Innvandring

Dere skremmer vannet av meg

Disse folka skremmer vannet av meg, ikke fordi de ikke sjekker ting før de publisere, men fordi deres unnlatelser og feil er helt systematisk, rettet mot å sverte en bestemt gruppe mennesker. Slike svertekampanjer har opp gjennom historien alltid vært foranledningen til diskriminering, forfølgelser og folkemord. Med flyktningekatastrofen og massiv…

Disse folka skremmer vannet av meg, ikke fordi de ikke sjekker ting før de publisere, men fordi deres unnlatelser og feil er helt systematisk, rettet mot å sverte en bestemt gruppe mennesker. Slike svertekampanjer har opp gjennom historien alltid vært foranledningen til diskriminering, forfølgelser og folkemord. Med flyktningekatastrofen og massiv folkeforflytning øker faren for spenninger, en situasjon som kan gi grobunn får fremmedhatet som ligger latent i vår kultur. Flyktningene tror de er trygge her, men når jeg leser artiklene i Human Rights Service og kommentarene under blir jeg fryktelig redd for hva som kan møte dem her.

Meldingen er hentet fra Facebook-siden til HRS (Rights.no) og viser med tydelighet hva vi står overfor. Det er «vi» som er problemet.

HRS har siden oppstart hatt fokus på problematiske sider ved innvandring og integrering – men ut fra de beste intensjoner. Hvis noen tror at det alltid er enkelt å komme drassende med problemer, så tro om igjen, men vi har heller ingen tro på at (effektive) tiltak blir iverksatt hvis problemet er ukjent eller underkjent. Med andre ord er det ikke «oss» som er fokuset, men de tema vi tar opp.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Svertekampanje

La oss se litt på kommentaren over. «Disse folka» som «skremmer vannet» av vedkommende er altså slike som oss, «ikke fordi de ikke sjekker ting før de publisere (som vedkommende kritiserer oss for i en annen kommentar, min anm.), men fordi deres unnlatelser og feil er helt systematisk, rettet mot å sverte en bestemt gruppe mennesker.» Påstanden om at vi ikke sjekker ting faller på sin egen urimelighet da vi alltid har lenker til aktuelle anerkjente kilder, stort sett også når vi har rene kommentartikler. At man nødvendigvis ikke er enige i premissene, analysene eller konklusjonene våre, det er en annen sak og der står man selvsagt fritt til å kritisere og argumentere for sitt syn. For øvrig er det en velkjent strategi å komme med slike beskyldninger der eksempler glimrer med sitt fravær.

Mer interessant er «unnlatelser og feil», endog «helt systematisk», fordi det forteller at vedkommende vil ha en annen historie. Kanskje slik som at vi ikke skal dra opp problemene med tvangsgifte, fortelle i hvilke grupper hvor praksisen er mest utbredt, fordi da kan noen tro at alle i disse gruppene tvinger sine barn til å gifte seg med noen de ikke ønsker. Da er det «rettet mot å sverte en bestemt gruppe».

Slik sinnelagsetikk er i mine øyne svært så hemmende for integrering og samhandling. Ikke på noen andre områder, kanskje med unntak av voldtektsproblematikk, unnlater vi å ta opp problemer i frykt for at det (av noen) kan oppleves som en svertekampanje. Hadde denne tankegangen fått råde da incest ble satt på den offentlige dagsorden på begynnelsen av 1980-tallet ville fortsatt mange barn aldri blitt fanget opp av hjelpeapparatet. Selv om temaet var, og tildels er, sensitivt, så diskuteres det i full offentlighet uten noen idé om at det er en svertekampanje mot gruppen voksne.

Diskriminering, forfølgelser og folkemord

Men så blir det verre: «Slike svertekampanjer har opp gjennom historien alltid vært foranledningen til diskriminering, forfølgelser og folkemord.» Nå er jeg ikke sikker på hva «slike svertekampanjer» sikter til, men la oss si at det handler om vår kritikk av islam.

Å kritisere en lovreligion som islam burde være like legitimt som å kritisere andre religioner. Når det ikke er slik, handler det for meg om at «noen» (ikke minst OIC, representert i FNs menneskerettighetsråd) har solgt inn en kobling mellom islam og identitet. Dermed blir kritikk av islam en kritikk av mennesker, her muslimer. Da er det krenkelse. Men nei, kritikk av religioner er og forblir kritikk av religioner. At noen velger å oppleve seg krenket av slik kritikk, er et fritt valg. Det er hva religiøs frihet handler om. Det er hva ytringsfrihet handler om. At noen endog hevder at det er profeten som er krenket, tenker jeg vi får ta opp med han om vi møtes i det hinsidige.

Stiftelsen Brunstad Konferansesenter, nå asylmottak

Stiftelsen Brunstad Konferansesenter, nå asylmottak

Fremmedhat

Så er det ifølge vedkommende slik at «flyktningekatastrofen og massiv folkeforflytning øker faren for spenninger, en situasjon som kan gi grobunn får fremmedhatet som ligger latent i vår kultur.» Jeg er enig i at den folkeforflytningen vi ser i dag, og som etter alle prognoser bare vil øke fremover, ligger grunnlag for spenninger. Samtidig vil jeg legge til at «flyktningekatastrofen» er mer nyansert da det ikke bare er flyktninger (i juridisk forstand av begrepet) som kommer. Flyktning er en status en eventuelt får etter at asylsøknaden er behandlet. Det har betydning nettopp fordi de som får avslag på opphold ut fra at de ikke har et beskyttelsesgrunnlag, heller aldri blir en flyktning.

Så var det «grobunn for fremmedhat»: Hva er det som skulle tilsi at fremmedhat eventuelt slår ut eller blomstrer opp? Er det så dét vi ikke skal si noe offentlig om?

Jeg tror nok at det finnes de med fremmedhat, men jeg tror ikke det er mange. Hvor irrasjonelt er det ikke å hate noen bare fordi de er fremmed? Eller for å snu på det; jeg elsker ikke alle jeg kjenner heller. Nei, de fleste av oss kjennetegnes nok heller av å være imøtekommende, men det fordrer flere ting. For det første handler det om antall og tid. Kommer for mange for raskt klarer vi ikke å absorbere det, verken som enkeltindivid eller samfunn. Erfarer vi så forskjellsbehandling, for eksempel at nyinnvandrede asylsøkere gis husrom fra dag én mens boligløse står lenge i bokø eller at «de» får gratis tannlegebehandling som «vi» andre betaler dyrt for, kan irritasjon vokse frem. Vårt samfunn er tuftet på likebehandling og da vil lovgivning som ikke ivaretar et slikt grunnprinsipp kunne gi grobunn for «fremmedhat». Men «hatet» er slik jeg ser det egentlig mot systemet. Det er akkurat i dette handlingsrommet våre ansvarlige politikere må kjenne sin besøkelsestid.

Penger

Så kan vi snakke «dugnadsånd» og brette opp ermene i en krise, men en krise kjennetegnes av en start og stopp. Det vet vi lite om per i dag, bortsett fra at krisen vil bli langvarig og at Europa ikke kan løse den ved dagens folkevandring. Da kommer det inn et tredje problem: Regningen kommer til å bli høy. Hvordan skal vi finansiere den høye og raske innvandringen? Økte skatter? Mindre velferdsgoder? Eller kanskje rett og slett håpe at det er neste generasjon som sitter igjen med de største problemene?

(Og de av dere som tenkte: Verdens rikeste land. Oljefondet. Vel, oljeprisen går ned, fondet går ned og det er heller ikke uten grunn at det heter Pensjonsfondet. Store deler av fondet er allerede bundet opp i fremtidige forpliktelser, slik som f.eks. vår alderspensjon. Men den kan vi selvsagt skrive ned etterhvert, slik som de gjør i Sverige).

Trygghet

«Flyktningene tror de er trygge her, men når jeg leser artiklene i Human Rights Service og kommentarene under blir jeg fryktelig redd for hva som kan møte dem her.» Denne har jeg egentlig lyst til å la stå ukommentert, nærmest til spott og spe for avsenderen, men jeg får driste meg frempå. Asylsøkerne som er i Norge er trygge. I den grad de ikke opplever trygghet vil det handle om et mottaksapparat som faller sammen, at økonomien ikke bærer utfordringen og at mange ulike befolkningsgrupperinger med tildels svært ulik kultur kan brake sammen.

Så heller enn å bli «fryktelig redd» for HRS’ artikler (ta gjerne en titt på rapportene våre også) burde man kanskje være glad for at noen lar seg styre mer av konsekvensetikk – og bli definert som både det ene og andre.

(PS: Denne kommentaren er uten lenker – helt bevisst).