– Djevelen på G

– Kommer han? Da jeg satte meg på flyet til Tromsø mandag 5. oktober var det bare én ting jeg var lei av: spørsmålet om sjefredaktør Stig Jakobsen ville stille. Jeg ble spurt via telefon, på sms, på Facebook og på direktemeldinger. Hva tror du, kommer han? Nei, jeg trodde…

– Kommer han?

Da jeg satte meg på flyet til Tromsø mandag 5. oktober var det bare én ting jeg var lei av: spørsmålet om sjefredaktør Stig Jakobsen ville stille. Jeg ble spurt via telefon, på sms, på Facebook og på direktemeldinger. Hva tror du, kommer han?

Nei, jeg trodde ikke det. Jeg tok feil. Han kom.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Lite munnvask

Som de fleste vet startet denne saken med det jeg mener var en usedvanlig klønete lederartikkel fra sjefredaktør Stig Jakobsen i avisa iTromsø, hvilket jeg også mener er en diplomatisk karakteristikk. I lederartikkelen går Jakobsen etter HRS generelt og Hege Storhaug spesielt. Tittelen forteller det meste: «Arven etter Behring Breivik». Vi er altså langt på vei brunt grums på bunnen av samfunnet og ikke på noen slags måte representativ for det norske folk. Særlig dette sitatet vitner om dårlig dømmekraft fra Jakobsens side:

De representerer på ingen måte det norske folk. Hadde de vært født 75 år tidligere, ville et slikt politisk ståsted gjort at de var i Nasjonal Samling og støttet nazistenes okkupasjon av Norge. At de med årene har byttet ut «jøder» med «muslimer» som fiendebilde, er det eneste nye. Og hvis du lurte på hva det norske folket mente om Nasjonal Samling, skal du vite at mesteparten av medlemmene ble fengslet etter krigen, noen sågar skutt. De representerte ikke landet da, og de representerer ikke landet nå. Norge er faktisk fullstendig uenige med dem, og de kan trygt «gå og vaske den stygge munnen sin».

Det er lørdag 26.september jeg leser dette, men behovet for å «vaske den stygge munnen» min melder seg ikke. Jeg legger igjen en kommentar i debattfeltet hos iTromsø og tenker at der røyk den lørdagskosen, her er det bare å skrive tilsvar.

Faksimile fra iTromsø

Faksimile fra iTromsø

Tilsvaret glir lett. Et par timer senere er det sendt avgårde. Jeg stusser – hvorfor bryr dette meg så lite?

Langt på vei finner vi svaret i tittelen på mitt innlegg: «Det nedrigste nivået». Jeg finner Jakobsens lederartikkel bare nedrig. Jeg oppfatter han som en liten journalistmann som gjør seg høy og mørk bak tastaturet over 1.700 kilometer unna. Jakobsen bevitner med sine skriverier at han vet lite eller ingenting om HRS, men han har kanskje kommet til at HRS, og Hege Storhaug spesielt, er god butikk som vil avstedkomme mange klikk? Samtidig kan han selv posisjonere seg. Han/iTromsø er snill og god. Storhaug/HRS er slem og farlig.

Søksmål

I svaret mitt ber jeg om en uforbeholden unnskyldning fra Jakobsen og iTromsø. Hvis så ikke kommer, vurderer vi å ta saken til rettslig vurdering, sier jeg.

Da våkner deler av media kan du skjønne. Rettslig vurdering!? Eller rettere sagt, de våkner ikke av begrepet «rettslig vurdering», de våkner av en FB-status fra Storhaug der hun sier noe slikt som at det lukter søksmål. Søksmål!!!? Intet mindre, kvekker journalistene på sosiale medier.

Så går det slag i slag med indisier. HRS går til politianmeldelse av en redaktør! HRS krenker ytringsfriheten! HRS truer! HRS er (ha, ha) krenket!

Mest talende er kanskje debattredaktør i VG, Hans Petter Sjøli, sin kommentar på FB: «Ser du ikke hvor himmelropende ironisk det er at dere – av alle – vil gå til sak mot en ytring (dette med skyting er jo bare vrøvl)?»

Skjermbilde 2015-10-07 12.25.10

Smak på det: dette med skyting er jo bare vrøvl.

Ja, faktisk er dette med søksmål og skyting så vrøvlete at den konkurrerende avisa til iTromsø, Nordlys, melder sin interesse. Under den forventede overskriften «Truer iTromsø med søksmål etter leder» (min utheving) forteller Nordlys at «HRS er omstridt og er blitt beskyldt for stigmatisering av minoriteter og at de bidrar til diskriminering, frykt og hat mot muslimer.» Sånn, da hadde de spredt «det riktige budskapet». Så tar Nordlys seg bryet med å intervjue sjefredaktør Jakobsen. Her benytter Jakobsen sjansen til å dementere at han har hevdet at noen skal skytes. 

Jakobsen gir seg imidlertid ikke. Han kommer med en ny lederartikkel – og jeg med et nytt tilsvar. Her inviterer jeg Jakobsen til det han har etterlyst hele tiden: «vi må tørre å ta debatten». Men Jakobsen vil ikke ta debatten. I alle fall ikke offentlig. Først her blir saken en farse. I mitt innlegg foreslår jeg på G i Tromsø mandag 5. oktober kl. 19:00. Avisen iTromsø fjerner min konkrete invitasjon (uten mitt samtykke) og erstatter det med at jeg foreslår at vi møtes i Tromsø (ikke noe tid og sted), hvorpå det legges til at Jakobsen har sagt ja. Sånn, da var de snille plassert og de plagsomme parkert.

De plagsomme tenner derimot på alle plugger. Jeg ringer avisa og ber de endre det tilbake til det opprinnelige eller fjerne det. De skjønner jeg mener alvor og minutter etter er det endret. De skjønner også at jeg har tenkt å stille på G. Med eller uten debattant.

Før jeg forteller om mitt møte med Jakobsen, skal jeg si noe om rettslige vurderinger. Selvsagt tok jeg kontakt med fagfolk på området. Svarene var gode og reflekterende, og stort sett gikk de samme vei: Hvem tror du husker saken om noen år når den kommer opp for domstolen?

For oss er det ikke et mål å dra Jakobsen og iTromsø til retten. Vi spør oss selv om det finnes en grense for hva en kan tillate seg å si om navngitte personer og organisasjoner, dertil på en særdeles tynt grunnlag. Den problematikken tar vi med til Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Kampklar

På plass på G litt over kl. 18:30 kjenner jeg ingen spenning. Jeg er overbevist om at Stig Jakobsen ikke dukker opp, og har allerede forsikret meg om at restauranten nedi gata som serverer delikatessen grillet tørrfisk er åpen. Jeg regner med å være der kl. 19:30.

Overbevisningen handler også om at fredag 2. oktober prøver NRK ved Dagsnytt 18 å få en debatt mellom Jakobsen og meg. Men Jakobsen nekter å stille og Dagsnytt 18 fortsetter  praksisen med å la debatten utgå hvis noen nekter å stille.

Jeg er likevel blid og fornøyd, ikke minst fordi jeg allerede før avgang fra Oslo ble kontaktet av en drosjesjåfør i Tromsø. Hans bidrag til HRS er kostnadsfritt å være min privatsjåfør under oppholdet. Han er på plass når jeg lander og frakter han meg dit jeg skal. Fornøyd er jeg også fordi en annen kar har sendt meg kr. 10.000 til Tromsø-oppholdet, slik at jeg «ikke trenger stresse» hvis Jakobsen ikke møter til min foreslåtte avtale.

Det er ikke så mange på G denne kvelden. Noen av dem som er der forteller at «dette tør ikke folk». Tromsø er en relativt liten by, minner de meg om, så selv det å trykke «liker» på kommentarer i byens aviser kan avstedkomme rasiststempel, karriereproblemer eller at du mister jobben. Jeg er ikke overrasket, dette hører vi stadig om. Jeg er mer overrasket over at media aldri griper fatt i problematikken.

Jeg sitter alene på et rundt bord midt i lokalet og på sekundet 19:00 går døra opp og inn kommer sjefredaktør Stig Jakobsen. Det er sjelden jeg blir overrasket, men det blir jeg nå. Forfjamset hopper jeg av stolen, går mot han – og gir han en klem (!). Tro det eller ei, så glad blir jeg for at han faktisk stiller. Men spør meg ikke om det er taktisk grep når en møter fienden, for det aner jeg ikke.

Selv om møtet starter med en klem, fortsetter det ikke slik. Starten er dårlig fra begge sider. Jakobsen gjentar sine beskyldninger om HRS, som stort sett handler om at Storhaug har sagt at 8.000 IS-sympatisører hentes til Norge, at vi har publisert artikler fra svenske Julia Caesar (pseudonym) der hun sier at afrikanere er utviklingshemmet på grunn av lav IQ og innavl, samt at vi generelt er ute etter muslimene – som er de nye jødene. Jeg prøver å forklare, men nei, her skal jeg lytte! Vi avbryter hverandre, hever stemmene for å holde på ordet, ja, alt det som en ikke skal hvis det er debatt en ønsker.

Vi roer oss ned og prøver å få debatten i et nytt spor. Stig (som han nå er blitt) slutter med å fremsette beskyldninger om HRS og jeg gjør det klart at jeg ikke er ute etter å ta noen, og det ligger godt i kortene at jeg ikke kommer til å presse han verken på skyting, offentlig unnskyldning (som en pressemann aldri vil komme med, kanskje med unntak hvis vi snakker om noen som er svært rike – eller at vi faktisk snakker skyting) eller annet. Jeg prøver å finne ut hva han tenker, ikke minst tenkte, og prøver å forklare hva HRS er, hvordan og hvorfor vi ble etablert, og hvordan vi jobber.

Ja, jeg gir Stig rett i at HRS er problemorientert – og at det slett ikke er den morsomste rollen å ha i et samfunn. Men vi må, fordi så mange andre svikter. Det generelle bildet de siste tiår, og til dels enda, er at innvandringen er en berikelse på alle nivå. Vel, den økonomiske berikelsesbiten, ikke minst pga. vårt arbeid, har fått seg noen knekk de siste årene, men det avspises gjerne med at vi er «verdens rikeste land» og følgelig «må ta vår del av ansvaret». Utfordringen med dette bildet er at det ikke er sant, fordi vi mangler en tredje faktor, nemlig at Norge også er verdens dyreste land. For eksempel er store deler av oljefondet (pensjonsfondet) allerede bundet opp i forpliktelser som staten allerede har inngått (som f.eks. vår fremtidige alderspensjon).

På mange måter er vi nå i kjernen av debatten på G. Mitt hovedpoeng er at innvandring og integrering har mange svakheter, som jeg drar eksempler på, også relatert til Tromsø. Trekkes ikke disse svakhetene opp og frem vil det bli umulig å få iverksatt tiltak fra beslutningstakerne. Men det evner at man trer ut av det glansbildet som forsøkes skapt – og her svikter media. Stort sett et samlet mediekorps opptrer som integreringsaktører, man synes redd for å tråkke minoriteter på tærne og ser generaliseringsspøkelset bak hver en dør. Så er paradokset: Taktikken er motsatt mot oss som er kritisk til innvandringspolitikken som føres i Norge. Og er man nå kritisk til ideologien islam i tillegg, så svinges både storslegga og sverdet. Da står intet i veien for å brunbeise, hitle, eller hva det måtte være. Da er det ingen som spør om vi har familie og barn som lider under hva en leser eller hører om mor eller far. Da synes alt, absolutt alt, tillatt. Målet helliggjør midlet. Få svina vi ikke er enige med vekk!

Hva burde være første bud? Jo, før en legger seg voldsomt ut mot en eller annen, person eller organisasjon, vær sikker på at du vet hva du snakker om. HRS har f.eks. gått i rette med flere islamister. Vi bruker lang tid og mye research for å være sikker på at vi ikke bommer. En bom fra oss når vi omtaler navngitte personer, og vi er død som organisasjon. Så enkelt er det. Slik burde det være for mediene også, men er det ikke. Hvorfor?

Stig gav meg noen svar på det. Jeg er den første til å innrømme at lederartikler skal ha høyere takhøyde enn annet redaksjonelt stoff, men var det faktisk debatt Stig ville ha? Trodde han at ved å koble «oss», det vil si vi som er kritisk til innvandringspolitikken og islam, til Nasjonal Samling og det som verre er, så ville vi komme springende og si at vi tar debatten!? Vel, det var akkurat det jeg valgte å gjøre denne gangen. Stikk den, Stig.

Gutteklubben Ugrei

Jeg spør Stig hvorfor han ikke ville møte meg i Dagsnytt 18. Svaret hans er interessant og viser langt på vei hvordan mediemenigheten fungerer. Stig er mest sur på Kjetil Rollnes!

Som kjent brøt Kjetil Rolness lydmuren lørdag 3. oktober med sin helgekommentar i Dagbladet. Tittelen «Hatet mot Hege» følges av det enkle spørsmålet » … når skal mobbingen ta slutt?» Hva Stig egentlig mener om Rolness sin artikkel spurte jeg ikke om, men Stig forteller at han hadde prøvd å få Dagsnytt 18 til å bytte meg ut med Kjetil (som han er på fornavn med, da Stig og Kjetil kjenner hverandre fra før, antakelig fra sosialantropologistudietiden). Hvorfor? Jo, fordi «Kjetil behandler meg som en tastaturkriger som gjemmer seg her i nord, men vil han møte meg i debatt? Nei! Hvor artig er ikke dét!?», sier Stig og ser intenst på meg.

Jeg finner det ikke morsomt i det hele tatt. Tvert om lurer jeg på om ikke Stig ser at han oppfører seg på akkurat samme måte? Hva skiller dem? Kjetil Rolness har så vidt meg bekjent aldri stilt i offentlig debatt, med uansett hvem, men om det er et prinsipp eller ikke vet jeg ingenting om (jeg kjenner ikke Rolness personlig). Nei, jeg tror svaret ligger i den innebygde refleksen som mediefolk stor sett innehar: man støtter hverandre i tykt og tynt, og man går i samlet flokk.

Så brøt Rolness den lydmuren. Med en kraft og en fart som han selv vet kommer til å bli en kraftig rekyl. Rolness har valgt «feil side» (han tillater seg å gi også støtte til Hege) – og det til tross for at han åpenbart ikke har valgt noen side. Men det ser ikke mediemenigheten. En enslig svale har brutt ut av den hellige allianse (en allianse som jeg av og til lurer på om mediene ikke er klar over selv).

Gutteklubben Ugrei har altså fått sitt første medlem. Der vil neppe Stig søke medlemskap, han ville heller «ta han» på Dagsnytt 18.

Gode råd

Stig innrømmer overfor meg at han ikke hadde tenkt å møte meg, men at han hadde blitt så i tvil at han hadde søkt råd hos andre som har stått i «medieskitstormer» (jeg spurte for øvrig hvorfor han ikke da ringte HRS, hvorpå han lo og sa at det skulle han huske neste gang). Rådene han hadde fått var at han ikke burde skrive mer om HRS, for som Stig legger til: jeg er ikke interessert i å gi dere mer PR enn jeg allerede har bidratt til!, men at han burde stille på G og møte meg.

Her skyter han inn en historie: På vei til møtet med meg blir han stoppet av to misjonærer på gata med bottoms «Lytt til Jesus», og de spør han om han vil høre om Jesus? Stig forteller dem at det har han ikke tid til nå: -Dere skjønner, jeg er på vei på G for å møte Djevelen.

Så vil Stig gjerne gi noen råd til HRS. Fjern Caesar-artiklene, oppklar de 8.000 IS-tullet og skriv mindre om muslimer.

Jeg innrømmer at det mye islam på vårt nettsted rights.no, noe vi også har diskutert internt mange ganger. Problemet er hvordan vi skal bli kvitt det, når så mange av utfordringene knytter seg til islam. La oss se på det som HRS er mest kjent for; kampen mot tvangsekteskap, kjønnslemlesting, æresrelatert vold og annen ufrihet. Sporene tilbake til islam er mange, ofte for mange. Skal vi utelate å si det? Hvor skjer mye av radikaliseringen av unge? Utenfor Super’n og med bakgrunn i hva? Segregeringen som skjer i islams navn? Den islamske bekledningen som vi pådyttes i det offentlige rom eller de religiøse kravene som tilsier at vi må tilpasse oss, f.eks. halamat til alle, skal vi bare stilletiende godta eller er det akseptert å løfte frem debatten? Og nei, vi sier ikke at alt og alle utfordringer knytter seg til islam, så glem den argumentasjonsrekken. Derimot vet vi at de første som kommer til å bli skadelidende av en uheldig utvikling av islam i Norge og Europa for øvrig er de frihetselskende muslimene.

Men vel så viktig: HRS produserer hvert år en rekke rapporter. Vi driver ikke en blogg. Vi er en politisk tenketank som forsøker å påvirke politikken på området. Det er dette vi jobber mest med. I fagrapportene tar vi opp utfordringer knyttet til skatt- og trygdeprofil, skole og utdanning, sysselsetting, kriminalitetsrater, om barn som holdes i foreldrenes opprinnelsesland over lang tid, bostedsegregering, befolkningsutvikling etc. og hvordan utviklingen innenfor disse områdene kan få betydning for Norges fremtid. Ser det lyst ut? Nei. Men kjære Stig og alle andre (medie)folk: overbevis oss om at vi tar feil. Hvem vil bli gladere enn oss? Men mediene vil sjeldent ta i stoffet vårt. Det gjør politikerne (heldigvis), men de snakker ikke høyt om det og uansett klarer de ikke å iverksette nødvendige tiltak. I alle fall ikke enda. Men håpet lever videre hos oss. (PS: Et hederlig unntak er Finansavisen som på bakgrunn av vårt arbeid begynte å arbeide med det såkalte innvandringsregnskapet – og for det har de nok måtte tåle en del kritikk, antar jeg).

Så til fjerning av stoff. Selvsagt vil jeg fjerne alt av dumheter. Vi er da ikke feilfri og noen ganger bærer det galt avsted, dog sjelden annet enn at ordbruken ikke minner om en altfor god dag på jobben. Men fjerne det, er ikke det feigt da? Bør vi ikke beklage om så er og ellers bare la blemmene ligge der til spott og spe?

Nei, sier Stig, vi i mediene fjerner da stoff hele tiden (sic). Da lærte vi det.

Fellesskap

Norge er tuftet på fellesskap og tillit, det vitner f.eks. våre eksepsjonelt gode velferdsordninger om. Det har vært mulig fordi vi har levd her på odden i fred og fordragelighet i et relativt homogent samfunn, mens oljepengene har drysset ned over oss. Det har endret seg, men få vil ha fortiden tilbake. Samtidig betyr ikke globaliseringens tid at vi vil endre på ett og alt med Norge. Spørsmålet er hvordan en høy innvandring over tid vil skape endringer, da må vi spørre oss hva vi ikke vil gå på akkord med.

HRS definerte det svaret ved oppstart på begynnelsen av 2000-tallet. Det tok oss to år å bli enig med oss selv. Vi går ikke på akkord med likeverd mellom mennesker, likestilling mellom kjønn, ytringsfrihet og religiøs frihet. Det koster å holde disse frihetsverdiene vedlike. Det betyr at skal vi fortsette med et tillitsbasert fellesskap må alle – alle – favne om de frihetsverdier som defineres som grunnleggende for vårt samfunn. Noen holder seg for nesen og fnyser assimilering(!), da er den debatten død. Men hva er det vi vil? Hvordan tror vi f.eks. at en person vokst opp i et patriarkalsk samfunn der korrupsjon betyr overlevelse, omtrent over natta skal skjønne de verdier og det levesett vi har i en demokratisk velferdsnasjon som Norge? Vi må selvsagt gripe fatt i det som ikke fungerer og så må samfunnet gi sin korreksjon.

Så ja, HRS er for innvandring. Men den skal være bærekraftig, både økonomisk og kulturelt.

Og nei, Stig og jeg ble ikke enig om alt, selv om vi var enig om mye, men enighet er ikke et mål i seg selv. Tvert om, forholder du deg bare til dem du er enig med skaper du nettopp en menighet. Men debatten må føres sivilisert og uten personangrep. Det klarte vi.