Innvandring

Vi kan rett og slett si det rett ut: Vi hadde rett

Allerede i 2006 advarte HRS og jeg (boken Men størst av alt er friheten), om den dramatiske folkevandringen fra Afrika og Asia som Europa sannsynligvis stod overfor. Vi ble ikke tatt alvorlig. På Stortinget i forrige uke lekset den danske demografen Poul Christian Matthiessen opp problemene og de konkrete scenarioene…

Allerede i 2006 advarte HRS og jeg (boken Men størst av alt er friheten), om den dramatiske folkevandringen fra Afrika og Asia som Europa sannsynligvis stod overfor. Vi ble ikke tatt alvorlig. På Stortinget i forrige uke lekset den danske demografen Poul Christian Matthiessen opp problemene og de konkrete scenarioene for våre folkevalgte. Han ble invitert til Stortinget for å fortelle om asylstrømmens konsekvenser etter anbefaling fra oss. Det er islam som er problemet, og som nå er kjernen i innvandringsbølgen. Det var jo nettopp derfor jeg ga ut boken Islam. Den 11. landeplage i all hast i forrige uke. Skal benektelsene fortsette?

Vi fikk forespørsel fra Stortinget for tre uker siden om hvem vi ville anbefale til et seminar om vår tids største politiske og kulturelle utfordring: Masseinnvandringen til Europa. Den som stod øverst på listen vår var demografen Poul Christian Matthiessen. Matthiessen ble nok den viktigste deltakeren på seminaret for de folkevalgte.

Jeg siterte Matthiessen utførlig i 2006, i suksessboken Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser. Lytt og lær:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Matthiessen fikk toppoppslaget i Jyllands-Posten 29. august 1999, da han advarte kraftig mot det omfanget innvandringen hadde fått og dens sannsynlige fremtidige konsekvenser. Innvandringen vil forandre Danmark, sa han. Innvandringen vil få konsekvenser som ingen synes å ville diskutere, men som vil ramme midt i den danske befolkningens kultur, religion, og levevis. Den danske nasjonen vil gjennomgå en omfattende endring, og den helt avgjørende faktoren vil bli den muslimske befolkningen, fortsatte han. Vil islam bli verdsliggjort, eller vil islam holde fast ved tradisjoner og kanskje utvikle seg i mer konservativ retning, tenkte Matthiessen høyt, og resonerte videre: Muslimene vil sannsynligvis kreve respekt for deres religion, tradisjoner og skikker dess flere de blir. Matthiessen advarte mot et kulturelt sammenstøt, og pekte på prognoser over befolkningsutviklingen: I 2020 ville 13,7 prosent av den danske befolkningen være første eller andregenerasjons innvandrere, hovedparten fra ikke-vestlige land.

Ingen fagpersoner eller politikere i posisjon hadde den gang vært i nærheten av å ta et så radikalt oppgjør med konformiteten som (også) hadde preget den danske politiske samtalen om innvandringen og integreringen. Matthiessen fikk straks svar på tiltale: Fra toppolitisk hold og fra ledende meningsdannere og medier, ble han kritisert for arroganse og uetterrettelighet, for å male fanden på veggen, ja, for å være smårasistisk. Få tok innover seg det faktuelle i utpillet. Statsministeren for socialdemokratene, Poul Nyrup Rasmussen, kommenterte utspillet til Matthiessen slik: – Utspillet er ikke relevant, sa han. Over og ut. Men noen lyttet til Matthiessen, blant andre sosialministeren i samme regjering, Karen Jespersen. Hun klippet ut artikkelen i Jyllands-Posten, og da hun et halvt år senere fikk ansvaret for innvandringspolitikken som innenriksminister, kopierte hun opp artikkelen og delte den ut til sentrale personer i embetsverket. Jespersen ønsket en kommisjon til å vurdere innvandringen og dens konsekvenser. Og hun ønsket å begrense hentingen av nyetablerte ektefeller. Jespersens kolleger i regjeringen avviste forslagene. Holdningen var at problemene skulle ties i hjel.

Men debatten var så smått i gang og flere statistikker og prognoser kom på bordet. Disse viste at Matthiessens brannfakkel var høyst reell: Den kontinuerlige og høye innvandringen kunne vanskelig forsvares som bærekraftig i et integreringsperspektiv.  Socialdemokratene nektet likevel å legge om kursen. Derfor måtte de forlate regjeringskontorene i 2001. Folk var bekymret over oppsplittingen av det danske samfunnet. De fryktet at den sterke sammenhengskraften i befolkningen kunne gå tapt på sikt. Folk ville ha en ny politikk på hele innvandringsfeltet. Socialdemokratenes årelange feighet i innvandringsspørsmålet var sterkt medvirkende til at de også tapte det neste nasjonale valget i 2005.

Nesten på dagen seks år etter utspillet i 1999, advarte professor Poul Chr. Matthiesen igjen i Jyllands-Posten. Denne gangen var fokuset på verdiene og kvinnene – og parallellsamfunnene, eller de såkalte enklavene. Matthiessens faktiske grunnlag for utspillet var at under halvparten av ikke-vestlige innvandrere var i arbeid. Gruppen ikke-vestlige utgjorde ca. fem prosent av befolkningen (i dag syv prosent) og mottok oppunder 40 prosent av det nasjonale sosialbudsjettet. Unge innvandrere og etterkommere fra ikke-vestlige land begikk kriminalitet dobbelt så hyppig som unge dansker. Enklavene vokste, og barn og barnebarn av innvandrerne klarte seg generelt dårlig på skolen. Mange stod igjen uten påbegynt eller fullført utdannelse. Flere og flere innvandrere og etterkommere følte seg utenfor det danske samfunnet og isolerte seg i egen kultur, tradisjon og religion, advarte Matthiessen. ”Alle ” er enige om at situasjonen må endres, påpekte han. Men hvor skal endringene starte? ”Jeg mener nøkkelen finnes i et kvinneopprør blant muslimske kvinner (…) Hvis mann opprettholder sitt gamle syn på forholdet mellom mann og kvinne, kan man ikke tro at man blir integrert på arbeidsmarkedet i Danmark. Mennene må gi hustruene og døtrene deres frihet. Gjør de ikke det, må kvinnene gjøre opprør. Om ikke annet for barnas skyld. For hvis barna bare ser moren deres gå hjemme uten å kunne snakke dansk, uten arbeid, går kjønnsrollemønsteret i arv.”

Matthiessen pekte videre på at historisk sett er det første gang Danmark opplever en innvandringsbølge der noen innvandrere er direkte fiendtlig innstilt overfor danske verdier og normer. Han pekte på at alle tidligere innvandrergrupper frem til midten av 1970-tallet, raskt tilpasset seg utbredte normer og verdier som gjaldt i Danmark. Som hollandske bønder på 1500-tallet, franske hugenotter på 1600-tallet, svenske og polske arbeidere på 1800-tallet, jødiske flyktninger fra Russland rundt år 1900, og chilenere på 1970-tallet. Dagens nyankomne klumper seg sammen i enklaver, sa Matthiessen, og advarte mot det nye innvandringsprosjektet slik: ”I virkeligheten er det noe uhyre dristig vi har gjort. Spørsmålet er om vi kan og skal gjøre noe med det.”

Matthiessens utspill denne gangen var også knyttet til prognoser. Han hadde nettopp avsluttet arbeid knyttet til befolkningsutviklingen i Midtøsten, som viste at om 25 år vil befolkningen der øke fra 377 millioner til 571 millioner. Han pekte på det betydelige innvandringspresset dette vil legge på Europa, og henviste så til FNs rapporter om den manglende utviklingen økonomisk og sosialt i den arabiske verden, særlig grunnet mangel på likestilling: ”Det er ikke langt fra Midtøsten til Danmark i denne sammenheng. Hvis kvinnen fastholdes i et kjønnsrollemønster hvor hun i realiteten ikke kan bidra til samfunnsutviklingen utenfor hjemmet, legger det store begrensninger på den sosiale og økonomiske utvikling i samfunnet. Det kan være et problem for landene i Midtøsten. Det er helt sikkert et problem i forhold til innvandrernes situasjon i Danmark.” Mange vil mene at et betimelig spørsmål til Matthiessen i denne sammenhengen var om han er helt mot innvandring? Selv svarer han slik: ”Det er jeg ikke. Det skal bare være en innvandring som kommer både innvandreren selv og mottakerlandet til gode. Ellers risikerer vi at det går ut over den sammenhengskraften som finnes i det danske velferdssamfunnet. Det er i ferd med å skje nå.”

I Finansavisen på lørdag (kun papir) rapporteres det fra Stortingets seminar (HRS skulle vært til stede, men grunnet blant annet opptak i NRK, klarte vi dessverre ikke å få det til.) Matthiesen sier det igjen rett ut:

– Problemet er muslimer. Det er muslimer man har størst integreringsproblemer med.

Mathiessen politiske ukorrekthet er uvant for en norsk journalist som er vant til at norske professorer gjerne omtaler islam som en «primitiv ørkenreligion» når båndopptageren er av, men som helst ikke vil mene noe om temaet når den er på.

– Islam er ikke forenlig med vestlig kultur. Den har et helt annet syn på kvinner, demokrati og ytringsfrihet.

Dette gjør at det er vanskeligere for muslimer enn å bli integrert enn andre.

Det oppleves svært godt for oss i HRS å få denne drahjelpen fra ekspertisehold. Vi har vært enslige svaler gjennom årene innen organisasjonslivet. Enten det har vært akademikere (Kari Vogt eksempelvis, hva har hun bidratt med annet enn skjønnmaling?), mediene (som frenetisk har prøvd å fremme islam som en uskyldsren religion), eller politikere (som «stuerene» Trine Skei Grande. Hun forsvarer jo islam som et nyfødt barn uten et rulleblad, som da hun angrep Christian Tybring-Gjedde).

Trine Skei Grande på Stortingsseminar forrige uke. Foran henne skimter vi han hun æreskjelte på det groveste, Tybring-Gjedde, fordi han står opp for friheten mens hun kneler for moskeene.

Trine Skei Grande på Stortingsseminar forrige uke. Foran henne skimter vi ham hun æreskjelte på det groveste, Tybring-Gjedde, fordi han står opp for friheten mens hun kneler for moskeene. (Faksimile fra Finansavisen)

Dette skrev Skei Grande i kronikk i Aftenposten, Stueren rasisme, der hun først siterer Tybring-Gjedde:

«Disse liberale verdiene som representanten Skei Grande står her og snakker om, er det virkelig dem hun føler når hun går forbi moskeen på Grønland, eller hvor hun bor – på Grünerløkka? Jeg tviler på det.»

Ordene tilhører Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde. «Sannheten,» sa han, «er at islam vokser, og de verdiene vi står for, svinner hen også i vårt land.» Ifølge Tybring-Gjedde finner du ikke «én dedikert muslim som tar avstand fra sharia», samtidig som muslimske kvinner i dag ikke får lov til å «gå alene ut av leiligheten uten å være eskortert av en mann». Ordene falt fra Stortingets talerstol, et kveldsmøte tirsdag 5. april.

Stueren rasisme, altså. Denne kronikken bør ikke glemmes. 

Selvsagt har Tybring-Gjedde rett. Selvsagt var også kronikken til Tybring-Gjedde og kollega Kent Andersen, Drøm fra Disneyland, helt presis i sine påstander og konklusjoner (så kunne et par formuleringer med hell vært tonet noe ned, det er dog overhodet ikke det essensielle). At de to nærmest ble nazifisert etter 22.juli 2011 for tankene sine i vår samtids mest utskjelte kronikk, vitner egentlig mest om andre partiers, mediers og akademikeres intellektuelle og faktuelle havari. De har konsekvent feiget ut.

«Europa ulmer. Er vår tid forbi?», spør jeg på min nye boks baksidetekst. Mye tyder på at det går mot trangere tider. Det kan enkelt eksemplifiseres med at politi møtte opp både da jeg hold foredrag forrige onsdag i Lier om min nye bok og da boken ble lansert på torsdag i Fredrikstad. Alle friheters mor, ytringsfriheten, er under et press vi aldri har sett maken til siden andre verdenskrig. Ene og alene på grunn av islam. Vil «eliten» ta det innover seg? Det tviler jeg på.

Den intellektuelle høyborgen sliter med definisjonene sine. Skal vi kalle det verdikollaps?

Den intellektuelle høyborgen sliter med definisjonene sine. Skal vi kalle det verdikollaps?

Det beviste min tidligere sjef i Dagbladet, Jan Olav Egeland, i en kommentar i avisen sist fredag. Egeland definerte meg helt ut av all anstendighet ved å beskrive meg som en «ytterliggående islamkritiker». Det er altså ytterliggående (er ikke det å være totalitær?) å dokumentere ekstremisme og totalitarisme og samtidig å stå opp for friheten – også til muslimer som vil leve i vårt verdslige samfunn?

Egeland kan med hell kjenne sin besøkelsestid og be om unnskyldning og tilgivelse? Sistnevnte ville han ha fått, da vi (fortsatt) lever i en kultur basert på et kristent verdigrunnlag, der nåde er en grunnpilar.

Vi må slutte å snakke om muslimer generelt, hvilket HRS har sagt fra dag en. Vi må skille skarpt mellom muslimer som er våre venner, de som kun forholder seg til forkynneren Muhammed uten makt i Mekka der han misjonerer for en monoteistisk religion, og de andre, de som har Muhammed med sverdet løftet i Medina som forbilde. De er vår tids høyreekstremister. De har underkastet seg en tyrannisk, totalitær, voldelig og ekstrempatriarkalsk ideologi.

Men dette vil fortsatt benektes fra «øvrigheten»? Antakelig. Og nettopp derfor er HRS sin stemme viktigere enn noensinne.

«Tapt terreng kan gjenerobres, men ikke tapt tid,» sa USAs president Theodor Rosevelt. Nettopp. Vi har tapt mye tid siste tiårene grunnet massiv fornektelse fra det som skal være samfunnets fortropp. Terrenget vi har tapt er forringelsen av verdiene. Den nedrigste forringelsen har «eliten» stått for ved å tillate systematisk og institusjonell undertrykking av muslimske jenter og kvinner. Det er kanskje vår samtids største skamplett. Det har HRS og jeg påstått i et par tiår. Påstanden står ved lag – dessverre.