Det blir publisert så mye leseverdig for tiden at vi dessverre ikke rekker over alt eller får skrevet selvstendige artikler om det. Derfor legger vi ut klipp og lenker til saker vi antar at våre lesere vil ha interesse av.
Særlig interessant er det at det «muslimske miljøet» har begynt å røre på seg. På kort tid har flere nye stemmer har meldt seg i debatten og det er startet en ny organisasjon, Senter for Sekulær Integrering (SSI). Organisasjonen ble opprettet etter initiativ fra Cemal Knudsen Yucel og ledes av Shahram Shaygani. Talsperson er Shakeel Rehman. Les mer i Utrop.
Samme Shahram Shaygan etterlyser i Aftenposten en forståelse rundt og oppmerksomhet på psykologisk integrering av innvandrere:
Jeg vil hevde at det finnes mennesker i dag i vårt samfunn som snakker godt norsk og er i arbeid, men som ikke er i nærheten av å være integrerte. Mangel på psykologisk integrering gir mulighet for vekst av parallelle miljøer og etter hvert parallelle samfunn.
I Aftenposten går lærer og forfatter Assad Nasir ut med støtte til kvinner som kjemper mot æresbegrepet, blant dem Nancy Hertz og Sofia Nesrine Srour:
I tillegg til de tradisjonelle hersketeknikkene, formulert av Berit Ås, brukes gjerne tre andre strategier for å stilne kritiske stemmer. Det første «argumentet» man gjerne møter er at kritikken heller bør tas opp internt i miljøene det gjelder. De kritiserte, eller de som føler seg truffet, mener at ved å gå ut i offentligheten, ved å kritisere sitt eget miljø i media, bidrar man til å svartmale og stigmatisere miljøet.
Men når kritikken ikke løftes frem offentlig og i full åpenhet, trenger ikke de som blir kritisert å forholde seg til den i samme grad. Hvis kritikken ikke blir løftet frem i media, er det lettere å ignorere den. For å få til sosial endring må man derfor stå på markedsplassen og rope høyt så alle kan høre det.
Det er også startet en forening for norske ex-muslimer (Ex-Muslims of Norway). De skriver om seg selv:
Vi er først og fremst et talerør for ex-muslimer av ulike opprinnelse og nasjonalitet her i Norge.
Norske ex-muslimer ble etablert for å gi stemme til ex-muslimer, fremme normalisering av religiøs dissens, talerør for våre rettigheter og nødvendigheten av sekularisme.
Vi lever i en opplysningstid hvor informasjon skaper, fremmer og utvikler humanisme også i muslimske miljøer. Vi tror at dette i sin tur vil gi et enda mere desperat behov for støttesystem for ex-muslimer.
Vi representerer utallige andre som er ikke villige til å stå fram åpent som ex-muslim på grunn av truslene som de som ‘frafalne «- kan motta og kan straffes med døden i land under islamsk lov.
Vi er et ateistisk, sekulære og humanistisk protestbevegelse av tidligere muslimer.
Jurist Nils Inge Graven skriver i VG om ny undersøkelse dokumenterer utbredt æreskultur i Sveriges forsteder. Svenske myndigheter anslår at over 100 000 undertrykkes og Graven stiller spørsmål om hvordan situasjonen er i Norge:
Et gjennomgangstema er at selvstendige jenter anklages for å være «for svenske» eller «assimilerte». Mange av guttene forsøker å kontrollere jentene på skolen for å hindre at de blir for frie. Det fører til at jentene sjelden våger å uttale seg åpent i skoletiden, med mindre de er alene eller kun sammen med andre jenter. Mange holder seg tause når begge kjønn er til stede, for ellers sitter horestemplene løst. En sørgelig skolehverdag for dem det angår.
Press fra storsamfunnet
Guttene er klart mer religiøse enn jentene, og betydelig mer religiøse enn sine fedre, mens forskjellen er ganske liten mellom jenter og mødre. Ungdommer med foreldre født i Sverige, særlig dersom det gjelder moren, er klart mindre religiøse enn de med foreldrene født utenlands.
EKSTRABONUS: I en kort og artig artikkel i Aftenposten redegjør en Christopher Bratt for hvorfor kunnskapsrike, etterrettelige, åpne, søkende, akademiske, fordomsfrie og løsningsorienterte norske innvandringsforskere som han selv ikke har meldt seg på banen.
Selv angrer jeg på at jeg leste artikkelen, for jeg lo så jeg begynte å hoste og nå orker jeg ikke morgensigaretten min, men her følger en kort oppsummering for folk som ønsker å unngå samme skjebne: statistisk analytiker og forsker Christopher Bratt kan skikkelig masse om innvandring og sånn – ikke minst fordi han har et «kritisk blikk på oss selv, våre fordommer og ubehagelige sider ved vår egen kultur» – men han kan beklageligvis ikke delta i den offentlige debatten fordi Gullpenn-vinner Kjetil Rolness er så dum og slem.
Nå har Riksmålsforbundet hedret en skribent som «akademisk etterrettelig», mens akademikere som arbeider på feltet blir påfallende spake i den tabloidiserte debatten. Feigt? Sikkert.
Men for meg personlig er Kjetil Rolness en grunn til å holde meg langt unna den offentlige debatten, nettopp fordi jeg savner den akademiske etterretteligheten.
