Politikk

Midtøstens monarkiske fred

Den såkalte arabiske våren i 2011 medførte at en rekke land ennå sliter med ustabilitet, sammenbrudd og borgerkrig, som har kostet hundretusener av mennesker livet og sendt millioner av mennesker på flukt. Men samtidig har alle monarkier i Midtøsten og Nord-Afrika greid å bevare en høy grad av politisk stabilitet og fred. Den danske forskeren Fenja Søndergaard Møller mener å ha funnet svaret.

I kjølvannet av «den arabiske våren” i 2011 er det monarkienes fredelige karakter som er iøynefallende, skriver Fenja Søndergaard Møller i danske Weekendavisen. Søndergaard Møller har i forbindelse med sin ph.d.-avhandling sett nærmere på hvorfor monarkier i Midtøsten er fredelige, mens republikker kan slite med politisk ustabilitet, opprør og endog kriger.

Søndergaard Møller viser til at den arabiske vår har hatt store konsekvenser for land som Egypt, hvor massive protester har ført til ustabilitet, herunder senest et militærkupp. I Syria, Libya og Yemen har det ført til borgerkrig. Derimot har alle monarkier i Midtøsten og Nord-Afrika greid å bevare en høy grad av politisk stabilitet og ikke minst bevart den indre fred. Faktisk har der ikke vært en regulær borgerkrig i et midtøstlig monarki siden 1979, minner hun oss om.

Hva er så forklaringen? Hun viser til at konfliktforskningen spesielt peker på tre faktorer som stabiliserer autoritære stater.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Deltakelse, undertrykkelse, velstand

Det første er at makthaverne kan gi innrømmelser til utvalgte grupper i samfunnet ved deltakelse. For eksempel ved å fordele mektige politiske poster til medlemmer av forskjellige etniske og religiøse grupper. Det motsatte gir grobunn for diskriminering som igjen kan føre til opprør. Hun viser til Tyrkia, hvor statsmakten har marginalisert det kurdiske mindretall, og i Syria hvor alawittene har sittet tungt på makten på andre gruppers bekostning.

Det andre som kan stabilisere er at makthaverne bruker «jernneven» for å forhindre opprør. Høye militærbudsjetter samt millitærallianser med sterke stater som USA eller Russland, kan forhindre opprørsgrupper å gripe til våpen. Voldshandlinger mot politiske motstandere kan samtidig brukes til å avskrekke potensielle opprørere. Her viser hun til den grufulle massakren i Hama i Syria 1982 som blott ett blant mange eksempler på hvordan det er mulig for makthaverne å knuse et opprør innen det utvikler seg til regulær borgerkrig.

Det tredje punktet er at velstand generelt er stabiliserende. I Midtøsten er det særlig olje som har vært viktig i denne sammenheng. Inntekter fra oljeproduksjon kan både brukes til å kjøpe seg «goodwill» hos borgerne, til å bygge opp sterke sikkerhetsapparater og til å sikre militær støtte hos stormaktene. Hun viser eksempelvis til at den saudiarabiske regjeringen brukte store summer på å skape nye jobber og å heve offentlige lønninger under den arabiske våren, og emiren i Kuwait gav likefrem en kontant utbetaling til sine innbyggere for å dempe gemyttene.

Men kan disse tre faktorene fullgodt forklare hvorfor monarkiene har vært så mye mer stabile – og fredelige – enn de øvrige land i regionen, spør Søndergaard Møller, og mener at svaret er nei.

Monarki versus republikk

skjermbilde-2016-09-22-14-30-09

Fenja Sødegaard Møller

Søndergaard Møller påpeker at Midtøstens monarkier ikke er bedre til å la etniske og religiøse grupper delta enn republikkene. Tvert om ligger Jordans monarki øverst på listen over de mest diskriminerende regimer, samt at monarkiene heller ikke har sterkere undertrykkelsesapparater enn republikkene.

Hun viser til at republikker som Egypt og Syria tradisjonelt har brukt en større del av brutto nasjonalproduktet på militæret enn hva monarkier som Bahrain og Qatar har. Heller ikke oljen kan forklare forskjellen, for selv om flere av monarkiene har store oljeressurser – se bare til på Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emirater og Kuwait – så gjelder det ikke for monarkier som Jordan og Marokko, som likevel har vært i stand til å bevare freden.

Likevel har de midtøstlige monarkiene klart seg markant bedre enn republikkene. Hvorfor?

Tradisjonell legitimitet

Svaret mener Søndergaard Møller ligger i monarkienes »tradisjonelle legitimitet«, som hun hevder eksistrende konfliktforskning har oversett.

Hun påpeker at tradisjonell legitimitet gjør det lettere å håndtere en statsleders dødsfall fordi makten automatisk blir overført til tronfølgeren. Samtidig kan den kongelige familie begrunne sin politiske makt og sin gunstige økonomiske posisjon med å henvise til tradisjon og sedvane.

Dette kan kanskje stemme for en monarkier der kongefamilien faktisk har politisk makt, men det lyder ikke som en like tilforlatelig forklaringsfaktor i et kongedømme som Norge. Tankegangen hennes er likevel interessant.

Hun mener at monarkienes tradisjonelle legitimitet minsker risikoen for konflikt på to måter.

Motiver og likhet

For det første har tradisjonell legitimitet en direkte virkning i den forstand at det er færre motiver for væpnet konflikt blant den brede befolkning enn tilfellet er i republikkene. Det gjør det vanskeligere for opprørsgrupper å rekruttere i monarkier, hvilket igjen betyr at det over tid vil oppstå færre væpnede konflikter i monarkiene, sier Sørengaard Møller.

Det andre er den indirekte virkning: Vår tids udemokratiske stater er i stigende grad utsatt for et krav om politisk likhet, altså at makten blir utøvd på vegne av alle borgerne – og ikke kun bestemte grupper. Ifølge Sørengaard Møller er ikke monarkiene på samme måte påvirket av kravet om politisk likhet. Dette fordi de kongelige familier ikke representerer befolkningen, de har en annen og mer tradisjonell begrunnelse for sin makt. Hun viser til at politisk diskriminering er et iboende trekk ved monarkiene, idet bestemte dynastier har en selvskrevet rett til makten. Det betyr igjen at presset for politisk likhet, som hun påpeker er en av de største årsaker til væpnede konflikter i vår tid, er mindre i monarkier enn andre steder.

Resultater

Sørengaard Møllers analyser, basert på et datasett som dekker alle uavhengige stater i Midtøsten og Nord-Afrika i perioden fra 1947 til 2009, viser at faktorer som olje, velstand, ekstern støtte, militærutgifter og politisk diskriminering er utilstrekkelig for å forklare »den monarkiske freden«. Monarkiene er mindre rammet av konflikter enn disse faktorene forutsier. Hun konkluderer derfor med at det må være noen iboende egenskaper ved monarkier som gjør dem mer fredelige enn republikkene, og da ikke bare i perioden etter den arabiske våren, men i hele perioden etter 2.verdenskrig.

Deretter viser hennes resultater at diskriminering av bestemte befolkningsgrupper ikke påvirker sannsynligheten for borgerkrig i monarkiene. Hun konkluderer med at det synes risikofritt for monarker å utelukke etniske eller religiøse mindretall fra makten. Derimot øker en politisk diskriminering sannsynligheten for borgerkrig i de midtøstlige republikker. Hun konkluderes således med at virkningen av diskriminering avhenger av regimetype, hvilket hun igjen mener bekrefter forventningen om en indirekte sammenheng mellom tradisjonell legitimitet og politisk stabilitet.

Samlet sett, sier Sørengaard Møller, viser de statistiske analysene at Midtøstens monarkier – alt annet likt – har en større sannsynlighet for å unngå voldelige konflikter enn regionens andre stater. Dette resultat støtter forestillingen om at monarkene har en tradisjonell legitimitet som tar brodden av vår tids krav om politisk likhet, hevder hun, og understreker at monarkienes særlige status er verdt å ta i betraktning når vestlige demokratiseringstiltak og fredsmisjoner vurderes i Midtøsten.