Politikk

En sjelden politiker

Carl I. Hagen er en sjelden politiker. Noen vil si heldigvis fordi de ikke kan fordra han, andre beundrer han. Hagen er en politiker som det rett og slett er umulig å forholde seg likegyldig til. ”Folk ringer og spør om Carl er sjuk eller dau”, fortalte Eli Hagen til Dagbladet 5.september 2009. Da var det bare noen dager igjen til stortingsvalget, der Hagen ikke stilte til gjenvalg. Men mannen ”er” politikk og klarte ikke å forlate manesjen. Nå er Carl I. Hagen igjen aktuell. For da Hagen overlot partiledervervet til Siv Jensen i 2006 hadde FrP en oppslutning på 33 prosent, ved stortingsvalget tre år senere i underkant av 23 prosent. Nå svirrer partiet rundt 10 prosent på meningsmålingene. Da blir Hagens meninger og analyser igjen interessante.

Carl I. Hagen er en politiker av sjeldent format.

Carl I. Hagen er en politiker av sjeldent format.

Carl Ivar Hagen bygde opp Fremskrittspartiet (FrP) til en suksess, dertil på kort tid i en partipolitisk kontekst, og kunne ha forlatt politikken som en seierherre da han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 2009. Men det skulle fort vise seg at politikken er Carl I. Hagen og, antakelig til hans kone Eli store fortvilelse, en manesje det er umulig for Hagen å forlate. I dag er han gruppeleder for FrPs bystyregruppe i Oslo. Samtidig sitter Hagen på erfaringer som i disse tider, med et FrP i regjering som ikke gjør det altfor godt på meningsmålingene, kan være vesentlige for alle som har interesse for politikk. (En meningsmåling i dag gir for øvrig FrP i overkant av 13 prosent, men det er uansett langt fra gamle høyder).

Gudmund Hernes (Ap) har sagt at «Alle politikere bør være takknemlige for at de blir feilsitert. Ellers ville som regel deres uttalelser ha vært for lite originale.» Vi kan trygt slå fast at dette ikke gjelder for Carl I. Hagen. Det som kanskje best kjennetegner Hagen er hans uredde stil – og det både i tale og fremferd. Men det har kostet. Ikke minst har media neppe herjet så mye med en politiker som de har med Hagen, noe som Hagen, i kjent stil, synes å ha utnyttet, aldri til egen, men til partiets fordel.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Generalkunst

Til Vårt Land har Hagen gitt nok et ærlig intervju.

Å snakke så folk forstår. Rett fra levra. Til alle der ute med grilldress og en ferie på Gran Canaria i sikte. De som befinner seg fjernt fra kulturelitens bokhyller. Det er sånt mange forbinder med Carl I. Hagen. Etter 40 år i politikken kan han se tilbake på en stormfull karriere. Og et betydelig antall karikaturtegninger, kun illustrert ved hjelp av to nesebor.

– I Oppland Arbeiderblad ble jeg en gang tegnet som Hitler, men også da sa jeg til meg selv: «Det at du blir karikert i aviser, må du se på som en ære. Det betyr at du har gjort inntrykk på folk.» Jeg har også blitt kalt klovn mange ganger, og tatt det som en æresbevisning. Det bør også Jagland gjøre. Å være klovn krever talent.

Denne presentasjonen av Hagen som en særdeles «folk flest-mann», ikke minst fellesskapet med «fjernt fra kulturelitens bokhyller», lever i beste velgående og jeg har aldri sett Hagen ta avstand fra det. Men det er noen historier som ikke når offentligheten. For eksempel at Hagen var den som flittigst benyttet Stortingets bibliotek.

Hagen er kunnskapsrik og han vet å søke informasjon som tjener den aktuelle saken politisk. Og han vet å bruke informasjonen. Strategi kan man diskutere med Hagen. I denne sammenheng kan jeg minne om at ordet har gresk opprinnelse, «strategia», som betyr «generalkunst» eller «hærføring».

Her kan jeg legge til en egen erfaring: Da HRS i 2003 publiserte boka Feminin integrering hadde vi ett kapittel om ufrivillige ekteskap, hvor en kvinne med opprinnelse fra Pakistan ble sitert på følgende: «De (foreldrene, min anm.) arrangerte ikke ekteskapet mitt. De arrangerte voldtekten min.» Hagen snappet poenget og turnerte det i media denne sommeren med følgende: «Bondevik (som da var statsminister, min anm.) står og ser på at norske jenter blir voldtatt.» KrF-Bondevik ble selvsagt rasende, men Hagen vek ikke unna en millimeter – og dermed holdt han debatten om tvangsekteskap i gang i ukevis. Media kan Hagen, hvilket han vet, og han har helt rett når han sier til Vårt Land:

– Jeg ser ofte på Aktuelt og ulike debatter og tenker «så mye bedre det hadde blitt hvis jeg hadde vært med», smiler han.

Avantgarde

Innvandring og integrering har vært FrPs suksess, men også Hagens fiende. Hagen har alltid vært avantgarde på dette feltet. Mye av det Hagen sa på 1980-tallet, for eksempel at innvandrere måtte lære seg norsk, er i dag gjengs politikk for samtlige partier, inkludert SV og Rødt. Men ingen ville finne på, selv i ettertid, å gi Hagen noen ære for det. Tvert om. Utfordringen for personen Hagen er at han ikke legger noe imellom og dermed stiller han seg laglig til for høgg. Vi husker for eksempel både de «giddalause latsabbene» og alenemødre med «uansvarlig livsførsel».

Jeg var i tyveårene når disse uttalelsene falt – og var mildt sagt rystet. Særlig siden min far var FrP-er (hvilket han var til sin død i 2001) og skrøt av Hagen i ett og alt: «Den mannen har rett. Bare vent, snart skjønner alle det.» Jeg var absolutt ikke blant disse alle og etter nok en heftig politisk familiekveld, der temaet var innvandring, og min far, som hadde vært sjømann, la ut om disse «uærlige araberne» og «gærne muslimer» som kom til å ødelegge Norge, snakket jeg ikke med min far på over to år.

Så skjønner en etterhvert at erfaringer har en betydning, som språk. Det var, og er, et problem at velferdsordningene i Norge utnyttes. De giddalause latsabbene finnes og de er først og fremst de hjelpetrengende sin fiende. Alenemødre som spekulerer med barn som inntekt finnes også, jeg kjenner personlig flere av dem. Og det er, eller i alle fall var, ikke uvanlig nordpå. Men slikt snakker vi ikke for høyt om. «Noen» kunne jo føle seg stigmatisert.

I dag er innvandring og integrering det mest betente politiske temaet. Men selv Hagen betviler jeg ville kalle somaliere (som har lavest sysselsetting i Norge) for giddalause latsabber, for da ville humanitetsgribbene ete han levende. Debatten skal være anstendig, hvilket jeg støtter, men når anstendigheten går over i en grenseløs hårsårhet tjener den ikke lenger saken. Da vil krenkelsessamfunnet ta over, hvilket vi etter min mening nå er på full fart inn i. Her trenger vi politikere som Carl I. Hagen.

Har betydd noe

Hagen forteller til Vårt Land at hans beste minne fra livet er at han (og Eli, må vite) har betydd noe:

– At jeg har markert meg. På slutten av livet kan man lure på – har jeg betydd noe? Eli og jeg kan svare JA. Da jeg ble formann i Frp i 1978, hadde vi 0,7 prosent oppslutning. Da Siv Jensen overtok i 2006, hadde vi 33 prosent. Arbeidet har tatt all tid og oppmerksomhet. Jeg har ingen omgangskrets, ingen venner jeg er på turer med eller møter, og det føles helt greit. Men jeg har pleid å dra på russereunion som arrangeres hvert femte år, så sant det ikke har krasjet med valgkampen.

Det er noe «sårt» over denne uttalelsen, men jeg tror Hagen tolker seg selv feil her: At han ikke har noen venner eller omgangskrets er et valg han selv har tatt. Og jeg aner hvorfor: En så kontroversiell politiker som Hagen har mange politiske fiender, og han har da også blitt dolket i ryggen mange ganger. Da er det neppe lett å stole på noen.

Oppmerksomhet

Mye av grunnlaget for FrPs suksess heter nok Eli (som vi som har lest bøkene til både Eli og Carl har forstått). Ikke minst handler det om at Hagen innførte en helt ny stil i den offentlige politiske debatten; han så rett inn i kameraet og svarene kunne være svært så presise:

– Fremskrittspartiets suksess er tuftet på en eneste debatt under valgkampen i 1979. Vi var ikke representert i Stortinget, men greide å komme oss med på en TV-debatt. I forkant hadde Eli og jeg leid videoopptager for å studere argumentasjonsteknikken under valgkampen. Reiulf Steen var håpløs, snakket i flere minutter og ingen skjønte hva han sa. Eli mente jeg måtte svare «ja» eller «nei», og det gjorde jeg. Jeg ble kjendis over natten. Plutselig kom vi inn i en rekke kommunestyrer. Hvis du har klare synspunkter, i stedet for å pakke det inn i bomull, vekker du oppmerksomhet. Fridtjof Frank Gundersen snakket for eksempel om å nedlegge Nord-Norge, mens kvinneorganisasjoner ble betegnet som «organisert kvinnfolkmas».

Stikkordet er «oppmerksomhet». Men det fordrer også at en klarer å stå i mediaoppmerksomheten, for den vil garantert være et speil av uttalelsene. Det synes dagens FrP helt å ha glemt. Men noen ting endrer seg ikke. «Organisert kvinnfolkmas» ville nok vekket like mye oppmerksomhet i dag som i 1979. Det kan sikkert Kjetil Rollnes bekrefte. Så er spørsmålet om det er feministene som står på det stedet hvil – og hvilken «ære» ligger så i det?

Angrer ikke på noe – nesten

Personlig er jeg av den mening at det vil være håpløst for en politiker å bruke mye tid og energi på å angre. Her har vi noe å lære av Winston Churchill. I boka til Jon Hustad om Churchill fremkommer det hvilken kriger Churchill var. Han må rett og slett ha elsket krig, da det utløste hans behov for å legge strategier. Med andre ord «generalkunst» eller «hærføring». Men den samme Churchill hadde en skulderskade som hemmet hans krigshandlinger, men krige ville han – og derfor gikk han til politikken. Churchill var derimot, som Hagen, ingen født politiker. I begynnelsen gikk det slett ikke så bra, men, som kjent, det tok seg opp. Churchill skal ha uttalt at i krigen kan man bare dø én gang, i politikken mange ganger. Hvilket sier noe om hvor håpløst anger er i politikken.

 Hvis jeg skulle begynne å angre på ting i livet, er det fort gjort å grave seg ned i et dypt, sort hull. Bli nedtrykt. Min livsfilosofi er at jeg ikke angrer på noe, sier Hagen til Vårt Land.

Det betyr ikke at Hagen ikke har gjort dumme ting, men han dveler ikke ved dem. Og skulle han nå angre på noe, så tilhører det også politikken:

– Jeg ville ikke så lett satt inn Bondevik 1– og Bondevik 2-regjeringen. Men jeg dveler ikke ved ting som burde vært annerledes. Det har med livsfilosofien min å gjøre. Jeg tenker i stedet tilbake på fine hendelser. Jeg husker en 1. mai i Kristiansand. Det var 5.000 som hørte på meg og 300 som hørte på Åse Kleveland, som var statsråd i Arbeiderpartiregjering. Å få jubel fra en stor forsamling gir en fantastisk tilfredsstillelse.

Panserhud

Mye stygt har vært skrevet, karikert og sagt om Hagen. Bikker en ikke under, så gjør det en bare sterkere. Det kan jeg skrive under på, for HRS har opplevd mye av det samme gjennom tre drittpakker i media over de siste ti år (siste i 2009). Første gang (2002) var det et sjokk, da jeg knapt trodde det kunne være mulig å servere så mye løgn og konspirasjonsteorier i det jeg da trodde var et rimelig seriøst norsk media. Så lærer en, man får panserhud. Og jeg registrerer at Hagen benytter samme strategi som oss.

– Alt det stygge som kan sies om noen, har vært sagt om meg før. Hvis noen kaller meg Hitler, Stalin, Mao eller en annen massemorder, preller det av. Jeg har lært meg å skille mellom den Carl jeg leser om og meg selv. Slik unngår jeg å bli lei meg. Først og fremst har jeg hatt det veldig moro.

Strategien fungerer, noe media aldri kan ha skjønt. Så tips til dere: skal dere virkelig «ta noen», slik som dere nå holder på med f.eks. Sverigedemokratene (hører du, Skavlan?), så er det ikke særlig smart å klistre alt det verste på dem. Det vil bare virke mot sin hensikt og gjøre dem sterkere. Men det burde også politiske partier snart lære: Skal dere opp og frem som må dere tørre også å være kontroversielle. Ellers kan resultatet bli at politikken blir så kjedelig at velgerne ikke føler jeg hjemme noe sted. For å si det med et ordtak: «Der de store spørsmålene slutter, begynner de små partiene» (Walter Bagehot).

God samvittighet

Hagen mener at det beste livet har gitt han, er god samvittighet.

– God samvittighet. Jeg har alltid tenkt at når det går pokker i vold med Norge, skal jeg kunne si til meg selv at jeg har gjort mitt for å hindre det. Jeg liker ikke mennesker som ser et problem og sier «Dette må noen gjøre noe med».

Nå vil nok ikke alle være enig i at Hagen nødvendigvis har gjort sitt for å forhindre at det går «pokker i vold med Norge», kanskje tvert om, men ingen kan ta fra han at har hatt rett når det gjelder innvandring og integrering – og han har stått på, uten nødvendigvis å få betalt for det. Jeg undrer meg f.eks. enda over at dagens ledelse i FrP ikke synes å sette høy nok pris på at deres levebrød i dag er det kun Hagen de kan takke for. Men ikke fikk han bli Stortingets president og det var heller ingen plass til han i Nobelkomiteen. Det kan neppe utløse noen god samvittighet i FrP.

Tviler på bakkemannskapet

På spørsmål om hva som egentlig er meningen med livet, svarer han:

– Religioner har jo ofte et slags svar, men jeg har flere ganger vurdert å melde meg ut av statskirken. Jeg har en viss tiltro til Gud, men tviler litt på bakkemannskapet. Særlig når biskopen begynner å snakke om klima. Jeg synes de skal holde seg til teologien og ikke bruke autoriteten og tilliten de har til helt vanlige, politiske spørsmål.

Ja, bakkemannskapet er et underlig skue, ikke minst «ditt eget» til tider, men det er kanskje slik det blir når en er i regjering. Det er dét spørsmålet som dette intervjuet mangler. Men jeg merker meg en ting: Hagen ønsker å dø på en talerstol. Måtte det ønsket en gang i fremtiden bli oppfylt. Men jeg, som Hagen selv, håper det er lenge til.

Les hele intervjuet hos Vårt Land