Islam

De vil ikke ha reform av islam

Mohammad Usman Rana og Bushra Ishaq peker begge på over 100 lærdes brev til Den islamske statens leder, Baghdadi. Brevet mener de viser et moderat alternativ til Den islamske staten. Men det gjør brevet ikke, og Hege Storhaug hadde rett da hun påpekte dette: Brevet peker entydig på legitimiteten til shariastraffer.

Opprinnelig trykket i Aftenposten, og republisert med forfatterens vennlige tillatelse.

Reform eller moderat steining?

Mohammad Usman Rana, Bushra Ishaq og andre norske muslimer har fremhevet det åpne brevet fra 126 velrenommerte islamske teologer til IS’ leder: lettertobaghdadi.com.

Brevet representerer et ekte, moderat alternativ til IS-terroristene, hevdes det, og Hege Storhaug beskyldes for løgn når hun sier det motsatte (Muniba Ahmad i Aftenposten 10. mars).

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Men hvis dette brevet er moderat, betyr det vel å merke ikke at forfatterne går inn for reform av islam.

 

Den islamske staten steiner et kjærestepar. Det er forbudt å bruke for stor eller for liten stein. Den skal etter loven være en neve stor, akkurat som Iran også har kopiert Muhammeds straffemetode.

Den islamske staten steiner et kjærestepar. Det er forbudt å bruke for stor eller for liten stein. Den skal etter loven være en neve stor, akkurat som Iran også har kopiert Muhammeds straffemetode.

 Terroristene er ikke perifere

Den canadiske muslimen Irshad Manji har lenge tatt til orde for en virkelig reform av denne religionen. Bassam Tibi ved universitetet i Göttingen har i bok etter bok gjort det samme.

Reformtilhengeren Mouhanad Khorchide ved universitetet i Münster er klar på at terroristene ikke befinner seg langt ute i en religiøs periferi, men kan påberope seg sentrale deler av mainstream-islam. Ednan Aslan ved Universitetet i Wien hevder at det nå er avgjørende å arbeide for reform i vestlig-demokratiske land, der man kan ytre seg fritt om saken.

Når et forskrekkelig stort antall fredelige muslimer verden over forsvarer dødsstraff for utroskap, homofili og frafall fra islam, skyldes det ifølge reformatorene at teologien de tilbys, ikke har tatt inn over seg det moderne prinsippet om at menneskelige lover har en absolutt statlig forrang fremfor gudegitte lover:

Statlige lover er politisk hjemlede tvangslover, og opplysningstidens politiske filosofi er basert på at borgerne bare aksepterer tvang for å beskytte eget og andres liv som frie, rasjonelle mennesker. Slik kan et folk selv, suverent fatte bindende vedtak til vern om individuelle rettigheter og felles goder. Det motsatte av denne typen rettsstatlig, demokratisk selvstyre er fremmedstyre, for eksempel gjennom religiøse autoriteter.

I motsetning til reform-muslimene, trekker ikke forfatterne av brevet til Bagdadi tanken på religiøs lovgivning i tvil. Tvert imot, man begir seg inn i lange, detaljerte diskusjoner om den riktige utlegningen av Koranen og beretningene om Profetens liv. Og det erklærte målet er et kalifat basert på sharia.

En totalitær kombinasjon

Kombinasjonen av disse to begrepene kan ikke bli annet enn totalitær: «Kalifatet» betyr her ikke bare at muslimer skal leve under en eller annen statlig autoritet, og «sharia» betyr ikke bare at Guds ord skal styre ens individuelle, religiøse liv.

Derfor er det i brevet ingen tvil om berettigelsen av de såkalte hududstraffene: «Hudud punishments are fixed in the Qur’an and Hadith and are unquestionably obligatory in Islamic Law.»

Man føyer til at tekstene må tolkes, med barmhjertig skjønn i straffeutmålingen. Dermed forteller man IS at det ikke er riktig å kutte hånden av en som bare stjeler litt frukt og grønnsaker. Slik har andre islamister gått inn for moderat steining begrenset til kasting av småstein.

Men å leve etter slike prinsipper er å leve på de rettroendes nåde og identisk med politisk ufrihet. Det blir som å akseptere moderat slaveri, betinget av slaveeiernes barmhjertighet.