Islam

Like mye som en fisk trenger sykkel

– Turbandagen ufarliggjør annerledeshet – nå trenger vi en norsk hijabdag!, skriver Thomas Haile begeistret i Aftenposten. Og det synes han nok, mann og styreleder i organisasjonen Islams Lære & Metode (ILM) som han er. Litt på sidelinjen, men da…

– Turbandagen ufarliggjør annerledeshet – nå trenger vi en norsk hijabdag!, skriver Thomas Haile begeistret i Aftenposten. Og det synes han nok, mann og styreleder i organisasjonen Islams Lære & Metode (ILM) som han er.

Litt på sidelinjen, men da er det nok bare et tidsspørsmål før den kvinnekjære ridder Attiq Sohail (Skribent & Lege) kommer sine medsøstre til unnsetning og setter Haile på plass med det samme «dette er en debatt om kvinneplagg og kvinner. Vi trenger ikke en mannlig stemme oppi dette» som ble Shakeel Rehman til del i januar.

Men trenger vi som samfunn egentlig dette, slik Haile hevder? Og bør vi ufarliggjøre den annerledesheten som særlig kvinnesynet hijaben representerer i et liberalt demokrati med likestilling og religionsfrihet?

GRRREn rekke kvinner og menn med bakgrunn fra islamske land er ikke enig og disses protester mot den internasjonale hijabdagen blir stadig sterkere.

– I dag er det verdens hijabdag!? Hva blir det neste?, glefset den britisk-iranske menneske- og kvinnerettsaktivisten Maryam Namazie ved samme anledning i 2013. Namazie er talsperson for One Law for All og Rådet for eks-muslimer i Storbritannia, begge organisasjoner som har gjort seg bemerket med suksessfull motstand mot implementering av sharialover i britisk familierett.

Maybe we can all try to mutilate our daughters on World Mutilation Day or marry off our girls on World Child Marriages Day? How about a day when our male guardians can track our whereabouts to make sure we aren’t leaving the country.

I år ble hijabaktivister ved det franske eliteuniversitetet Sciences-Pos markering fordømt som en «fornærmelse mot kvinner». Bare et fåtall kvinner valgte å ta på seg hijab på arrangementet som tiltrakk seg flere motstandere blant liberale feminister og sekularister enn deltagere.

Liberal feminists and secularism defenders, alarmed at what they saw as another attempt to impose a highly conservative interpretation of Islam on secular educational institutions, condemned the protest as an “insult” to women who are forced to wear hijabs in Iran and parts of the Arab-Muslim world. The extreme right National Front, meanwhile, tried to exploit the divisions to inflame racism.

Organizer Lily, who would only give her first name to French journalists said “Hijab Day” was a “collective movement of we’ve had it up to here! We support women who wear the veil and we are in solidarity with them.”

Another veil-wearer said: “We are against Islamophobia and for women. We support women’s rights and women’s freedom.”

Det lyder unektelig flott og frihetsorientert, men studentgruppen Salaam, som sto bak arrangementet, og deres motiver er omstridt. De har – som tilsvarende organisasjoner i hele Vesteuropa regelmessig gjør – flere ganger invitert konservative og radikale foredragsholdere, blant dem Tariq Ramadan og mannen bak nettsiden Al-Kanz, som fremmer den ekstreme islamretningen wahabisme.

The pro-hijab event at Sciences-Po was praised by the French Committee Against Islamophobia, while opponents noted its eerie similarity with the latest novel by French writer Michel Houllebecq. Submission — a dystopian work that was published on the eve of a 2015 terror massacre at Charlie Hebdo magazine and at a Kosher supermarket — depicts a violent France after the election of a Muslim Brotherhood candidate as president, and the imposition of “modest” Islamic veils and clothing on all women at universities like Sciences-Po.

Kritikerne har et poeng: – Kreftene bak hijab som politisk motstand bekymrer seg ikke i første omgang om diskriminering. De vil i stedet spre et politisert religiøst normsystem der tildekning blir til en ideologisk handling langt utenfor den private sfæren. Motstanden er rettet mot det sekulære demokratiet, skriver den svenske journalisten og forfatteren Lars Åberg om et hijab-arrangement vi skal komme tilbake til litt lenger ned i løypa.

Den fransk-tunisiske tv-journalisten Sonia Mabrouk hadde dette å si om hijabaktivismen:

– Når jeg tenker på alle de kvinnene som daglig kjemper for frihet og valgfrihet i land som Tunisia, er denne hijab-dagen en fornærmelse.

Den franske filosofen Bernard-Henri Levy stilte spørsmål om det neste vil bli en sharia-dag eller en steining- eller slaveri-dag.

Caroline Fourest, som er spesialist på katolsk fundamentaliste på ytre høyre og islamistisk ekstremisme, delte et videoopptak fra 1956 av den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser hvor han gjør narr av Det muslimske brorskaps press for å få ham til å gjøre hijab påbudt, for å «oppfriske hukommelsen til de som tror at muslimer alltid har gått tilslørt, eller at det er tradisjon eller et «naturlig» emblem, heller enn… å se det i sammenheng med Brorskapets fremvekst i Egypt eller fascinasjonen med den iranske revolusjonen i 1979.”

– Ja, vi kan frivillig overgi oss til en trend som påtvinger kvinner plikten til å være anstendig. Vi kan frivillig vise vår solidaritet med en konservativ revolusjon. Men ikke kom her og si til oss at det er harmløst eller moderne, la hun til.

Markering av hijabdagen er i ferd med å bli vanlig ved amerikanske universiteter også. Kvinnelige muslimske reformister og journalister som Asra Nomani og Hala Arafa oppfordrer kvinner til å slutte å dra på seg hijab som et tegn på religiøs solidaritet. De to kvinnene mener at konservative islamister og regimer som Saudi-Arabia, Talibans Afghanistan, Iran og Den islamske stat (IS) forsøker å innføre tilsløring som islams «sjette søyle», og påpeker at det skjer til tross for det ikke finnes noe påbud om tilsløring i koranen.

Bravo!Også i Canada blir hijabdagen feiret offisielt ved at ikke-muslimske kvinner ifører seg hijab i «solidaritet.» I solidaritet med hvem?, lurer den canadisk-pakistanske forfatteren og journalisten Tarek Fatah på.

– Mens liberale muslimske kvinner i hele verden sloss mot islamister, både på slagmarken som kurderne gjør og på den ideologiske fronten som spaltisten Farzana Hassan i Sun Media gjør, støtter mange feminister i Canada og Vesten deres fiender ved å feire den islamistiske kultens symboler, skriver han.

Fatah viser til at islamistene stjal den iranske revolusjonen og kort etter innførte påbud om tildekning av kvinner. Man trodde først det var en spøk. Det viste seg imidlertid snart at islamistene ikke lekte butikk:

The next day, [Hengameh] Golestan joined many people in Tehran who went on strike and took to the streets.

Recalling that day 35 years later, she told the UK Guardian newspaper last year:

“It was a huge demonstration with women – and men – from all professions there, students, doctors, lawyers. We were fighting for freedom: political and religious, but also individual.”

But that march turned out to be the last day women walked the streets of Tehran without their heads covered.

Said Golestan: “It was our first disappointment with the new post-revolution rulers of Iran.”

Hijaben var kommet for å bli og i årenes løp har den spredt seg over hele planeten som et politisk uttrykk. – Hatet av mange iranske kvinner, men elsket av islamistiske tilhengere av Det muslimske brorskapet i Egypt og Jamat-e-Islami i Pakistan og Nordamerika, konstaterer Fatah.

Han nevner også den iranske journalisten Masih Alinejad, som har opprettet Facebook-siden Min skjulte frihet, hvor tusenvis av iranske kvinner poster videoklipp og bilder av seg selv uten den obligatoriske tildekningen. Profilen har per i dag over 970.000 «likes» og det iranske regimet er like lite begeistret for den som Haile er begeistret for en norsk hijabdag. – Men mens Masih Alinejad og Hengameh Golestan kjemper for den gode siden, har mange av deres medsøstre i Ottawa bestemt seg for å ta ayatollahenes side, skriver han.

Nevnte Farzana Hassan hadde for øvrig dette å si om feiringen av hijabdagen: – Kan ikke dere jenter bare gi Canada til Taliban så vi kan bli ferdig med formalitetene og trekke oss tilbake til å bedrive enda litt mer selvpisking? Det ville garantert tilfredsstille mullahene i Iran og Saudi-Arabia også.

Den canadisk-iranske Shabnam Assadollahi er heller ikke nevneverdig imponert:

The outrage is that such an event will be taking place under the auspices of the City of Ottawa, the capital of Canada. Under Islamic Shari’a law, the hijab is an expression of the suppression of women and is used as a tool to persecute women by their male counterparts.

For many secular and former Muslim women, the hijab is anything but a symbol of freedom. The hijab serves as a physical daily reminder that they, women, are second-class citizens in the eyes of Islam.

Proponents of the hijab threw me into an Iranian prison for 18 months when I was 16, for protesting Islamic extremism. My family and I were forced to flee; we finally found refuge in Canada.

I have since worked to expose the truth about the Shari’a-guided regime of Iran, as well as advocating for the emancipation of minorities and women.

While critics of CAWI’s event, including myself, have been wrongfully characterized as «Islamophobes,» this could not be further from the truth. A woman in Canada has the right to wear what she chooses — but why celebrate the hijab, any more than the crucifix or a skullcap? It is not the place of government to do that.

Det er ikke bare i det store utland hijabdagen og andre «solidaritetsmarkeringer» for hijab skaper debatt.

På den andre siden av Kjølen har flere kvinner og menn forsøkt å varsle om det tilvandrede islamistiske patriarkatets fremmarsj i innvandrertette forsteder. Kvinnene beskriver en stadig vanskeligere tilværelse med utbredt sosial kontroll. Sommeren 2015 fortalte flere kvinner og menn med innvandrerbakgrunn om en stadig større religiøs intoleranse, forsøk på å utbre shariasoner, grupper av selvutnevnt «sedelighetspoliti» som trakasserer jenter og kvinner som ikke kler seg islamsk nok og menns målrettede overtagelse av det offentlige rom.

– I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Amineh Kakabaveh, som sitter i riksdagen for Vänsterpartiet sommeren 2015. – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, fortsatte hun.

– Den islamistiske religiøse fundamentalismen vokser seg stadig sterkere i Husby og andre innvandrertette forsteder som begrenser kvinner og jenters frihet. Det finnes barn som fødes og vokser opp med foreldre som har en sterk religiøs tro. Barna fostres inn i tradisjonelle holdninger som ikke passer inn i det moderne og sekulære samfunnet. Gutter og jenter får ulik oppdragelse. Blant mange familier oppstår alvorlige konflikter når barna blir eldre. Først og fremst handler det om døtrenes frihetsvilje som kolliderer med familien sterke krav på kontroll, skrev Gulan Avci.

Hun har ingen forståelse for de som hevder at hijab er et symbol på kvinnens frihet eller de som solidariserer seg med dem:

En ny feministrörelse har vuxit fram i svenska förorter (förortsfeministerna) främst bestående av kvinnor med utländsk bakgrund som fått nog av den radikala utvecklingen i sina egna bostadsområden. De har vågat träda fram och prata om sina erfarenheter och andras utsatthet som tagit sig uttryck på olika sätt genom åren.

När kvinnor som Zeliha Dagli, Sara Mohammad, Amineh Kakabaveh, Maria Rashidi och många fler, som tvingats fly från sina forna hemländer på grund av förtryck, slöjtvång och en vidrig kvinnosyn vädjar om samhällets hjälp kan vi inte vända ryggen till dem.

Vi kan heller inte svika de miljontals kvinnor i muslimska länder som kämpar för sin rätt att slippa bära slöja. De bekämpar kvinnoförtrycket och underkastelsen till mannen. Att jämföra slöjan med västerländsk klädstil blir absurd. För till skillnad från bikinin – som många vill jämföra slöjan med – kan den tas på och av närsomhelst. Slöjan är ett plagg som flickor måste bära året runt.

Att säga att slöjan är en symbol för kvinnans frihet är ett stort svek mot de flickor och kvinnor som påtvingats den av familj och släkt i Sverige. Slöjan är ett kontroversiellt klädesplagg och kommer även i fortsättningen förbli en fana för ett islamistiskt projekt och kvinnoförtryck.

Ovenevnte Lars Åbergs kommentar kom etter at han hadde vært tilstede på konferansen «Hijab som politisk motstand» hos Mångkulturellt centrum i Botkyrka. Initiativtakerne var dramatikeren og Ventrepolitikeren America Vera-Zavala som skal oppføre et teaterstykke om hijab til høsten og den islamistiske aktivisten Fatima Doubakil. På veien dit stilte han seg tre spørsmål: Hvordan ser den politiske motstanden ut og hva retter den seg mot? Og hvordan kan det fremstilles som feministisk å ha på seg et plagg som markerer underordning i et patriarkalsk regelverk?

Ett annat problem är valfriheten: slöjan i dess olika utformningar utgör en uniformering och är som sådan inte något fritt val utan en anpassning till, eller underkastelse under, ett bestämt moral- och tankesystem.

Det är förmodligen inte så att miljontals kvinnor jorden runt en dag vaknade och samtidigt bestämde sig för att det var så här de ville klä sig. Jämställdhet är inom islam strukturellt underordnad uppfattningen att män och kvinnor har skilda sociala roller.

Konferansens foredragsholdere og paneldeltagere var fra Muslimska mänskliga rättighetskommittén, Muslimska kvinnonätverket, kvinnebevegelsen Hayat og professor ved Stockholm universitet Paulina de los Reyes, som i fullt alvor beskrev den iranske revolusjonen som tildekkede kvinners forsøk på å skape et mer «rettferdig samfunn».

Enligt America Vera-Zavala behövdes den här konferensen ”på grund av världsläget, islamofobin och kampen mot terrorismen”. Maimuna Abdullahi förklarade att det var ”en revolutionär konferens som behövs i det klimat som råder”.

Men, fortsatte jag att tänka, hur ser det politiska motståndet ut och vad vänder det sig emot?

Han fikk svar. Utenfor sto nemlig den drapstruede egyptiske menneskerettighets- og Femen-aktivisten Aliaa Elmahdy med blottede bryster og plakaten «Hijab er sexisme, ikke antirasisme». Hun ble møtt av en skur av fordømmelser, skriver Åberg. Opprørte unge kvinner med hijab hevdet at de frivillig valgte å dekke seg til og at de med sine hijaber gjør motstand mot «rasisme og hvit heteronormativitet». De mener vestlige mennesker sitter i fast i strukturer som gjør dem til «undertrykkere», mens de selv er handlende subjekter som velger uniformeringen sin.

Hijabaktivistene har følgelig gjort seg til aktive deltagere i et ideologisk prosjekt som vil påvirke hele samfunnet, konstaterer Åberg.

Jag tyckte mig känna igen fraseologin från ett välbesökt könssegregerat möte i Köpenhamn häromåret med islamistpartiet Hizb ut-Tahrir, där ett antiimperialistiskt budskap snarlikt 68-vänsterns, syddes ihop med religiös moralism.

”Vi måste formulera en antikapitalistisk politik”, sa Maimuna Abdullahi i Botkyrka. ”Vi underkastar oss inte någon annan än Gud, därför är islam det starkaste motståndet”, sa Aftab Soltani.

Disse gruppene er små, men tett sammenvevd og de har fått medialt gjennomslag. De får store statlige tilskudd og har kulturministeren og andre poltikeres øre. Men når de prater om politisk motstand må man ta dem ordet og innse at de ser seg som en avantgarde, mener Åberg. Den politiske motstanden er rettet mot det sekulære demokratiet. Det er et prosjekt der menn og kvinner bak den kameratslige bror-og søsterbenevnelsen tildeles separate oppgaver og der verdslig lovgiving og universelle rettigheter på sikt bør byttes ut, fortsetter han.

Runtom i världen finns muslimer som vill reformera och modernisera islam, och på så sätt stärka kvinnornas ställning. I de flesta islamiska länder och miljöer verkar de i motvind eller lever under hot. Den islamiska lagen, sharia, graderar människovärdet och är dessutom oåtkomlig för rationella argument.

Sorgligt nog har den västerländska vänsterns stöd till reformkrafterna inom islam i stort sett uteblivit. Exemplen på motsatsen – samarbete med de ultrakonservativa – är desto fler och har med tiden blivit mer markerade. Denna uppslutning bakom motståndet mot den sekulära staten och upplysningens idéer vittnar om en remarkabel värderingsmässig vilsenhet.

Vi har allerede sett noen konsekvenser av denne politiske motstandsbevegelsens fremmarsj i form av ideologisk funderte krav – lekkert innpakket som toleranse for annerledeshet, mangfold, antirasisme og ikke minst: respekt for religion – som f.eks. kjønnssegregering i gymtimer, svømmehaller og arrangementer i offentlige institusjoner.

Og bevegelsen finnes ikke bare i utlandet. I september 2015 inviterte de norske organisasjonene Visjon Forum, Mira-Senteret og Pakistansk familienettverk til debattmøte, hvor de blant annet ville diskutere hijab utfra denne spenstige vinkelen: «Islamofobi og forakt mot hijab – et uttrykk for rasisme?»

Skjermbilde 2016-01-05 13.31.12Man forsøker altså å sidestille misnøye med eller motstand mot religion og religiøs tildekning av kvinner som rasisme. I tillegg kommer den tilsynelatende harmløse forklaringen at hijab bare er et fromt ønske om «anstendig påkledning». Offentligheten har i årevis blitt fortalt at hijab beskytter kvinner fra menns blikk eller seksuelle tilnærmelser, samt mot objektisering og seksualisering av kvinner. Rapportene om den nærmest epidemiske seksuelle trakasseringen og overgrep på åpen gate i hele den arabiske verden vitner om at dette slett ikke er tilfelle. Forklaringen impliserer dessuten at kvinner er ansvarlige for mannens seksualitet og/eller påfølgende handlinger.

Det kan derfor tenkes at forakt for eller misnøye med hijab og tankegangen bak tildekking av kvinner – og det dertilhørende usunne synet på kropp, kjønnsrelasjoner og seksualitet – i stedet er uttrykk for en høyst legitim og velfundert skepsis, bekymring og fornuft.

Heldigvis finnes det modige menn og kvinner både i den muslimske verden og i Vesten som forsøker å få det religiøst/kulturelt betingede patriarkalske og degraderende kvinnesynet på dagsorden.

I liberale, likestilte land som Norge står imidlertid organisasjoner som Islam Net og andre som deler deres syn på dette området fritt til å spre disse holdningene videre til unge muslimer. Hijabaktivister som student Muniba Ahmad, religionshistoriker og religionsviter Hiba Khan, skribent & lege Attiq Sohail, Osamah Rajpoot og Thomas Haile synger den samme sangen.

Men er ikke dette hovedsakelig et problem for muslimske kvinner? Nei, det er ikke det. Hijab og øvrig tilsløring er et symbol og som symboler flest har det to funksjoner: Det viser hva brukerne er og dermed hva alle ikke-brukere er. Tatt i betraktning det bakenforliggende kvinnesynet, får symbolikken og tankegangen bak konsekvenser for alle kvinner og deres bevegelsesfrihet i det offentlige rom.

Å forsvare det symbolske uttrykket for en foreldet, misogyn tankegang er ganske enkelt å bidra til at patrialkalske samfunns seksualiserte, kvinnefiendtlige tankegang får befeste seg ytterligere i Norge.

I et liberalt demokrati står naturligvis hver og en fritt til å kjempe for hva de tror på med demokratiske midler. Men la oss ikke et øyeblikk føre bak lyset når det gjelder hva hijabaktivistene og deres angivelig feministiske og antirasistiske støtter i realiteten kjemper for. Det er en politiskreligiøs verdensanskuelse som er så langt fra likestilling, likeverd, frihet, menneskerettigheter og antidiskriminering som det går an å komme.

Det er en «annerledeshet» ethvert land med hardt tilkjempede fri- og rettigheter aldri må ufarliggjøre.