan klanstrukturen være en forklaring på utviklingen i de innvandrertette områdene som omtales som såkalte utenforskapsområder? Ja, mener Brinkemo, som viser til at det dels finnes kriminelle gjenger som i stor grad bygger på blodsbånd og dels at mange unge har arvet mistroen til det offentlige fra sine foreldre. Han mener at politiet kunne dratt fordel av å jobbe gjennom de strukturene som allerede finnes i disse områdene.

Arbeidet mot æresrelatert vold er for øvrig en utfordring av disse klanstrukturene. Visse deler av klansamfunnet står grunnleggende i strid mot svensk lovgiving, som betoner individet. I klansamfunnet er det bare kollektivet som gjelder. Svenske myndigheter må se til at loven overholdes, ellers undermineres rettstaten og individets frihet, konstaterer Brinkemo.

Klanmentaliten brer seg dessuten til det omgivende samfunn. Kronqvist viser til en politiker, som for noen år siden opplyste at klanmentaliteten kunne observeres i lokalpolitikken i Södertalje ved at diverse politikere påberoper seg hundrevis av stemmer fra forskjellige grupper. Uttalelsen burde vakt oppsikt, i stedet ble den møtt av taushet. Det samme er observert i britiske bydeler dominert av ikke-vestlige innvandrere.

Det er en bekymringsfull utvikling, mener Brinkemo. Når mennesker kan krysses inn fordi en gruppe satser på en person, gjelder ikke lenger prinsippet «en mann, en stemme». Dette utfordrer landets konstitusjonelle fundament.

På spørsmål om han er optimistisk eller pessimistisk ved tanke på fremtiden, svarer Brinkemo at han er realist. Han er urolog for den sosiale uroen som oppstår i og med utenforskap. Han understreker at det er fullt mulig å gjøre reisen fra klan til stat, men at det vil ta tid og at Sverige i mellomtiden kommer til å bli utsatt for belastninger.

Utover kriminalitet og vold har belastningene er allerede manifestert seg i form av små og store utfordringer for den tillitsbaserte innretningen av rettsapparatet og øvrige samfunnsinstitusjoner. Vi tar en kikk på noen konkrete utslag av klanmentalitet og påfølgende illojalitet til det omgivende samfunn i del 3.

Del 1: Det nye Sverige
Del 3: Som ringer på vannet