Eksterne skribenter

Dumme mordere ødelegger for seg selv

I ethvert samfunn vil det alltid finnes psykisk syke og/eller ekstreme individer som vil ty til vold for saken sin, og politikere er blant deres mest utsatte mål. Vi skal ta en titt på hvordan tre menn var villig til å drepe for det de oppfattet som nasjonene sine - men endte opp med å ødelegge for saken de kjempet for, skriver Morten Pedersen.

Hvordan Thomas Mair hjelp “Remain”

Den britiske politikeren Jo Cox ble myrdet i Birstall 16. juni av Thomas Mair. Den 52-årige einstøingen har aldri hatt en fulltidsjobb, men har derimot en sykdomshistorie innen psykiatrien og bodde i 20 år sammen med bestemoren sin.

IllmpKvelden før drapet oppsøkte han mental hjelp, men ble bedt om å komme tilbake neste dag. Tragisk nok hadde Cox begynt å jobbe for forbedringer i de kronisk underfinansierte psykiske helsetjenestene i Mairs distrikt, men ble tatt av dage før hun rakk å hjelpe drapsmannen sin.

Forøvrig ser det altså ut til at morderen er en mentalt forstyrret og enfoldig mann som muligens også har lav IQ. Derfor blir å kalle dette kun for en “terrorhandling” altfor enkelt – selv om Mair altså var inspirert av høyreekstreme bevegelser som Britain First, National Alliance og også nynazistisk ideologi.

Et annet moment er at det hersker tvil om hva som ble sagt under angrepet. Vitnet Ahmed Tahir hevder at Mair ikke ropte “Britain First” på noe tidspunkt, mens et annet øyenvitne mener han ropte nettopp dette.

Uansett var Jo Cox en lidenskapelig tilhenger av innvandring og EU, og Mair tok henne av dage knapt en uke før Storbritannias votering om å forlate unionen eller forbli i den.

Uskyldige og idealistiske Cox ble altså myrdet av en mann media og NGO-er fremstiller kun som en nasjonalistisk og høyreekstrem terrorist. Den offentlige sympatien for drapsofferet har dermed gjort at “Remain” står mye sterkere i dagens avstemning – altså den motsatte effekten av hva Mair må ha ønsket seg.

Hvordan Anders Behring Breivik ødela islamdebatten

Vår egen massemorder Anders Behring Breivik bombet og skjøt ned 77 uskyldige mennesker 22. juli 2011, i protest mot bl.a. “kulturmarxisme” og ikke-vestlig innvandring. De fleste ofrene var unge AUF-medlemmer.

Breivik sjokkerte både med massedrapene og “Manifest 2083: A European Declaration of Independence”, som han sendte bl.a. til media. I dokumentet hadde han lånt tekster fra skribenter og forfattere som er kritisk til islam, innvandring og mange andre ting. Noen av tekstene er ekstreme – andre mye mer moderate.

På grunn av Breiviks massemord, manifest og ideologi slik han forsvarte handlingene sine, fikk Norge en svært lang periode hvor det var svært vanskelig å ha rasjonelle diskusjoner om noen av temaene han hadde dekket i “Manifest 2083”.

Breivik hadde nemlig fylt opp hele 1.515 sider med dusinvis av emner, og hvis du våget å ytre deg på en måte som lignet på noe som helst som sto i manifestet – ja, da kunne andre si at du hadde “Breivik-lignende tendenser” og komme unna med det i et svært meningsregulert debattklima.

Du kunne uttrykke bekymring for saklige og legitime emner som parallellsamfunn, kvinners rettigheter i muslimske minoriteter eller landets og spesielt de store byenes demografi og økonomi – fortsatt var det fritt frem for å sammenligne deg med ABB.

Nå var dette en tilsiktet effekt fra Breiviks side – akkurat som radikale islamister ønsket han å polarisere debatten og å skape flere ekstremister for å fortsette kampen mot Aps innvandringsvennlige politikk. Han så ikke for seg noen fredelig løsning på det han mente var en uløselig konflikt mellom det etnisk norske og det multikulturelle, og håpet å inspirere til væpnet kamp mot den gjeldende politikken.

Men Breiviks grusomme handlinger ugyldiggjorde hele budskapet hans. En massemorder hadde angrepet Arbeiderpartiet, ikke-vestlig innvandring, multikulturalisme, muslimer og islam – og i ren refleks ble derfor det norske folket mindre kritisk til og fikk mer sympati for alle disse tingene. Denne effekten varte i flere år, før det igjen ble mulig å ha en mer åpen debatt om islam og ikke-vestlig innvandring.

Det er umulig å spå om fremtiden, men så langt har heldigvis ingen lignende massemorder overtatt stafettpinnen. Den voldelige høyreekstremismen har etter alt å dømme gått ned, ikke opp. Så Breivik lykkes ikke med prosjektet sitt, og alt han oppnådde med sin meningsløse og tragiske nedslaktning var å utsette en viktig samfunnsdebatt.

Hvordan Frank S. åpnet opp for flere migranter og flyktninger

Under valgkampen for borgermester i Köln angrep “Frank S.” den migrantvennlige politikeren Henriette Reker i oktober 2015. Han oppsøkte henne på standen for å overrekke en rose, men trakk så en kniv og stakk Reker i nakken. Han skadet også fire andre før han ble stoppet.

Motivet hans var at politikeren var svært positiv til både flyktninger og migranter, og angrepet vakte internasjonal avsky og sympati. Valget tok sted dagen etter angrepet, og siden motstanderen Jochen Ott trakk seg ble Reker (i koma) selvsagt valgt inn, som den første kvinnelige borgermesteren i Köln.

Etter de seksuelle masseovergrepene på nyttårsaften noen måneder senere ble Reker forøvrig hardt kritisert for sine uttalelser om at kvinner bør “følge en prosedyre” for å unngå overgrep – bl.a. at de kan “holde en armlengdes avstand” fra menn de “ikke har et tillitsfullt forhold til”.

Drapsforsøket på Reker skjedde midt i den største migrasjonen til Tyskland noensinne, og en slik voldelig høyreekstremisme la en sterk demper på debatten. F.eks. visste politiet og antageligvis også mange medier om tallrike angrep (inkludert seksuelle) på tyske borgere utført av asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere, men det mannen i gata fikk høre om via aviser og TV var heller brannforsøk på asylmottak og andre angrep utført av rasister, muslimhatere og høyreekstreme.

Frank S. knivstakk altså en politiker han hatet fordi hun sto for multikulturalisme og en flyktningvennlig politikk – men alt han oppnådde var bare å vekke enda mer sympati for Merkels selvdestruktive “åpne dører”-politikk.

Vold virker ikke

Konklusjonen er at i siviliserte og utviklede vestlige samfunn vil vold aldri fungere. Og spesielt ikke når den utføres av noen som tror de kjemper mot multikultur og immigrasjon, fordi deres mål alltid vil få stor sympati fra sivilsamfunnet.

Den tragiske ironien er dermed at disse mennene, og mange andre som dem, har kun klart å skade sin egen “sak” gjennom å begå avskyelige voldshandlinger.

Så ikke bare er de mordere – men også veldig dumme mordere.