Hvorfor skulle vi akseptere en retur til klansamfunnet?

Sosionomen Nazish Khan har skrevet boken Da himmelen falt hvor hun oppfordrer det norske samfunnet til å ha større aksept for arrangerte ekteskap. Selv ble hun gift arrangert med generalsekretær Methab Afsar i Islamsk Råd og ser ingen problemer med…

Sosionomen Nazish Khan har skrevet boken Da himmelen falt hvor hun oppfordrer det norske samfunnet til å ha større aksept for arrangerte ekteskap. Selv ble hun gift arrangert med generalsekretær Methab Afsar i Islamsk Råd og ser ingen problemer med det.

– Jeg var en lykkelig brud. Når man gifter seg arrangert i ordets riktige kontekst, har man hundre prosent sagt seg villig til å gifte seg med vedkommende, sier hun.

Nå synes hun det norske samfunnet må få større aksept for arrangerte ekteskap.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Vi er, som resten av verden, i ferd med å bli globaliserte. Da er det slik at ulike verdier, tradisjoner og normer kommer sammen. Arrangert ekteskap er helt normalt i kulturen jeg kommer fra, og bør bli akseptert som en legitim måte å gifte seg på i Norge.

Khan sammenligner interessant nok arrangerte ekteskap med nettdating, samtidig som hun understreker at førstnevnte er kultur. Sosionomen sammenligner altså det å bli født inn i en kultur med forventninger om at du skal akseptere at klanen har innflytelse på valg av ektefelle, med et individuelt valg om å tilmelde seg en datingtjeneste. Det er mulig jeg tar feil, men jeg tviler sterkt på at individuelle nettdatere tar med seg foreldrene inn på nettsiden for at de skal vurdere kandidatene. Selv var jeg gift – arrangert av meg selv – før nettdatingstjenestene kom på banen, men slik jeg har forstått det er de altså ikke å forveksle med e-post fra mor og far slik Khan åpenbart gjør.

Og hvorfor skulle et samfunn utvise større aksept for et kulturelt trekk som frontkolliderer med de grunnleggende frihetsverdiene det er bygget på? Norge har til en viss grad praktisert arrangerte ekteskap både i fjern og nær fortid, men har gått bort fra denne praksisen. I dag har vi et samfunn basert på individets rettigheter – ikke klanens – så man kan jo bare spørre seg om hvorfor noen i det hele tatt mener at samfunnet skal akseptere som legitim en førmoderne skikk det samme samfunnet allerede har vurdert som dårlig og derfor forkastet den.

Arrangerte ekteskap er for øvrig ikke så enkelt å skille fra tvangsekteskap som Khan skal ha det til, for når du er født og oppdratt i en forventning om at du skal godta familiens innblanding i valg av ektefelle, så spørs det hvor stor den personlige valgfriheten i realiteten er. Det vitner da også de stadig økende henvendelsene til hjelpetelefoner om, og det er ikke alltid det blir brukt vold eller «synlig press». Forventningen om at individet skal underordne seg og ta hensyn til familiens interesser ligger likefullt tykt utenpå.

Forfatteren tror ikke at arrangerte ekteskap hindrer integrering:

– Nei, absolutt ikke. Arrangerte ekteskap er en del av en kultur som nå er en del av det norske storsamfunnet, sier bokdebutanten.

Som sosionom burde hun vite bedre. En av de viktigste indikatorene på vellykket integrering av minoriteter er forekomsten av ekteskapsinngåelser med den øvrige befolkningen. I gruppene som praktiserer arrangerte ekteskap er antallet ekteskapsinngåelser på tvers forsvinnende liten. For første generasjon ser tallene for ekteskapsinngåelser med en fra samme bakgrunn slik ut:

81 prosent av iranere
84 prosent av tyrkere
91 prosent av irakere
91 prosent av vietnamesere
95 prosent av pakistanere
95 prosent av somaliere

I flere av gruppene er det foreløpig ikke mange nok i 2. generasjon til at det foreligger statistikk, bortsett fra tre grupper:

70 prosent av vietnamesere
91 prosent av tyrkere
92 prosent av pakistanere

Store deler av disse gruppene – vietnamesere unntatt – er blant de dårligst integrerte gruppene i nær sagt hele Vesteuropa, kulturelt, sosialt og økonomisk. De figurerer høyt på statistikker man helst ikke bør være i (som kriminalitet, sosialhjelpsmottak, arbeidsledighet) og tilsvarende lavt på statistikker man bør være i (som sysselsetting). Det de aktuelle gruppene har til felles er at de kommer fra klansamfunn som har en del normer og tradisjoner som er direkte dysfunksjonelle i vestlige, moderne demokratier.

Skjermbilde 2015-04-28 kl. 14.41.53Faksimile fra Statistik sentralbyrås rapport Ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge.

Norskpakistanere er den ikke-vestlige gruppen som har vært lengst etablert i Norge, men snart 50 år senere er det likevel store integreringsproblemer. Det skyldes til dels ekteskapsmønsteret med å hente ektefeller fra Pakistan, for på denne måten ankommer det stadig en ny 1. generasjon gjennom familieinnvandring. Et utslag av dette er det faktum at hele syv av ti norskpakistanske barn må ha ekstra språkundervisning for å kunne følge øvrig normal undervisning på skolen – til tross for at nesten alle er født i Norge.

I mai 2014 viste en rapport fra SSB at bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole. Av gutter med samme bakgrunn i Asker og Drammen står syv av ti igjen etter skolegang uten noen studie- eller yrkeskompetanse.

Det gir selvfølgelig ytterligere problemer som igjen kan avleses statistisk:

Gruppen fra Asia lå en del lavere med 55,2 prosent, mens innvandrere fra Afrika hadde 41,9 prosent sysselsatte.

Disse nivåforskjellene har vært relativt stabile, uavhengig av konjunkturene på arbeidsmarkedet. Gruppene fra Asia og Afrika har et større innslag av flyktninger med kortere botid i Norge enn andre grupper. I særlig grad gjelder dette den afrikanske. Lengre botid i Norge høyner sysselsettingsnivået i de fleste innvandrergrupper, men forskjellene gruppene imellom utjevnes likevel ikke. Også blant dem med botid på over 10 år ligger de afrikanske innvandrerne lavest med en sysselsettingsandel langt under gjennomsnittet for innvandrere.

Dessuten er sysselsettingsnivået blant kvinner fra enkelte land i Asia og Afrika svært lavt uavhengig av botid. Dette trekker også gjennomsnittet ned i disse gruppene. Forholdet gjelder både etablerte grupper – som dem fra Pakistan og Tyrkia – og innvandrere med kortere botid bak seg i Norge – som dem fra Afghanistan, Somalia og Irak.

I 2011 kom det frem at statens utgifter til innvandring og integrering hadde økt fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner på bare fire år. Aftenposten fant at det hittil er brukt 100 milliarder på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle eller manglende resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen. Blant gruppen norskpakistanere er bare 48 prosent sysselsatt.

Dette ble for øvrig dokumentert av Brochmann-utvalget, som i 2011 påpekte at skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.

Det gjenspeiles da også i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens av 114.000 sosialhjelpsmottagere, er 39.900 innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Det en økning på 4 prosent fra 2010.

All forskning viser at negativ sosial arv nettopp går i arv.

Praksisen med arrangert ekteskap er ikke bare førmoderne og dypt problematisk i samfunn som bygger på individets valgfrihet, men er i tillegg til de menneskelige kostnadene økonomisk ugunstig for samfunnet som helhet.

Arrangerte ekteskap for å ivareta slektens interesser gir naturligvis mening i klansamfunn med helt eller delvis fravær av rettsstat og sentrale myndigheters voldmonopol. Nesten alle førmoderne samfunn har organisert seg i klaner og storfamilier, så dette er ikke noe ukjent fenomen i vår egen historie. Men Norge er ikke der lenger og få har noe ønske om å gå tilbake dit. Det kan derfor ikke aksepteres at innvandrere som bærer med seg dysfunksjonelle kulturelle trekk forsøker å omplante og utbre dem i samfunn som etter hardt arbeid har gått vekk fra klanmentalitet og bygget demokratier hvor borgerne har individuelle rettigheter og er like for loven.

Fordi staten – i motsetning til storfamilier fra klansamfunn – ikke legger seg bort i den enkeltes valg av ektefelle, er det imidlertid vanskelig å forhindre den uønskede praksisen. Men derfra til som samfunn å akseptere den, er det et drøyt stykke.

Det beste Khan derfor kan håpe på er at den nåværende toleransen blir opprettholdt.

Toleranse innebærer som kjent å tåle eller leve med noe man ikke aksepterer – og lenger enn det bør heller ikke samfunn som bygger på frihetsverdier og individets rettigheter strekke seg. Det har tatt Norge over tusen år å kvitte seg med den klanmentaliteten arrangerte ekteskap er et uttrykk for. Og med tanke på de generelle tilstandene i nåtidens klansamfunn og hvordan disse takler avvik fra majoritetens normer, vil det neppe være fordelaktig for Khan eller hennes meningsfeller om denne typen mentalitet får en renessanse i den norske majoritetsbefolkningen.

Det kan det nemlig fort bli veldig utrivelig av.