Innvandring

Danmarks viktigste mann? (1)

Han var først på banen i Danmark med et kvalifisert varsku om innvandringens konsekvenser. Demografen Poul Christian Matthiessen ble ikke tatt på alvor av politikere flest på 90-tallet. Dette snudde seg få år senere da Danmark som første land la kraftig om på innvandringspolitikken. Nå er 80-åringen på banen igjen: ”Vi må ikke romantisere det multikulturelle samfunnet,” advarer han. Og fortsetter: All historisk erfaring viser at uensartede samfunn skaper mange konflikter.”

Startskuddet på debatten i Danmark ble avfyrt i 1999 av professor i demografi Poul C. Matthiessen, og var sterkt medvirkende til at Danmark, som første europeiske land, la om innvandringspolitikken radikalt tre år senere. Tilstrømningen av nye ektefeller gjennom henteekteskap skulle begrenses og slik gi bedre rom for å arbeide for en reell integrasjon.

Matthiessen fikk toppoppslaget i Jyllands-Posten 29. august 1999, da han advarte kraftig mot det omfanget innvandringen hadde fått og dens sannsynlige fremtidige konsekvenser. Innvandringen vil forandre Danmark, sa han. Innvandringen vil få konsekvenser som ingen synes å ville diskutere, men som vil ramme midt i den danske befolkningens kultur, religion, og levevis. Den danske nasjonen vil gjennomgå en omfattende endring, og den helt avgjørende faktoren vil bli den muslimske befolkningen, fortsatte han. Vil islam bli verdsliggjort, eller vil islam holde fast ved tradisjoner og kanskje utvikle seg i mer konservativ retning, tenkte Matthiessen høyt, og resonerte videre: Muslimene vil sannsynligvis kreve respekt for deres religion, tradisjoner og skikker dess flere de blir. Matthiessen advarte mot et kulturelt sammenstøt, og pekte på prognoser over befolkningsutviklingen: I 2020 ville 13,7 prosent av den danske befolkningen være første eller andregenerasjons innvandrere, hovedparten fra ikke-vestlige land. 

Ingen fagpersoner eller politikere i posisjon hadde den gang vært i nærheten av å ta et så radikalt oppgjør med konformiteten som (også) hadde preget den danske politiske samtalen om innvandringen og integreringen. Matthiessen fikk straks svar på tiltale: Fra toppolitisk hold og fra ledende meningsdannere og medier, ble han kritisert for arroganse og uetterrettelighet, for å male fanden på veggen, ja, for å være smårasistisk. Få tok innover seg det faktuelle i utpillet. Statsministeren for socialdemokratene, Poul Nyrup Rasmussen, kommenterte utspillet til Matthiessen slik: – Utspillet er ikke relevant, sa han. Over og ut. Men noen lyttet til Matthiessen, blant andre sosialministeren i samme regjering, Karen Jespersen. Hun klippet ut artikkelen i Jyllands-Posten, og da hun et halvt år senere fikk ansvaret for innvandringspolitikken som innenriksminister, kopierte hun opp artikkelen og delte den ut til sentrale personer i embetsverket. Jespersen ønsket en kommisjon til å vurdere innvandringen og dens konsekvenser. Og hun ønsket å begrense hentingen av nyetablerte ektefeller. Jespersens kolleger i regjeringen avviste forslagene. Holdningen var at problemene skulle ties i hjel.

hege_banner_rights_special_778x150

Men debatten var så smått i gang og flere statistikker og prognoser kom på bordet. Disse viste at Matthiessens brannfakkel var høyst reell: Den kontinuerlige og høye innvandringen kunne vanskelig forsvares som bærekraftig i et integreringsperspektiv.  Socialdemokratene nektet likevel å legge om kursen. Derfor måtte de forlate regjeringskontorene i 2001. Folk var bekymret over oppsplittingen av det danske samfunnet. De fryktet at den sterke sammenhengskraften i befolkningen kunne gå tapt på sikt. Folk ville ha en ny politikk på hele innvandringsfeltet. Socialdemokratenes årelange feighet i innvandringsspørsmålet var sterkt medvirkende til at de også tapte det neste nasjonale valget i 2005.

Nesten på dagen seks år etter utspillet i 1999, advarte professor Poul Chr. Matthiesen igjen i Jyllands-Posten. Denne gangen var fokuset på verdiene og kvinnene – og parallellsamfunnene, eller de såkalte enklavene. Matthiessens faktiske grunnlag for utspillet var at under halvparten av ikke-vestlige innvandrere var i arbeid. Gruppen ikke-vestlige utgjorde ca. fem prosent av befolkningen (i dag syv prosent) og mottok oppunder 40 prosent av det nasjonale sosialbudsjettet. Unge innvandrere og etterkommere fra ikke-vestlige land begikk kriminalitet dobbelt så hyppig som unge dansker. Enklavene vokste, og barn og barnebarn av innvandrerne klarte seg generelt dårlig på skolen. Mange stod igjen uten påbegynt eller fullført utdannelse. Flere og flere innvandrere og etterkommere følte seg utenfor det danske samfunnet og isolerte seg i egen kultur, tradisjon og religion, advarte Matthiessen. ”Alle ” er enige om at situasjonen må endres, påpekte han. Men hvor skal endringene starte? ”Jeg mener nøkkelen finnes i et kvinneopprør blant muslimske kvinner (…) Hvis mann opprettholder sitt gamle syn på forholdet mellom mann og kvinne, kan man ikke tro at man blir integrert på arbeidsmarkedet i Danmark. Mennene må gi hustruene og døtrene deres frihet. Gjør de ikke det, må kvinnene gjøre opprør. Om ikke annet for barnas skyld. For hvis barna bare ser moren deres gå hjemme uten å kunne snakke dansk, uten arbeid, går kjønnsrollemønsteret i arv.”

Matthiessen pekte videre på at historisk sett er det første gang Danmark opplever en innvandringsbølge der noen innvandrere er direkte fiendtlig innstilt overfor danske verdier og normer. Han pekte på at alle tidligere innvandrergrupper frem til midten av 1970-tallet, raskt tilpasset seg utbredte normer og verdier som gjaldt i Danmark. Som hollandske bønder på 1500-tallet, franske hugenotter på 1600-tallet, svenske og polske arbeidere på 1800-tallet, jødiske flyktninger fra Russland rundt år 1900, og chilenere på 1970-tallet. Dagens nyankomne klumper seg sammen i enklaver, sa Matthiessen, og advarte mot det nye innvandringsprosjektet slik: ”I virkeligheten er det noe uhyre dristig vi har gjort. Spørsmålet er om vi kan og skal gjøre noe med det.”

Matthiessens utspill denne gangen var også knyttet til prognoser. Han hadde nettopp avsluttet arbeid knyttet til befolkningsutviklingen i Midtøsten, som viste at om 25 år vil befolkningen der øke fra 377 millioner til 571 millioner. Han pekte på det betydelige innvandringspresset dette vil legge på Europa, og henviste så til FNs rapporter om den manglende utviklingen økonomisk og sosialt i den arabiske verden, særlig grunnet mangel på likestilling: ”Det er ikke langt fra Midtøsten til Danmark i denne sammenheng. Hvis kvinnen fastholdes i et kjønnsrollemønster hvor hun i realiteten ikke kan bidra til samfunnsutviklingen utenfor hjemmet, legger det store begrensninger på den sosiale og økonomiske utvikling i samfunnet. Det kan være et problem for landene i Midtøsten. Det er helt sikkert et problem i forhold til innvandrernes situasjon i Danmark.” Mange vil mene at et betimelig spørsmål til Matthiessen i denne sammenhengen var om han er helt mot innvandring? Selv svarer han slik: ”Det er jeg ikke. Det skal bare være en innvandring som kommer både innvandreren selv og mottakerlandet til gode. Ellers risikerer vi at det går ut over den sammenhengskraften som finnes i det danske velferdssamfunnet. Det er i ferd med å skje nå.”

Alt ovenstående etter ingressen skrev jeg i 2006 i boken Men størst av alt er friheten. Jeg tror vi trygt kan slå fast at Matthiessen var meget presis i sine advarsler og spådommer.

Danmarks viktigste mann? (2)