Året 2016 ble innledet med kaldt vær. Også i de områdene migranttilstrømmingen var som mest intens i året som gikk. Menneskesmuglerne tilbyr nå lavere priser for de som våger å ta risikoen det er å ta seg over fra fastlandet i Tyrkia til de greske øyer, fra Libya til Lampedusa eller Malta. Å skape tvil om hva som er norsk – eller for den del europeisk – politikk når det gjelder migranttilstrømmingen, bidrar til å fore smuglernes lommer med gode inntekter. Selvbedraget våre egne politikere skilter med i disse tider, skaper jubel blant smuglerne
Ved inngangen til det nye året fikk Aftenpostens lesere vite at det var viktig at det politiske Norge måtte stå sammen i flyktningpolitikken, via de parlamentariske lederne i Arbeiderpartiet og sentrumspartiene KrF, Sp og Venstre. Mye snø har dalt over landet siden kronikken ble publisert for 21 dager siden, og det er mye som tyder på at de begivenhetene viser at svaret på spørsmålet jeg stilte i et innlegg her på Human Rights Service’ nettsider i den anledning, er et rungende nei. «Det politiske Norge» har falt i staver over at en strengere asylpraksis medfører at personer uten beskyttelsesbehov transporteres ut av landet uten at asylsøknadene deres realitetsbehandles, at dette skjer i kaldt vær og til og med per buss over den samme grenseovergangen mange av dem angivelig skal ha kommet over. Det later til at de samme politikerne, deriblant de parlamentariske lederne i Ap, KrF, Sp og V har havnet i en situasjon der de veksler mellom å peke anklagende pekefingre på regjeringens ryddejente, innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) for å gjennomføre det de har blitt enige med regjeringen for å gjennomføre og på hverandre, også internt i Arbeiderpartiet, slik denne kronikken på NRK Ytring er et symptom på. Det har kommet som en overraskelse at innstramminger faktisk medfører at tidligere tiders praksis blir…ja, strammet inn.
Det er fristende å karakterisere dette som et selvbedrag. Den amerikanske psykologen Cortney S. Warren skriver i boken «Lies We Tell Ourselves: The Psychology of Self-Deception» følgende – fritt oversatt til norsk: «Selvbedraget oppstår når man ikke er psykisk sterk nok til å erkjenne fakta og til å håndtere konsekvensene av det som følger av disse fakta.» Sjelden har vel dette vært mer beskrivende på den rådende politiske debatten.
Men selvbedraget stikker dypere. Som jeg skriver i innlegget 8. januar mangler det en erkjennelse om at man kan gå tilbake til normaltilstanden før migranttilstrømmingen skjøt fart i Europa og Norge i 2015, ikke lenger er mulig.
Over en million ikke autoriserte grensepasseringer (som man vet om) ble registrert av ulike internasjonale organisasjoner i 2015. Tallet for 2016 anslås til å ligge på om lag det dobbelte. Minimum. Konsekvensene av denne tilstrømmingen begynner å merkes i land der euforien for de nyankomne og skilter med «Refugees Welcome!» spratt opp som paddehatter. Opinionen – ikke bare det politiske etablissementet, organisasjonene og meningsdannerne – har delt seg i to. Denne todelingen vil sementere den nye normalsituasjonen ytterligere.
I stort sett alle land mellom Hellas og Norge har migranttilstrømmingen politiske konsekvenser man knapt aner omfanget av. Tegnene er tydelige. Etablissementet – sosialdemokratiske, konservative, liberale og venstresosialistiske partier – sliter med lave tall på meningsmålingene. I nordvest vurderer Storbritannias velgere om 2016 blir året landet kaster medlemskortet i EU, underbygget av sterke separatistiske og anti-etablissement partier, og som presser den regjerende statsminister David Cameron fra skanse til skanse. I Frankrike driver etablissementet taktisk valgposisjonering fordi anti-etablissementpartiet Nasjonal Front ikke skal vinne politisk makt i regionene eller på nasjonalt plan. I Tyskland har Europas førende politiker, forbundskansler Angela Merkel, store interne problemer i egne rekker og anti-etablissementpartiet Alternativ for Tyskland (AfD) begynner å få tosifrede tall på meningsmålingene. I Sverige opplever sosialdemokratene og Stefan Löfven sine laveste meningsmålinger på over 40 år, og regjerinspartneren Miljöpartiet balanserer på sperregrensen, mens antietablissementets fanefører, Sverigedemokratene nærmer seg sosialdemokratene på målingene. I land etter land taper etablissementet velgere. Det politiske Europa gjennomgår sin største forvandling siden fredsslutningen i 1945. Dimensjonene på det som skjer hos oss og rundt oss er nesten så store at en ikke kan fatte det.
Erkjennelsens time er her. Norge slet monumentalt med å takle den største asyltilstrømmingen til landet noensinne, da 31.000 sjeler kunne vandre hele veien gjennom Europa og til Norge for å søke om internasjonal beskyttelse (asyl). At disse setter seg til motverge mot eventuell retur – bortsett fra de som til nå har trukket sine søknader og har returnert – burde ikke komme som noen overraskelse på noen. At norske polititjenestemenn og andre i førstelinjen må effektuere utsendelse av personer som ikke oppfyller kravene til asyl i Norge, burde heller ikke være noen overraskelse. At mennesker er mennesker, er ingen overraskelse.
I fjor høst begynte fakta å sige inn i miljøer der migranttilstrømmingen ble sett på som noe entydig positivt. Dette var for mye. Førstelinjen ville bli strukket lengre enn den kunne tåle. Vi visste ikke nok, fikk en vite. Vi kunne ikke vite at det ville komme så mange, fikk en også vite. Vi må stramme inn, var konklusjonen. Tilstramminger ble foreslått og vedtatt av et stort sett samlet Storting.
Selvbedraget som nå sprer seg i det «politisk samlede Norge» later til å være patologisk. Diskusjoner om virksomme tiltak som kan hindre en dobling av tilstrømmingen i 2016, er redusert til en diskusjon om den enkeltes følelser og «de ondes» språkbruk. At de onde er de selv, er noe de aktivt forsøker å distansere seg fra.
Fakta i saken er enkle, men monumentale for landet og de som bor her: en migranttilstrømming av det format vi så i 2015 eller det dobbelte eller tredobbelte av dette er mer enn landet tåler. Allerede pressede kommunale tjenester vil knekke under presset. Hvis en vil se skremmende eksempler på dette, skal vi ikke dra veldig langt over svenskegrensen for å finne slike. Norske kommuner sliter allerede i dag med å finne nok kompetanse i arbeidsmarkedet innenfor skole, omsorg, integrering, barnevern og andre tunge tjenester som kommunene skal ivareta. Høyere gjeldsgrad, stedvis skrantende skatteinntekter, økende utskriving av eiendomsskatt og ikke finansierte oppgaver som Stortinget overfører til kommunene er symptomer på hvor vanskelig det kan bli i året som kommer og de kommende årene, om ikke stortingspartiene står samlet om den politikken de har vedtatt. Å ta et oppgjør med selvbedraget er uansett jobb nummer en, for, som psykologen Warren også skriver: «Når det vi sier ikke matcher hvordan vi handler, lyver vi for oss selv.» 2016 blir et dramatisk år.