Innvandring

Et takknemlig men bekymret folk

Den ideologiske og demografiske utviklingen i Norge og Vest-Europa har raskt gått i en retning som påkaller bekymring hos dem som ikke aktivt velger ignoransen. Færre og færre tror på politikernes fraser om integrering og mangfold. Folk klarer selv å se at landet og kontinentet endrer seg i en retning…

Den ideologiske og demografiske utviklingen i Norge og Vest-Europa har raskt gått i en retning som påkaller bekymring hos dem som ikke aktivt velger ignoransen. Færre og færre tror på politikernes fraser om integrering og mangfold. Folk klarer selv å se at landet og kontinentet endrer seg i en retning som mer og mer fremstår som ute av kontroll. Avmakten vokser. Hva er prosjektet? undrer folk seg. De siste fem månedene har jeg turnert landet rundt med bokforedrag etter utgivelsen av Islam. Den 11. landeplage. Det påfallende er at på hvert eneste foredrag møtes jeg med dyp takknemlighet for at HRS har stått opp gjennom alle årene med fakta og varsler. Slike tilbakemeldinger er avgjørende inspirasjon i det videre arbeidet.

Nord, sør, øst, vest. I går Kristiansand og organisasjonen Soroptimistene. Smekk fullt. Responsen disse siste månedene er overveldende. Jeg tror det handler om tre hovedpunkt: benektelsen av islams iboende problem med et frihetsbasert samfunn, fungerer ikke lenger. «Alle» forstår at politikerne og den snakkende klassen har påført oss et 1 400 år langt problem. Islams grenser er blodige, som Samuel Huntington formulerte det i boken om sivilisasjonssammenstøt.  Vi er i et slikt sammenstøt, og nå er grensene dertil også på innsiden av Europa. Jeg kan selvsagt peke på Brussel og Paris som de siste eksemplene, men vel så riktig mener jeg det er å peke på varslet fra sikkerhetstjenesten i Tyskland: Landet huser nå nesten 8 000 potensielle terrorister, heter det. Det er knapt til å ta innover seg.

Men det er ikke den betydelige terrorfaren som er aller fremst i folks bekymring. Folk ser at nabolag og bydeler er i kulturell endring. Islams synlighet i det offentlige rommet øker jevnt og trutt. Folk spør seg: Hvor ender dette? Skal vi tilpasse oss? Eller som en sa til meg i går: – Jeg opplever at valget går mot at enten konverterer man til islam eller man flytter til et annet kontinent. Altså ikke nå, men om ikke så altfor mange år.

Underkastelse.

Underkastelse eller tvang?

Migrasjonsstrømmen inn i Europa (nå betydelig avtakende inn i Norge grunnet ikke minst grensekontrollene i ulike europeiske land), er punkt tre i folks uro. Da slår den dårlige samvittigheten gjerne inn: Man vil jo hjelpe folk i nød, men klarer vi dette? Så mange har mistet troen på politikernes floskler om integrering. «Vi» skal integrere «dem» lyder både hult og uten realisme. Hvor er ansvaret for selv å sørge for å bli en del av oss? Snart 50 års innvandring fra den islamdominerte verden har satt sine uintegrerte spor. Folk tror ikke lenger på den politiske visen som går i en endeløs repetisjon.

Jo visst, alle kjenner muslimer som har sørget for å bli en del av oss. Men de samme alle ser at svært mange – ikke minst barn og barnebarn av dem som innvandret fra den delen av verden – snur ryggen til det frihetsbaserte Norge. Skal vi tro Torbjørn Jagland må denne avvisningen skyldes vår egen uvilje og utilstrekkelighet. Jagland ser ikke ut til å forstå det ideologiske: at politisk islam har 1 400-årsjubileum i 2022. Ei heller ser det ut til å streife han at voksne mennesker ikke er umyndige. Tvert om mener han – i ramme alvor – at vi alle er like og med det samme målet, være seg en Osama bin Laden eller Jagland selv. Som han formulerer det i boken Vår sårbare verden (2002) i kjølvannet av 9/11:

“… men vi glemmer det viktigste — det at vi er en del av en felles menneskehet. Når dette står fremst, over alt annet, og alle andre uttrykk kommer etter det, kan vi oppnå det vi alle vil. Nemlig fred og forsoning. Fredsskaperne er her og alle steder, inne i hver enkelt av oss…”

Jagland fremstår som en betydelig del av problemet.

Knapt noen har bedre formulert «Jagland-syndromet» enn Pascal Bruckner i boken Botferdighetens tyranni. Et essay om Vestens masochisme.

«Hele verden hater oss, og det har vi fortjent. Dette er hva de fleste europeere tror, i alle fall i vest. Vårt kontinent er blitt hjemsøkt av angerens plager helt siden 1945. Vi ruger over tidligere grusomheter, kriger, religionsforfølgelser, slaveri, imperialisme, fascisme, kommunisme. Hele Europas historie kan synes som en eneste lang liste av mord og plyndring som har ført til to verdensomspennende konflikter, for ikke å si et utrettelig selvmord. Grusomheter uten sidestykke, industrialisering av mord i stor skala i nazistenes og Sovjetunionens leire, blodige sjarlataner som oppkastes til massenes idoler, radikal ondskap forvandlet til byråkratisk rutine, slik er status».

Bruckners lidelsesberetning fortsetter slik:

«Arme Europa. I går som i dag stiger det en liklukt fra henne, hennes fortid klistrer seg til nåtidens spedalskhet. Den vender stadig tilbake som symptom, hva enn hun gjør. … Vi betaler for uminnelige tiders besudling, vi er skyldige med tilbakevirkende kraft i grusomhetene våre forfedre eller andre begikk. Vi får si med salmesangen: ’O Gud, rens meg for de synder jeg ikke vet om og tilgi meg min nestes’»

Botferdigheten har ridd oss som en mare. Er det nok nå?

Min klare opplevelse er at flere og flere mener nettopp det. Dette er nok også en avgjørende grunn for at så mange peker på oss som har stått opp for fakta og realisme i analyser gjennom så mange år, og de og takker inderlig for arbeidet. Tonen er gjennomgående landet over. Som igjen i går i Sørlandets hovedstad. Akkurat det er takksigelser som betyr svært mye i det daglige!