Islam

Noen i Aftenposten som har hørt om Kairo-erklæringen…?

I en artikkel i Aftenposten får religionsviter og leder for Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet ved Norsk senter for menneskerettigheter Lena Larsen uimotsagt påstå at "ingen land med muslimsk majoritet har reservert seg mot" FNs menneskerettighetserklæring. Det stemmer kanskje rent formelt, men ikke i praksis. Islamske land har nemlig laget sin egen erklæring, basert på de ikke direkte menneskerettslige - eller vennlige, for den saks skyld - sharialovene.

– Med en ny bok ønsker fremtredende norske muslimer å ta definisjonsmakten fra ytterliggående krefter, skriver Aftenpostens Olga Stokke og Mina Hauge Nærland.

Denne uken utgis antologien «Islamsk humanisme», hvor ni norske muslimer skriver om hvordan islam kan tolkes og gi rom for likestilling. Redaktør er Linda Noor fra tenketanken Minotenk.

– Ekstremisme og terror har preget mye av den offentlige debatten om islam siden 11. september 2001. Ytterliggående krefter på begge sider hevder islam er uforenelig med vesten. Vi vil vise noe annet, ikke minst for oppvoksende muslimer. De trenger kunnskap på norsk, sier Noor til Aftenposten, og legger til at særlig holdningene til likestilling endrer seg raskt i positiv retning.

hege_banner_rights_special_778x150

– Tør dere konfrontere de ekstreme i denne boken? 

– Det er viktigere å presentere det vi er for enn å la ekstremistene sette premissene. Fremveksten av bokstavtro og rigid islamforståelse er ikke bare et problem i bekjempelse av terror, det er vel så problematisk i et integreringsperspektiv. Vi viser at islam kan ha en tolerant og sekulær tolkning uten at det bryter med tradisjonen. De ytterliggående mener de representerer det «ekte» islam, det har vi brukt mye plass på å vise at det ikke stemmer.

– Hvilke krefter i islam er du mest bekymret for?

– De intolerante, de som mener islam er uforenelig med demokrati og menneskerettigheter, og som er intolerante overfor annerledes troende.

Det lyder jo riktig bra, og er derfor å oppfatte som et utelukkende positivt innspill i samfunnsdebatten.

Enter Lena Larsen, tidligere leder for Islamsk Råd, religionsviter og leder for tros- og livssynsfrihet ved Norsk senter for menneskerettigheter ved UiO, som i boken skriver om muslimers «engasjement i forhold til internasjonale menneskerettigheter».

Men ikke alle muslimske land slutter opp om menneskerettighetene?, lurer Stokke og Nærland på – og får det forbløffende svaret:

Ingen land med muslimsk majoritet har reservert seg mot Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948, men noen stater har reservert seg mot enkelte artikler i kvinnekonvensjonen. Det går spesielt på inngåelse og oppløsning av ekteskap.

Svaret blir ikke fulgt opp, så man må nesten spørre: er det noen i Aftenposten som har hørt om Kairo-erklæringen…?

Den ble vedtatt av Organisasjonen for islamske stater (OIC) 1991. OIC har 57 medlemsland, hvilket gjør den til den største mellomstatlige organisasjonen etter FN selv. 45 islamske land har tilsluttet seg erklæringen, hvis formål er å veilede medlemslandene i Afrika, Asia og Europa i spørsmål vedrørende menneskerettigheter, med referanse til – og her kommer den ørlille haken: – sharia-lovene som rammeverk.

I 2007 hadde den pakistanske ambassadøren til FN, Munir Akram, dette å si om den sharia-baserte «menneskerettighetserklæringen»:

– Kairo-erklæringen er ikke et alternativ til den universelle menneskerettighetserklæringen. Kairo-erklæringen utfyller den universelle erklæringen slik at den passer til de religiøse og kulturelle særegenhetene i de muslimske landene, sa Akram i en tale til FNs menneskerettighetsråd.

Det kommer nok an på øynene som ser. I erklæringen heter det nemlig at den «islamske sharia-lovgivingen er overordnet alt som står i erklæringen» (artikkel 24). Videre forbyr artikkel 10 kritikk av islam og gjør det ulovlig å konvertere til andre religioner eller rett og slett bli ateist. Kairo-erklæringens artikkel 22 gjør oppmerksom på at man bare kan benytte sin ytringsfrihet så lenge ytringen ikke er i strid med sharia eller «svekker troen».

Hvis ikke dette er å reservere seg mot FNs menneskerettighetserklæring, hva er det da?

Et klart forsøk på å undergrave selve menneskerettighetene, mente det internasjonale humanetiske forbundet (International Humanist and Etichal Union, IHEU) i 2008.

IHEU slår fast at Kairo-erklæringen ikke er noe «supplement» til den universelle menneskerettighetserklæringen. Den er i konflikt med menneskerettighetene når det gjelder helt sentrale spørsmål som likestilling, ytringsfrihet og livssynsfrihet, mener organisasjonen.

Det første punktet IHEU nevner for å underbygge dette, er at Kairo-deklarasjonen utvetydig slår fast at den islamske sharia-lovgivingen er overordnet alt som står i erklæringen.

– Sharia-lovgivingen gir menn langt større rettigheter enn kvinner. Sharia er derfor i alvorlig konflikt med menneskerettighetenes krav om likebehandling mellom alle mennesker. Dermed blir også Kairo-erklæringen i strid med menneskerettighetene på et helt vesentlig punkt, slår IHEU fast.

Vårt hjemlige Human-Etisk Forbund sa seg enig:

– HEF støtter selvsagt IHEU i dette. Vi kan ikke akseptere slike forsøk på å uthule menneskerettighetene. Det aller viktigste med menneskerettighetene er at de er universelle. De må gjelde for alle. Derfor må vi motarbeide alle forsøk på å «tilpasse menneskerettighetene til lokale forhold», uttalte generalsekretær Kristin Mile.

De er ikke de eneste. Rhona Smith, professor i menneskerettigheter og spesialrapportør for FN om menneskerettigheter i Kambodsja, skriver i boken Textbook on International Human Rights at referansen til sharia etablerer en viss grad av overlegen status for menn.

Adama Dieng i Den internasjonale juristkommisjonen mener Kairo-erklæringen er en alvorlig trussel mot den interkulturelle konsensus FNs menneskerettigheter er basert på. Erklæringen introduserer utålelig diskriminering av ikke-muslimer og kvinner, mener han, og at den avslører en bevisst restriktiv karakter med hensyn til visse fundamentale rettigheter og friheter. Erklæringen bruker Sharia til å rettferdiggjøre praksiser som fysisk avstraffelse, hvilket angriper individets integritet og verdighet, sa han i en felles uttalelse til UNCHR i 1992.

Blant sharia-lovenes sjarmerende retningslinjer finner vi f.eks. at kvinners vitnemål er verdt halvparten av menns og at kvinner har halv arverett. Menn kan ta seg fire koner – mot sin første kones vilje – mens kvinner ikke kan gifte seg med flere enn èn. Hun kan tydeligvis ikke bli skilt heller, dersom hun ikke får lov til det av ektefelle, far eller andre mannlige verger og/eller har fått lagt det inn i ekteskapskontrakten. Og hun har ikke lov til å gifte seg med en ikke-muslimsk mann. Denne debatten har vi for øvrig vært innom tidligere i forbindelse med Jeanettes åpne brev til Hadija Tajik. Også den gangen kom Aftenposten raskt på banen med sin noe mangelfulle kunnskap om islam.

HRS UTGANGSPUNKT synes å være at det bare finnes én form for islam, og at alle muslimer er pålagt å leve nøyaktig etter Koranens bokstav og i detalj etterleve profeten Muhammeds eksempel.

Hvis Aftenposten hadde tatt seg bryet med å sjekke, ville de raskt blitt klar over at dette ikke er HRS` utgangspunkt, men islams. Dette er ikke et utslag av fundamentalistisk islam, det er hovedstrømsislam. I henhold til de alle de anerkjente lovskolene i islam er det forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn. Det er et så alminnelig kjent faktum at selv redaktør Erling Rimehaug i Vårt Land har skrevet det rett ut:

Tradisjonelt har det vært forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med menn av annen tro. Derimot har det vært helt i orden for muslimske menn å gifte seg med kvinner av annen tro. Hvilke koranvers dette eventuelt begrunnes i, vet jeg ikke. Og egentlig tror jeg heller ikke dette er poenget. Begrunnelsen ligger nemlig i selve grunnsynet på islam og i kvinnesynet. Islam betraktes som den endelige og fullkomne åpenbaring fra Gud, som derfor står over alle tidligere åpenbaringer. Mannen betraktes som familiens overhode og representerer hele familien for Gud og samfunn. Når en muslimsk kvinne gifter seg med en kristen mann, innebærer det at en muslim underordner seg en kristen og at barna av en muslim blir kristne. Det er uakseptabelt. At en kristen kvinne underordner seg en muslimsk mann, er derimot helt i orden.

Muslimske politikere er like forskjellige som kristne politikere, klaget Aftenposten videre på lederplass. Ja, naturligvis er de – som folk flest – det og ingen har sagt noe annet. Men islams forbud for kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn er ikke det. Det er helt entydig.

Og apropos den debatten, så kan vi jo ta en kikk på hva fru lederen for tros- og livssynsfrihet ved Norsk senter for menneskerettigheter selv hadde å si om saken etter æresdrapet på Fadime Sahindal i 2002:

Jeg har ingen generell oppskrift på hva som bør gjøres når en muslimsk kvinne ønsker å gifte seg med en mann av en annen trosretning, sier lederen av Islamsk Råd i Norge, Lena Larsen. Larsen sier at islam ikke tillater ekteskap mellom muslimske kvinner og ikke-muslimske menn. Ekteskap mellom muslimske menn og ikke-muslimske kvinner derimot, er det ikke noe forbud mot, forklarte Larsen i forbindelse med et møte mellom muslimske imamer i Oslo lørdag kveld.

Hun tilføyde:

Det vil være en krise dersom en muslimsk kvinne vil gifte seg med en ikke-muslimsk mann, sier Larsen og gjentar at det ikke finnes noen standardløsninger i slike tilfeller.

Når Kairo-erklæringen så slår fast at «menneskerettighetene» er underlagt sharia, begrenser den også kvinners – ikke menns (på dette området) – frihet og selvbestemmelsesrett over egen kropp. Og den begrenser, for ikke å si forbyr, alles ytringsfrihet hvis den brukes til å kritisere islam. I realiteten forbyr den også individets religionsfrihet. Følgelig er resten av den islamske erklæringens – som altså 45 land har sluttet seg til – snakk om menneskerettigheter og likebehandling bare et spill for galleriet.

Så når Lena Larsen hevder at «ingen land med muslimsk majoritet har reservert seg mot Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948» er det altså grunn til å ta det med mange kilo salt. Larsens forbløffende påstand burde derfor vært fulgt opp med et kritisk spørsmål eller tre.

Men det heter seg jo at verden vil bedras, og når det kommer til islam later det til at det i særlig grad gjelder etablerte journalister i medier som Aftenposten.