Eksterne skribenter

Hva er det med islam II

Mens jeg arbeidet i Afghanistan gjorde jeg det til en regel ikke å diskutere religion eller politikk, man viste aldri hvem som rapporterte hvor, skriver Jan Kristensen.

En av våre ansatte hadde studert religion ved universitetet i Kabul og ved en anledning brøt jeg prinsippet mitt. Vi ble til slutt enige om at tro var en personlig sak og et forhold mellom den enkelte og hans gud. Jeg påpekte da at hvis det var slik, hvorfor var det forbudt ved lov for muslimer i landet å skifte religion, konvertere. Det er harde fengselsstraffer for slikt og i verste fall kan man ta sin død av det. Han ble satt ut et øyeblikk, men så kom svaret: «Siden islam er det eneste sanne religionen, er det selvfølgelig regjeringens plikt å hindre folk å konvertere og derved ende opp i helvete». Det ble med den ene diskusjonen.

En av våre ansatte kom forskremt tilbake fra det som skulle ha vært en oppbyggende fredagsbønn. Det gikk rykter om at en person hadde konvertert og at han hadde hatt vestlige hjelpere. Imamen hisset seg skikkelig opp og ropte:» Drep de vantro, drep de som hjelper dem og de som er ansatt hos dem». Jeg krøp sammen og gjorde meg så liten som mulig og håpet at ingen kjente meg igjen, fortalte mannen. Det gikk uker før det ble en ny fredagsbønn og da i en annen moske.

I et innlegg i Kabul Times tok en innsender opp situasjonen i en mer velstående del av byen. Det var forbud mot hus høyere enn 2 etasjer i området, men nå hadde nyrike bestukket tjenestemenn og bygget både 4 og 5 etasjers hus. Det var ikke korrupsjonen som bekymret innsenderen mest, men det forhold at man fra disse høyre husene kunne se inn i gårdsrommet til husene rundt. Det var derved umulig for kvinnene å bevege seg på utsiden av selve huset uten i full burka. Til nå hadde gårdsrommet vært kvinnenes eneste fristed, men nå var også dette tatt fra dem.

hege_banner_rights_special_778x150

Så kan man med en viss rett påpeke at disse eksemplene fra Afghanistan ikke har relevans i dagens Norge eller Europa, men så enkelt er det ikke. Svært mange av innvandrerne kommer fra muslimske land hvor de holdningene eksemplene viser finnes, disse holdningene legges ikke bort den dagen man spaserer over dørstokken til Norge og søker asyl.

Vi ser det på vanskelighetene de som tar skrittet og konverterer får, eller de som står opp mot presteskapet og deres tolkning av islam. Vi ser det på hetsen og truslene som møter de muslimene som står opp for liberale verdier, for kvinners rettigheter og retten til selv å velge. Vi ser det på islams syn på homofili og hvordan deres ledere, selv i Norge, ikke makter å ta avstand fra dødsstraffen. Vi ser det på familiens kontroll med jentene, motstanden mot at de har norske mannlige venner, for ikke å snakke om giftemål med en som ikke er muslim. Vi ser det på tvangsekteskapene, motstanden mot enkle ting som fellesbading på skolen og felles skoleturer. Vi ser det på voldtektene og «tafsingen» på jenter, som i disse mennenes øyne kan takke seg selv siden de ikke ærbart er dekket til. Vi ser det på islamistene som drar til Syria og dreper. Jeg skal slutte her, men kunne gjort listen mye lenger.

»Jeg anerkjenner ikke denne verdslige staten som er styrt av dere vantro». Uttalelsen kommer riktignok fra Sverige hvor de har mye mer å stri med enn oss her på berget, men dette synet finnes nok også hos oss. Hvorfor skal man yte til en stat, som i deres øyne, ikke anerkjenner islams overhøyhet. Med en slik holdning blir det legitimt å føre penger ut av landet for å unngå skatt, utnytte velferdsordninger og isolere seg fra storsamfunnet. I verste fall kan terror mot en slik stat synes legitimt.

Nå er heldigvis asylstrømmen på vei ned. Vi får håpe det fortsetter slik, så vi ikke får svenske tilstander å stri med også her til lands.

Forfatteren har jobbet i flere år for Forsvaret, UD og hjelpeorganisasjoner, bla. annet i Libanon, Jordan, Palestina, Irak, Afghanistan, Sudan og Syria.

Kristensens artikkel Hva er det med islam I.