Bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid som èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 er det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring.
I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Som vanlig blir integrerings- og/eller sysselsettingsproblemer ift ikke-vestlig innvandring lagt frem og diskutert som om det var et nasjonalt fenomen; et enkeltlands utilstrekkelighet. Det er ikke tilfelle, problemene er nær sagt identiske i hele Vesteuropa.
Mangel på individuell tilrettelegging av program og mye klasseromsundervisning får skylden for deler av utviklingen. Flertallet av deltakerne får hverken språkpraksis eller arbeidspraksis, går det fram en rapport fra Fafo.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er ikke fornøyd:
– Det er synd, for vi vet at det er nettopp dette som virker, sier [direktør i IMDi Geir] Barvik.
Gjør det nå egentlig det?
Generalsekretær Sylo Taraku i nettverket Likestilling, integrering og mangfold (LIM) er kritisk til introduksjonsprogrammet, som han mener ikke fungerer etter hensikten.
Kun en av fem deltar på arbeidsrettede tiltak i løpet av introduksjonsprogrammet i dag, og det må derfor bli mer arbeidsrettet, mener han.
– Dette er noe vi trenger mer forskning på, men en av forklaringene på at tilknytningen til arbeidslivet ikke ser ut til å bli sterkere kan være at det ikke er så stor økonomisk forskjell for den enkelte å jobbe, og det å motta ulike trygdeytelser. Det kan i noen tilfeller bare være snakk om noen få tusenlapper, så det kan gjøre noe med motivasjonen din for å klare å holde deg innenfor arbeidslivet, sier Taraku til NRK.
NRK legger til at de nedslående tallene er en del av en negativ utvikling på dette området og at heller ikke lenger botid i Norge er synonymt med større sjanse for å være i jobb. Når bare en av fire er i et slags arbeid – som altså regnes fra èn time – etter to år, hva med fremtiden?
Ser man på hvordan det har gått i Danmark er det ingenting som tyder på det vil bli bedre, snarere tvert imot, og forskning viser da også at problemet hovedsakelig skyldes at arbeidsmarkedet etterspør kvalifikasjoner en stor andel av asylsøkerne ganske enkelt ikke har.
Danmark baserer seg i likhet med Norge på den nordiske modellen, og i mars viste en omfattende analyse fra Dansk Arbeidsgiverforening (DA) at bare en av fire asylsøkere er i arbeid etter hele ti år i Danmark. Den danske regjeringen kalte tallene skremmende.
Danske kommuner opererer med et treårig integrasjonsprogram for å få asylsøkere og familiegjenforente i arbeid, men har i likhet med det norske svært beskjedne resultater å vise til. Bare fire av ti kommer i arbeid eller utdannelse etter å ha gjennomført programmet. En ny undersøkelse viser at andelen som kommer i arbeid/utdannelse attpåtil har falt, ikke økt.
I Danmark som i Norge har det å få asylsøkere i jobb vært en tverrpolitisk prioritet. Argumentet er at det er godt for integreringen, da det å komme i arbeid er ansett som en nøkkelfunksjon for å bli en del av samfunnet, samtidig som det er nødvendig for landets økonomi.
DAs analyse viste imidlertid at den politiske målsetningen har slått grundig feil.
Konklusionen er, at det kun er hver fjerde, der ti år efter ankomsten til Danmark har et arbejde. Og de tal er meget alarmerende, mener DAs adm. direktør, Jørn Neergaard Larsen.
»Det er katastrofalt, at vi er så dårlige til at integrere flygtninge på det danske arbejdsmarked. Det er hverken i orden i forhold til vores flygtninge, og som samfund har vi simpelthen ikke råd til at overlade denne gruppe til overførselsindkomster. De danske myndigheder har virkelig svigtet,« siger Jørn Neergaard Larsen.
Ifølge DA er det særlig er kommunene som har feilet, mens den sosialdemokratiske arbeidsministeren Henrik Dam Kristensen klandrer Danmark som sådan:
»De her tal vidner i uhyggelig grad om, at vi slet ikke har gjort det godt nok i Danmark, når det gælder integrationen. Det er til stor skade for både flygtningene og samfundet. At forstå det danske samfund udleves først og fremmest ved at være en del af arbejdsmarkedet, og er man ikke til stede, skaber det på alle måder en dårlig spiral,« siger Dam Kristensen.
Det er specielt kommunernes håndtering, der har slået »fuldstændig fejl«, påpeger adm. direktør fra DA, Jørn Neergaard Larsen. Nyankomne flygtninge bliver ifølge ham overladt for meget til sig selv og ender således ofte med at finde sig til rette med offentlig forsøgelse, da ydelsen typisk overstiger, hvad flygtninge har været vant til. Derfor mener han, at der er behov for nye reformer, der skal sikre, at flygtninge bliver bedre stillet ved at forlade offentlig forsøgelse og få et arbejde.
Som Sylo Taraku peker administrerende direktør i DA, Jørn Neergaard Larsen, på lukrative danske velferdsytelser. Han mener det bør skapes større avstand mellom offentlige ytelser og minstelønn, da dette vil gjøre det lettere for kommunene å overbevise asylsøkere om at en tilværelse med et arbeid er bedre enn å være en outsider.
En gjennomsnittlig asylsøkerfamilie mottar rundt 450.000 kroner i året i statlige overførsler. Ifølge Rockwool Fonden vil det danske samfunns nettoutgifter til innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land beløpe seg til 16,6 milliarder bare i 2014.
I et forsøk på å få flere asylsøkere og innvandrere i arbeid innførte den daværende borgerlige regjeringen i 2002 et tak på sosiale ytelser. Samtidig ble den såkalte starthjelpen halvert. Man fikk riktignok flere asylsøkere i arbeid, men da den økonomiske ulikheten også økte, fikk tiltakene en blandet politisk mottagelse.
Noe av det første sosialdemokratene gjorde da de vant valget i 2011, var følgelig å avskaffe taket.
I oktober 2014 viste det seg at antallet ektepar som lever av offentlige velferdsytelser hadde steget markant. Gruppen innvandrere og etterkommere er sterkt overrepresentert, i en grad at de utgjør åtte av ti ektepar som mottar kontanthjelp.
– Disse tallene er en katastrofe. Det var en gigantisk feil av regjeringen å fjerne taket på kontanthjelpen. Det er fullstendig utopisk at èn i et innvandrerektepar kan få en jobb til 35.000 kr. i måneden, slike at de får en gevinst ut av å arbeide, sa politisk ordfører i Venstre, Inger Støjberg.
En analyse fra LG Insight som ble publisert i september 2014 viste at antallet ikke-vestlige innvandrere og etterkommere som lever av økonomiske overførsler fra det offentlige (overførelsinnkomst) har steget jevnt siden finanskrisen i 2008.
I november samme år viste tall fra Danmarks Statistiks rapport Indvandrere i Danmark at ikke-vestlige innvandrere på trygd stiger markant med alderen. Ikke-vestlige innvandrere er generelt overrepresentert som mottakere av sosiale stønader, men dette antallet stiger kraftig med alderen. Hele 65 prosent av ikke-vestlige innvandrere i aldersgruppen 55-59 år lever av offentlige overføringer. Det tilsvarende tallet for etniske dansker er 26 prosent.
Forskningssjef- og professor ved Rockwool Fondens Forskningsenhet, Torben Tranæs, er enig med Larsen i at økonomiske incitamenter har effekt i forhold til å få flere asylsøkere i arbeid. Han understreker imidlertid at det bare er en del av løsningen på det store problemet:
»Der er behov for at tænke indsatsen helt forfra og lære af andre lande. Men det er vigtigt at huske på, at mange flygtninge har sparsomme kvalifikationer med sig og ofte traumer i deres psykologiske rygsæk, så der er en grænse for, hvor langt vi kan nå med beskæftigelsen,« siger han.
Noe av den forskningen Taraku med rette etterlyser finnes også i Danmark:
Forsker på etniske minoriteter ved Forskningssenteret for Velferd (SFI) Anika Liversage er ikke enig med Tranæs og Larsen og påpeker at tidligere undersøkelser viser at øknonomiske incentiver ikke har særlig stor effekt når det gjelder å få asylsøkere i arbeid.
Den manglende sysselsettingen skyldes derimot at en stor del av asylsøkerne og familiegjenforente ganske enkelt ikke har de kvalifikasjonene arbeidsmarkedet etterspør:
»Vi kan se, at en stor gruppe af de flygtninge, der kommer hertil, ikke er i nærheden af de kvalifikationer, som de fleste arbejdsgivere efterlyser. De skal både kunne mestre det danske sprog og gøre sig fortjent til en høj mindsteløn. I vidt omfang er det efterspørgslen, der mangler på disse folks arbejdskraft,« siger hun.
Hva mener i så fall myndighetene og andre innvandringspådrivere at vi kan eller skal gjøre med det?