Innvandring

Mistet kontrollen over befolkningen?

På midten av 1990-tallet varslet Statistisk sentralbyrå (SSB) utlendingsforvaltningen om en for overbærende holdning til identitetsproblematikk, men det var først i 2008-2009 at ansvarlige aktører oppfattet at problemet både var mer alvorlig og omfattende enn de hadde innsett. En av dem som våknet, var Skattedirektoratet. Nå skriver vi 2016 og problemene ser bare ut til å tilta. Har vi mistet kontrollen med befolkningen?

HRS har i mange runder rapportert om problematikken med identitet. Vi ble kjent med problemene på begynnelsen av 2000-tallet da vi jobbet med barn som holdes i lange perioder i utlandet (rapporten Ute av syne, ute av sinn, 2003). Det var oppsiktsvekkende å erfare hvor ufullstendig vårt folkeregistreringssystem er. For eksempel kunne ingen svare for hvor en rekke barn befant seg, verken hvor i Norge eller om i Norge i det hele tatt.

Siden har problematikken med id-kontroll kontroll bare økt, hvilket ikke minst skyldes høy innvandring til Norge, både av arbeidsinnvandrere, asylsøkere og familiegjenforente. Men problemet knytter seg også til  statsborgerskapsloven.

At personkretsen med d-nummer over langt tid har fått lite oppmerksomhet kan kanskje forklares med dens opphav. Det var nemlig Direktoratet for sjømenn som oppfant d-nummer i 1964, da ut fra ønsket om å få en registrering av de utenlandske sjømennene som jobbet på norske båter. Da dette direktoratet ble nedlagt i 1989 ble registeret overført til folkeregistreringssystemet. På dette tidspunktet er jeg ikke overbevist om at folkeregisteret var helt klar over hvordan denne gruppen skulle håndteres, men bevisstheten synes å ha økt noe med tiden. Det vil jeg anta henger sammen med bevisstheten om økt identitetssvindel.

Ingen nyhet

Nå meldes det igjen at ID-sjekk av utlendinger er for dårlig: “Det finnes over en million utenlandske identiteter som myndighetene ikke har kontroll over. Utlendinger skaffer i flere tilfeller falsk identitet for å utnytte velferdsgoder, mener skattedirektøren,” ifølge NRK.no.

Saken kunne vært fra tiår tilbake. Det er ingen nyhet, det eneste nye med saken er at, til tross for at det har vært jobbet med en omlegging av folkeregistreringssystemet i flere år, ikke er kommet noen løsning. Saken blir selvsagt heller ikke bedre av at Norge mottok rundt 31.000 nye asylsøkere i fjor, der mange av disse kun ble underlagt en forenklet registrering. Eller som en av våre kilder i politiet sier: “Det kan knapt kalles registrering.”

Folkevandringskrisen gjør oss enda mer sårbare for kontroll med egen befolkning

Folkevandringskrisen gjør oss enda mer sårbare for kontroll med egen befolkning

Men, som det heter fra NRK:

Men nå er Folkeregisteret i gang med et moderniseringsprosjekt som forhåpentlig vil avsløre svindel. Fram til 2020 skal det brukes 600 millioner kroner på å oppdatere Folkeregisteret. Viktigst er det å få kontroll med D-numrene, forteller skattedirektør Holte.

Nå vil det bli synliggjort i registeret hvorvidt en identitet er avdekket som falsk, og det vil bli synlig i Folkeregisteret hvorvidt identiteten er kontrollert eller ikke.

Hukommelse er ikke noe vi kan forvente i dagens medier.

31.januar 2013 publiserte Skatteetaten en foreløpig rapport med tittelen “Modernisering av folkeregisteret. Forstudierapport”. Her ble det vist til Lov om folkeregistrering der § 1 lyder:

Det skal være ett sentralt folkeregister for Norge. I Det sentrale folkeregister registreres alle personer som:
a. er eller har vært bosatt i Norge,
b. er født i Norge,
c. har fått tildelt fødselsnummer eller d-nummer.

D-nummer og fødselsnummer

Folkeregisteret omhandler altså ikke bare oss som er bosatt i Norge. Registeret inneholder informasjon både om bosatte, om de som har vært bosatte (utvandret), om de som er født i Norge og altså om dem som har fått tildelt fødselsnummer eller såkalt d-nummer (d-nummer tildeles personer med midlertidig tilknytning til Norge og du kvalifiserer da ikke til fødselsnummer, eventuelt at du ikke trenger det).

I 2013 var det registrert over 1 million d-nummer i Norge. Populasjonen ble anslått til å vokse med ca. 8 prosent årlig. I 2011 ble det rekvirert d-nummer for 83.000 personer. Ifølge NRK er det fortsatt over 1 million d-nummer, men nå, som før, er det stor usikkerhet til hvilken midlertidig tilknytning en rekke av disse har til Norge. Usikkerheten knytter seg til at dette er personer som har sin opprinnelige tilknytning i et annet land, og dermed er folkeregisteret også avhengig av informasjon fra disse landene. Det kan i seg selv være en utfordring.

Samtidig er det en rekke av dem med d-nummer som senere blir tildelt fødselsnummer, typisk arbeidstakere, asylsøkere og utenlandske studenter.

I 2013 var det totalt tildelt nærmere 8 millioner fødselsnummer (etter 1.oktober 1964, da dagens fødselsnummersystem ble registrert). Av disse var det per 1.1.2012 om lag 5 millioner bosatt i Norge. Fødselsnummer tildeles i dag de som er bosatt i Norge, de som er født i Norge, samt andre norske statsborgere i utlandet med rett til norsk pass. Nå tildeles det flere fødselsnummer til innvandrere enn til nyfødte.

Åpner for mye juks

Fødselsnummer tildeles også norske statsborgere som oppholder seg i utlandet, dersom det er nødvendig for utstedelse av norsk pass. Det samme gjelder for barn av mor eller far med norsk statsborgerskap som fødes i utlandet. Sistnevnte åpner for at herboende norske statsborger kan ha kone og barn her samtidig med at vedkommende ha kone nummer to eller flere i et annet land – og alle barna kan ha rett på norsk statsborgerskap.

Hvor mange barn som fødes i utlandet med spesielt far som er norsk statsborger vil jeg anta er vanskelig å tallfeste, nettopp fordi folkeregisteret da er avhengig av (verifisert) informasjon fra andre land. Samtidig kan det være at flere venter med slik rapportering inntil flere år etter at barnet er født, men før det fyller 18 år (“barn” etter norsk lovverk). Etter hva jeg forstår har antallet som er født i utlandet og aldri har bodd i Norge, men som trenger fødselsnummer, også steget sterkt etter at statsborgerskapsloven ble endret i 1999 (da ble også barn med far med norsk statsborgerskap tildelt muligheten for norsk statsborgerskap). Før 1999 utgjorde denne gruppen visstnok rundt 1.000 personer, mens den i 2013 lå på rundt 30.000 personer. Over halvparten av disse var i alderen 0- 17 år, ifølge tall fra SSB. Hvor mange de er i dag har jeg ikke sjekket.

Innvandrere registreres og blir tildelt fødselsnummer når de oppholder seg i Norge i minst 6 måneder og har lovlig opphold. Asylsøkere blir tildelt fødselsnummer når de har fått vedtak om opphold (og når et asylvedtak er positiv, dvs. gir opphold, får vedkommende status som flyktning). Beregnet fordeling av nyregistrerte fødselsnummer i 2011 var 47 prosent nyfødte, 26 prosent arbeid, 16 prosent familiegjenforening, 6 prosent utdanning, 5 prosent asyl og 0,4 prosent andre.

Men nettopp at en vet lite om personer som ikke er bosatt i Norge, sier også noe om behovet for endringer i folkeregisteret. I 2013 sjekket jeg for moro skyld hvor gammel den eldste som ikke bor i Norge er, men som har fått tildelt fødselsnummer: Han var da over 130 år. Vedkommende er nok død, men slik “sannsynlighetsberegning” jobber ikke folkeregisteret etter.

Det er videre vår erfaring at det er relativt enkelt å låne ut sin identitet til andre. Som HRS har avdekket for mange år siden er det ikke ukjent at barns norske pass benyttes for å få andre barn til Norge. Det er heller ikke ukjent at barn som allerede har fått opphold (norsk pass) sendes til politiet som “enslige asylsøkerbarn” og således får opphold på nytt under ny identitet. Med seg til politiet har de samme barna en traumatisk historie om hvordan de er kommet til Norge og en lapp med telefonnummeret til en “slektning” (som altså typisk er deres mor). Dermed sitter familien med barn med to identiteter, som for eksempel kan brukes til å selge den ene identiteten.

Problemet med falsk identitet eller mange identiteter for samme person er dermed ikke bare at de kan brukes til å skaffe seg bankkort, førerkort, ulovlig opphold, arbeidskriminalitet, juks med velferdsgoder osv., men vi mister kontrollen med befolkningen. Det er alvorlig.

Det er rett og slett for enkelt å skaffe seg en falsk identitet i Norge. Spesielt gjelder dette for de som ikke er født i Norge.

For der det altså før var rimelig klart hvem vi er, da de fleste av oss var født i Norge, er det nå mer som er uklart. Det må eksistere rutiner som verifiserer om en fysisk person svarer til en registrert identitet, både for personer født i Norge og for personer som er registret etter id-kontroll. Det er behov for sterkere autentiseringsløsninger som for eksempel gjennom å registrere bilde eller biometri.

Det kan ikke være noen tvil om at tiden er overmoden for en endring av folkeregisteret.