I Aftenposten 4.januar skriver de parlamentariske lederne i Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre en besynderlig kronikk om å stå sammen i flyktningpolitikken. Besynderlig på flere måter fordi den både er navlebeskuende i sin form og smått historierevisjonistisk.
Grepene er kjente, men ikke kjære. Søtladne og symbolpolitisk tunge. Men er de historisk korrekte? de parlamentariske lederne skriver: «Våre partier gikk inn for at Norge måtte ta ansvar. En kvoteflyktning sitter i en flyktningleir og FN anslår at han eller hun aldri vil kunne returnere til hjemlandet, de må sikres i et annet, trygt land. Med unntak av SV og Fremskrittspartiet signerte samtlige partier i Stortinget i juni (2015) en avtale om å ta imot 8000 kvoteflyktninger fra FNs leirer over tre år. Dette står i en god norsk tradisjon.»
Det er positivt feil at en kvoteflyktning som sitter i en flyktningleir aldri vil kunne returnere til hjemlandet. FN har drevet flyktningleirer i mange land hvorfra flyktninger har kunnet vende tilbake, og dette er en ren Wikipedia-avskrift som ikke er helt sann, men som kronikkerfatterne via redskapet Copy+paste har brukt i sin tekst. Ifølge mer autoritative kilder er faktisk en overføringsflyktning en person som får innreise- og oppholdstillatelse til et nytt land og erkjennes internasjonal beskyttelse, men som, hvis forholdene tillater det, faktisk kan returnere til sitt hjemland.
De glade parlamentarikerne inngikk for øvrig en avtale, helt korrekt uten SV og FrPs signatur, en avtale om å ta imot 8000 kvoteflyktninger fra Syria. Avtalen ble fremsatt som et representantforslag 17.juni og vedtatt 19.juni. Uten komitébehandling og før asylinnvandringen til Norge skjøt fart utover sommeren og høsten 2015.
Om dette blir en tradisjon, er det illevarslende. For den er verken god eller norsk.
Sammensausing
Parlamentarikerne, som har signert kronikken, blåser av dette og fortsetter: «Gjennom sommeren var vi vitne til en økende strøm av flyktninger og asylsøkere over Middelhavet til Europa. Sterke bilder av familier og barn på flukt gjorde inntrykk. Det store antallet skapte betydelige vanskeligheter for mange land, særlig sør i Europa. Etter hvert kom det et økende antall flyktninger og asylsøkere også til våre grenser. Myndighetene opplevde store utfordringer med å håndtere antallet. Så sent som i august anslo Regjeringen at antallet asylsøkere til Norge i 2015 var på vei ned, til under 10.000. Ved årets slutt er tallet nådd rundt 35.000. Mottaksapparatet var ikke dimensjonert for oppgaven.»
Fingeren pekes mot regjeringen som ikke forutså at antallet kom til å øke som følge av asylinnvandringen. Og her, kjære leser, er det – som man sier det på engelsk: «Where the plot thickens».
Stortinget vedtok et besynderlig vedtak, basert på et tenkt tall – 10.000 som senere ble justert ned til 8000. En kan saktens undre på hvorfor 10.000 ble til 8000. Tallet var noe Ap-politikerne Jan Egeland og Liv Tørres med flere tenkte og lobbyerte intenst for på vårparten 2015 og som tok sitt utgangspunkt i en kronikk allerede i mars 2015.
Tallet 10.000 ble nesten magisk, til tross for at måltall og målstyring av mange regnes som en styggedom. Hvordan ble dette tallet til slutt 8000? Forslagsstillerne skriver ikke noe om dette i sitt forslag, men det er mulig å spore dette tilbake i tid. I årene 2005-2014 har Norge tatt imot 11.612 overføringsflyktninger. Dette er flyktninger plukket fra diverse FN-drevne leirer og som bosettes direkte i kommunene uten at disse først befinner seg på mottak. Tar vi bort de to årene der regjeringen Stoltenberg (utgått av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV) styrte er tallet 9008 overføringsflyktninger for kalenderårene 2006-2013. Dagens Næringsliv var de eneste som begynte å regne på antall hoder, og at beveggrunnene var at FrP trakk seg fra forliket fordi det kom for mange og SV fordi det kom for få. Matematikken inkluderte altså 500 ekstra i 2015 (totalt 2000) og dernest 3000 for hvert av årene 2016 og 2017. Kan det faktisk ha vært slik at man ikke ville fremstå som om man tok for mye Møllers Tran og overgikk rødgrønne prestasjoner på området? Uansett, ble dette solgt inn som et kompromiss og forlik som alle kunne klappe seg selv på ryggen for!
Måten de parlamentariske lederne sauser sammen sitt triumføyeblikk i 2015 (Syriaforliket) og asylstrømmen, burde få øyenbrynene til mange å heve seg. Det gir nesten et gjenskinn av at man ikke tror på sin egen politikk og at den har effekt. Jeg kommer tilbake til dette om litt.
Ikke still spørsmål!
Kronikken er skrevet på en slik måte at en bør lese mellomtitlene velvillig. Selv velger jeg ikke å gjøre det, da disse er formet som påstander, som det er grunn til å sette spørsmålstegn ved: «En god norsk tradisjon» (kom ikke her, du arge kritiker og nettroll, sånn er det bare), «Det politiske Norge står samlet» (bortsett fra bråkmakerne, selvsagt!), «Politikken ligger fast» (vennligst ikke still oss for detaljerte og inngående spørsmål, please!)
Det kanskje mest interessante parlamentarikerne Støre, Arnstad, Skei Grande og Hareide skriver i denne kronikken – et begynnende arbeid på en fremtidig regjeringsplattform, må hende? – er følgende:
«I denne situasjonen er det viktig hvordan vi omtaler mennesker på flukt og hvordan vi forholder oss til den største strømmen av flyktninger i Europa siden den andre verdenskrigen. Politikere med ansvar på Stortinget, i regjering og i kommunene skal legge til rette for at dette kan skje på en god måte. Talspersoner fra Regjeringen hevder at flertallets ja til å ta imot et begrenset antall kvoteflyktninger fra Syria over tre år utløste etterkrigstidens største flyktningstrøm til Norge. Vi vil avvise påstanden og advare mot argumentasjonen. Om vi skulle følge et slikt resonnement, hvilke signaler sender det da at Utlendingsdirektoratet offentlig annonserer at man planlegger for at det kan komme 100.000 i 2016, tre ganger flere enn i rekordåret 2015? Dette er meningsløs argumentasjon.»
Er det meningsløst å argumentere slik? Et av forholdene «talspersoner fra regjeringen» opptar og som burde få kronikkforfatterne til å ta en liten tenkepause ved tastaturet, er følgende: politikkutforming på innvandrings- og integreringsfeltet følges med argusøyne i og utenfor Norge. Selv den minste glidning i den ene eller andre retningen gjør sine utslag på statistikken. Antallet ankommende eritreere har en tendens til å gå ned når en norsk statssekretær oppsøker myndighetene i Asmara for å snakke om mulighetene for en returavtale. Endringer i ytelser og muligheter for familiegjenforening vil gjøre noe med innvandringsbildet, returbildet og restansene i Utlendingsdirektoratet. Kronikkforfatterne sammenligner på en måte epler og pærer, ettersom UDI forholder seg til prognosene til EUs grenseovervåkningsorgan, Frontex’ analyser, som allerede i 2014 viste en betydelig økning i antallet asylankomster i Europa i sin rapport for 2.kvartal 2014. Kronikken gir nesten inntrykk av at de parlamentariske lederne ikke har fulgt med i timen. Men det er de sannelig ikke de eneste som ikke har gjort!
Tilbake til normalen?
Sannheten er at norske myndigheter og politikere ikke har fulgt godt nok med på utviklingen i en del land og regioner. Analyser av migrasjonstrender opptrer som bisetninger i budsjettilrådingene i årene Syriakrigen har pågått. Faglige råd om hvordan politiske myndigheter skal nå sine mål er ikke blitt fulgt opp. Fokuset på hva slags migrasjon som er konfliktdrevet og ikke-konfliktdrevet har vært fraværende. Lover og forskrifter har ikke tatt høyde for en del forhold som asylmigrasjonsstrømmen anno 2015 har brakt for dagen.
Over 1 million mennesker har tatt seg inn i EU/EØS, hovedsakelig sjøveien over Middelhavet, i løpet av 2015. Nå som vi er inne i 2016 er tiden kommet til å summere opp 2015 og hva vi kan lære av den massive tilstrømmingen vi har sett i Europa og som utgjør den største tilstrømmingen i Norge i moderne tid. Det er korrekt, som kronikkforfatterne skriver, at de «nødvendige endringer som ble gjort høsten 2015, inklusive innstramminger, er uttrykk for at politikken tilpasses realitetene i møte med et antall mennesker ved våre grenser av helt andre dimensjoner enn vi har opplevd før. Nær alle land i Europa er berørt, Tyskland og Sverige ikke minst, og regelverket for de felles yttergrensene i Europa har brutt sammen.»
Men kronikkforfatterne forleder sitt publikum når de skriver: «Bildet kan endre seg raskt, men vår holdning står fast: Vi møter en ny, internasjonal flyktningkrise best om det politiske Norge står sammen, opptrer og uttaler seg ansvarlig og ikke søker splid.» Uten debatt rører ikke noe politikkområde seg i den retningen som er mest gunstig for landet, samlet sett. Kronikkforfatterne har vært mindre enn hjelpsomme i å forebygge asylstrømmen til Europa, noe også velgerne gir uttrykk for på meningsmålingene. Etter hvert som asylinnvandringens kostnader begynner å bli merkbar i kommuneøkonomien, vil denne effekten forsterke seg, noe jeg har skrevet om på HRS’ nettsider tidligere.
Kronikken fra Støre, Arnstad, Skei Grande og Hareide er designet til å forlede leserne om at situasjonen vil gå tilbake til «normalen». Det vil den ikke.