Innvandring

Migrasjonskrisen og sikkerhetspolitikk

«Migrasjon, innvandring og de politiske, sosiale og kulturelle motreaksjonene seiler opp som de kanskje viktigste sikkerhetspolitiske utfordringene i Europa de neste årene.» Dette skriver den bokaktuelle sikkerhetsanalytikeren Helge Lurås. Helge Lurås ga nylig ut boken Hva truer Norge nå?.

«Migrasjon, innvandring og de politiske, sosiale og kulturelle motreaksjonene seiler opp som de kanskje viktigste sikkerhetspolitiske utfordringene i Europa de neste årene.» Dette skriver den bokaktuelle sikkerhetsanalytikeren Helge Lurås.

Helge Lurås ga nylig ut boken Hva truer Norge nå?. Innvandringen er en av de største utfordringene for fremtiden vår, mener Lurås.

I Forsvarets Forum for oktober/november (ikke på nettet), publiserer Lurås sine tanker om den pågående «migrasjonskrisen», som han kaller den, for Norge og Europa. På Facebook har han i dag lagt ut deler av teksten:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Helge Lurås

Helge Lurås

Per 2015 er bare 15 % av befolkningen i Norge innvandrere eller barn av innvandrere. Men ser vi mot slutten av dette hundreåret – noe et sikkerhetspolitisk blikk bør gjøre – kan majoritetsbefolkningens andel synke vesentlig mer.

Konsekvensene av en slik utvikling er uforutsigbare. Hvis Norge klarer å assimilere innvandrerne i stort omfang, er det liten grunn til bekymring. Det som derimot kan bli problematisk, er en eventuell segmentering av samfunnet, med større grupper som skiller seg fra den nåværende majoritetsbefolkningens identitet og politiske kultur.

Kan de som har lange biologiske aner på et gitt territorium kvitte seg med opplevelsen av at det gir dem særskilte rettigheter? Hvis innvandrerne ikke blir assimilert, vil det ikke sannsynlig kunne oppstå gnisninger av at et stort antall «tilfeldige» fremmede blir oppfattet å legge beslag på norske ressurser og får en andel i «arven»?

Selv de rauseste nordmenn nevner ikke høyere tall enn 100.000 flyktninger, som vi med et ekstraordinært løft under Syria-krisen kan ta inn i løpet av et fåtall år. Men antallet migranter, inkludert legitime flyktninger, som vil komme til Norge om de bare fikk mulighet, er trolig mange titalls millioner og i vekst.

Og her ligger dilemmaet. Ingen som har en viss innsikt i dagens migrasjonsdynamikk ser derfor noen alternativer til å hindre eller stoppe de fleste av de som ellers ville ha kommet for å ta del i den materielle rikdom, den politiske innflytelse og det helse- og velferdstilbud som Norge – og andre vestlige land – har utviklet for sine innbyggere.

«Alle» er altså enige i at innvandringen har en grense, men hvor ligger den? I boken Hva truer Norge nå? foreslår jeg at andelen etniske nordmenn ikke bør falle under ca. 60 % av totalen i løpet av dette hundreåret. En ytterligere million mennesker kan komme til Norge i løpet av de neste tiårene uten at vi faller under dette nivået, men på ingen måte så mange som gjerne skulle ha ønsket å komme, og som nå i økende grad også klarer å ta seg fysisk inn mot våre grenser. Sammenliknet med trenden de siste årene, vil en slik demografisk ambisjon tvert imot innebære en innstramning av asyl- og innvandringspolitikken.

Men hva skal vi gjøre for å stoppe flertallet av de som ellers ville ha kommet? Må vi bygge gjerder, stoppe dem med makt på annen måte, eller gjøre livet så vanskelig når de har kommet hit at de reiser hjem frivillig? Finnes andre løsninger, eller bør vi heller kapitulere og oppgi tanken om en styrt innvandrings- og befolkningspolitikk?

Som samfunn er vi bare i begynnelsen av å ta innover oss den endring som nå finner sted gjennom befolkningspresset mot våre grenser. Migrasjon, innvandring og de politiske, sosiale og kulturelle motreaksjonene seiler opp som de kanskje viktigste sikkerhetspolitiske utfordringene i Europa de neste årene.