Eksterne skribenter

Aftenpostens Sharia-fallitt

«Talaq, talaq, talaq. Med tre små ord kan muslimske menn skille seg, i følge islamske lover. For Aisha er det mye vanskeligere», sier Aftenposten i en stor artikkel 2. juli med tittelen «Har prøvd å bli fri i to år». Men ikke med et eneste kritisk ord påpeker Aftenposten at «Aisha» faktisk er fri, men heller er fanget av sin egen ukultur og antivestlige vanetenking, skriver Kent Andersen.

Denne merkverdige saken som dekker hele forsiden, kan bli stående som et ikon over hvor feilslått integreringen er, og hvor farlig islam kan være for individet. Headingen roper «Nektes skilsmisse fordi hun er kvinne», og ingressen fortsetter: «Flere muslimske kvinner ønsker skilsmisse. Aisha har prøvd i to år, men mens muslimske menn kan bli skilt på et blunk, må kvinner ha mannens aksept.»

Det første man tenker når man ser overskriften er «Hæ? Ingen kvinner kan nektes skilsmisse i Norge» Som alle nordmenn vet: Sharialov gjelder ikke i Norge. Sharia er et illegitimt og fremmed lovverk fra oldtiden, basert på overtro, og med null relevans eller legalitet i vårt vestlige, sekulære og opplyste samfunn. Heldigvis. Men det virkelig store paradokset kommer lenger ut i artikkelen: Paret registrerer aldri noe ekteskap etter norsk lov hos Folkeregisteret, så «Aisha» er slett ikke gift. Hun er faktisk fri. Men saken handler dessverre ikke om surrealismen i hvordan «Aisha» har plasser seg selv i et mentalt, religiøst fengsel. Den handler om å normalisere sharialov overfor lesere.

Aftenposten har fulgt «Aisha» i lang tid, og beskriver henne som typisk vestlig: «Opptatt av menneskerettigheter, og oppvokst i en liberal muslimsk familie i Oslo». Sitat slutt. Men i stedet for å følge vestlig kultur, inngår hun flere av islams hykleriske «liksomekteskap» med sin norske konvertitt, før de endelig inngår et permanent muslimsk ekteskap uten sluttdato hos en Imam. Så kommer setningen som oppsummerer Aftenpostens spektakulære forsideblunder:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

«Jeg vil bli fri. Selv om jeg er vestlig av meg, er det viktig for meg å bli skilt på en lovlig religiøs måte». Gjennom dette sitatet avslører Aisha hvor uliberal og anti-vestlig hun faktisk er. Hun avdekker en åpenlys kognitiv dissonans: Selv oppfatter hun seg som vestlig, men for oss ekte vestlige viser hennes handlinger tvert om at hun ikke vil være vestlig. Hun har ikke engang forstått det mest primære ved å være vestlig. Og enda merkeligere: Hun er sammen med en norsk konvertitt som garantert vet bedre, men har forlatt fornuften i det vestlige. Paret har meldt seg ut, slik så altfor mange muslimer gjør.

Aftenposten tar ikke opp alle disse paradoksene med et eneste ord. Tvert om er Aftenposten med på å normalisere det antivestlige. Sitat: «Idet norske samfunnet finnes det flere former for ekteskap. Ved siden av det norske ekteskapet som er regulert av norske lover, står det muslimske ekteskapet som er regulert av sharialovene.»

Nei Aftenposten. Det finnes ikke flere former for ekteskap i Norge. Norsk lov gjelder i Norge. Vi er ikke en apartheidstat med forskjellige lovverk for forskjellige etnisiteter, og det vet dere fordømt godt. Så hvorfor skriver dere slikt? Hva er motivet? Ønsker dere å normalisere shariadomstoler i Norge, slik pressen har gjort i England? Hvorfor?

Uansett motiv, klarer Aftenposten ufrivillig å male et bilde av hvor dypt problemene stikker med islam kontra det vestlige, og hvor utrolig langt fra integrert (hva nå enn det måtte være) selv såkalte «liberale muslimer» er. Islam og sharialov har ingen relevans, kraft eller makt i vesten, men ingen steder i artikkelen forsøker Aftenposten å forklare Aisha eller leserne det absurde med situasjonen hennes. Hun er fri! Hun kjemper mot noe som ikke eksisterer i Norge. Hun kan finne en ny mann når som helst. Hvorfor tar ikke Aftenposten det journalistiske ansvaret og belyser den siden av saken? Ville ikke andre muslimske kvinner nyte godt av slik journalistikk?

Aisha sier sitat: «Jeg vil jo videre i livet. Kanskje jeg kan finne en mann.» Aftenposten kontakter imamen som nekter henne skilsmisse. Han sier han gir råd til kvinnene å reise sak for domstolen. Men Aisha er ikke gift. Og domstolene Imamen snakker om finnes heller ikke i Norge, så Aisha føler hun må dra utenlands for å kjempe videre for en skilsmisse, i stedet for å gjøre det vestlige og logiske: Vende ukulturen ryggen. Det er helt frivillig å være muslim. Det er ikke en hudfarge. Man må ikke underkaste seg, hvis man ikke vil, eller føler seg urettferdig behandlet og diskriminert.

I stedet for å utfordre imamen, så underkaster Aftenposten seg også «Det Nye Norges» islamske premisser, og viser bare forståelse og respekt for det som ikke fortjener noen av delene. Og når vestlige journalister som Olga Stokke og Andreas Slettholm ikke ivaretar kritisk journalistikk som en viktig, vestlig verdi, da er samfunnet vårt i mye større vanskeligheter enn Aisha.