Innvandring

Kastes ut over en lav sko

Regjeringen og Stortinget synes å være svært så enige om én ting, nemlig hvor viktig det er at innvandrere kommer seg i jobb - og det helst fra dag en. Samtidig kastes den ene etter den andre ut - velutdannede og arbeidsvillige. Mye som tyder på at det ikke er samsvar mellom politikken som etter sigende skal føres på feltet og saksbehandlingen i UDI og UNE.

I løpet av den siste tiden er vi blitt kjent med to saker som ikke bare vitner om et rigid regelverk og fravær av sunn fornuft hos Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE), men også at det ikke er samsvar med tolkning av regelverk og den politikken som Regjeringen påstår den ønsker å føre – og som det er bred enighet om på Stortinget.

For å få opphold i Norge er det et omforent ønske om at en skal være bidragsyter, en skal jobbe, betale sin skatt, og bidra med sine erfaringer og sin kompetanse på en slik måte at vi bedre kan skape et velfungerende fleretnisk samfunn. Problemet er bare at de som beviselig besitter slike egenskaper har vi ingen problemer med å kaste ut, og da med begrunnelser som i min vurdering er flisespikkeri. Da kan en spørre seg om det er politiets måltall for utsendelse som er blitt utslagsgivende.

Sakene handler om to kvinner fra Iran, endog i familie. Shivas sak har vært omtalt offentlig (Folkebladet), den andre kvinnen er gift med Shivas onkel (som er norsk statsborger). Jeg omtaler henne her som tanten.

Sakene kort: Shiva sendes ut fordi, hold deg fast, hun har jobbet for mye. Tanten sendes ut fordi ektemannen tjente for lite i fjor, til tross for at de drev en business sammen (og skapte arbeidsplasser) der overskuddet ble ført på henne – og ikke han. Til sammen tjente ekteparet således ca. 500.000 kroner, som er godt over kravet. La meg så legge til at begge kvinnene er høyt utdannet.

Jobbet for mye

Shiva har vært i Norge i fem år og tatt en bachelor som lærer. Faglærte lærere, dertil med minoritetskompetanse tilknyttet f.eks. språk, er en av de uttalte politiske målsettingene i Norge. Ikke minst nordpå, der lærermangelen har vært betydelig i mange år. Men når vi får det vi ønsker, ja da kastes de åpenbart lett ut.

Shiva skulle avslutte sin utdannelse våren 2015, men klarte ikke kravet på en eksamen. Den har hun rett til å prøve seg på inntil tre ganger. Ergo meldte hun seg på ny eksamen, men den ble ikke avholdt før januar 2016. Shiva ønsket å bruke denne tiden til å jobbe og søkte således som ufaglært på en lærerjobb i Troms. For å være faglært manglet hun 7,5 poeng av bachelorgradens totale 180 studiepoeng.

En utfordring som Shiva sto i her er at for å søke om midlertidig oppholdstillatelse for å arbeide stilles det krav om konkret arbeidstilbud. Men det Shiva ikke tenkte på – og åpenbart heller ikke kommunen, politiet eller UDI – var at hennes oppholdsgrunnlag var studentvisum og da sier reglene at en «bare» kan jobbe 20 timer i uka. Da Shiva ble tilbudt lærerjobben på Finnsnes, dro hun lykkelig avgårde nordover til skolestart høsten 2015.

Så kastet UDI og UNE sine regelstyrte øyne på Shiva. Men da var vi kommet i november i fjor. De manglende studiepoengene tilsa at hun ikke var faglært, ergo kan hun ikke jobbe fulltid som hun hadde opplyst om ved søknad om forlenget opphold for å få tatt eksamen på nytt. Og, fy seg!, det hadde hun gjort. At hun jobbet fulltid ble av UNE betegnet som intet mindre enn «grov kriminalitet». Vedtaket om utvisning, dertil med to år innreiseforbud i Schengen, var det utlendingsmyndighetene kom til som en passende straff.

Ei heller betydde det noe at Shiva var så godt som faglært. UNE skriver:

Det at klageren har erfaring og kompetanse gjennom påbegynt utdanning på feltet, og er ønsket av arbeidsgiver, er ikke tilstrekkelig til at tillatelse kan gis etter bestemmelsen (utlendingsforskriften § 6-1, om oppholdstillatelse til faglærte mv., min anm.).

UDI kommer til at vedtaket om utvisning også skal gjelde selv om hun består eksamen januar 2016 og således blir faglært. Prosessen stresser selvsagt Shiva og hun stryker igjen. UNE opprettholder utvisningsvedtaket i april, med begrunnelsen «ulovlig arbeid», selv om Shiva er satt opp til ny eksamen samme måneden, med sensurfrist 13.mai.

Imens jobber Shiva ved Kårvik skole og prøver å oppfylle sin arbeidskontrakt. Hun har søkt – og fått jobben – i den tro at regelverket ble fulgt. Hun jobber altså i offentlig sektor, har gitt alle opplysninger om sin situasjon til myndighetene, og verken politi, UDI eller UNE reagerer før langt inn i arbeidsåret. Og da er Shiva den skyldige. For det er åpenbart at utlendingsmyndighetene mener at en søker selv skal ha fullstendig oversikt over et regelverk jeg betviler noen har fullgod oversikt over (utlendingsloven er nå én ting, men forskriften er svært omfattende og endres raskt).

Det uforståelige her er hvordan UDI og UNE mener at Shiva skulle få beholde retten sin til å avlegge eksamen inntil tre ganger når de treffer utvisningsvedtak i den situasjonen hun står i. Eller kanskje de mente hun skulle sitte på en stol og vente. For øvrig består Shiva på tredje forsøk, til tross for presset, men det endrer ingenting for konklusjonene til UDI og UNE.

Skolen prøver i denne tiden å få myndighetene til å forstå at mister de Shiva vil de ikke klare å erstatte henne i inneværende skoleår med en faglært lærer. Skolen skriver blant annet:

Og det vil være en forringelse av tilbudet vårt hvis vi må erstatte henne på tampen av skoleåret. En annen viktig synsvinkel er at skolen ikke har tilgang til faglærte vikarer pr. dato som kan overta hennes plass resten av skoleåret.

Skolen har altså et sterkt ønske om å beholde Shiva, som nå også er faglært, men ingen av byråkratene eller UNE tar øynene vekk fra en rigid regeltolkning.

16.juni i år ble Shiva sendt ut av Norge, ledsaget av to politifolk.

Faksimile fra Folkebladet (juni i år)

Faksimile fra Folkebladet (juni i år)

Inntektskrav

Shivas tante kom til Norge i august 2013, da med en doktorgrad fra Paris. Hun skulle på besøk til kjæresten, et forhold som viste seg å være levedyktig og de giftet seg på slutten av 2014. Paret bodde da i Finnmark. Denne tanten hadde, som hennes velutdannede mann, ingen planer om å drive dank. Så for å komme raskt i jobb takket hun ja til tilbudet som daglig leder på den kafeen der også hennes mann jobbet. Tanten får altså midlertidig oppholdstillatelse på grunn av ektefellen (referansepersonen). Dette stiller visse krav, ikke minst kravet om forsørgelse. Det tilsier at han i dette tilfellet må tjene tilsvarende 88 prosent av lønnstrinn 19 i statens lønnsregulativ (p.t. 252.472 kroner).

Paret ønsker selvsagt begge å få brukt sin utdannelse og de sikter seg mot et sted hvor de har ytterligere familie og hvor det også er en høyskole. Ektemannen får ett års permisjon fra jobben nordpå. Og igjen, for ikke å være arbeidsledig mens de prøver å få drømmejobben, kjøper de en kafé på sitt nye bosted. Vi er nå kommet til januar 2015 og paret jobber iherdig for å få kafeen til å bli en lønnsom affære. De tar ut i overkant av 500.000 kroner i 2015, men her kommer den første tabben: Mesteparten av inntekten skrives på henne, og dermed oppfyller ikke han som referanseperson forsørgerkravet.

En kan jo spørre om logikken: Hvorfor skal han oppfylle et forsørgerkrav når hun forsørger seg selv – og ektemannen? Men her skal åpenbart regler tolkes i verste mening. I desember 2015 får hun beskjed om at hun må forlate Norge.

Ektemannen oppfyller ikke forsørgerkravet for 2015, og UDI og UNE ser heller ingen grunn til å skjele til at han oppfylt dette kravet de forutgående år (hans inntekt har årlig ligget på rundt 400.000 kroner).

Omtrent samtidig får ektemannen et jobbtilbud ved høgskolen. Men, akk og ve – og etter Regjeringens ønskede politikk – han får tilbud om en 100 prosent midlertidig stilling, først ut desember 2016, deretter forlenget til og med juli 2017. Stillingen er i lønnstrinn 53, altså godt over inntektskravet.

UNE er raskt på ballen. Først avviser de klagen med at den midlertidige stillingen ikke gjelder for ett år (som er et krav) og når den så blir forlenget er det i deres vurdering ikke sannsynliggjort godt nok i forhold til fremtidig inntekt. Høgskolen på sin side har anslått overfor UNE at det er 80 prosent sjanse for at han vil få forlenget ansettelsesforholdet etter juli 2017. Blant annet sier de at han «vil ha gode muligheter for å få forlenget sitt engasjement eller til å kunne konkurrere om faste stillinger hos oss.» Men fra UNE heter det:

UNE har sett hen til opplysningen om at referansepersonen mest sannsynlig vil få en fast stilling neste år, men viser til at det ikke kan legges til grunn så lenge det ikke er dokumentert at han vil få fast stilling.

Man tror knapt hva man leser. Dokumentering av fremtiden er som kjent en vanskelig øvelse.

UNE opprettholder sitt vedtak om utvisning og repeterer igjen at «kravet til tidligere inntekt (fra referansepersonen, min anm.) uansett ikke anses som oppfylt.»

Hun skal transporteres ut i slutten av denne måneden.

Denne kvinnen, som også håper på en jobb ved høgskolen, og som har stått på siden hun kom til Norge, finner vi altså grunn til å kaste ut. Som velutdannet kunne hun like gjerne søkt om opphold som faglært, men paret tenkte ikke i byråkratiets rigide spilleregler. Ikke bare har hun jobbet siden hun kom til Norge (hun har bodd i flere land i Europa), hun har også flere referanser fra Frivillighetssentralen som viser at hun aktivt har hjulpet andre til å lære norsk og samfunnskunnskap, samt at hun har vært leksehjelper i engelskkurs på voksenopplæring.

Sylvi Listhaug (FrP) har en jobb å gjøre med utlendingsmyndighetens tolkning av regeleverket

Sylvi Listhaug (FrP) har en jobb å gjøre med utlendingsmyndighetens tolkning av regeleverket

Begge disse kvinnene er altså det vår innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) ville kalt «drømmeinnvandrer». Skal vi få til en bærekraftig innvandringspolitikk må ministeren påse at det ikke bare blir prat – og så må hun påse at UDI og UNE ikke mister vettet underveis.