Vet Filip Rygg egentlig hva ordet «myter» betyr?

Tidligere politiker for Kristelig Folkeparti og fast spalitist i Bergensavisen Filip Rygg tar nok en gang på seg den tunge plikten å tilbakevise innvandringsmyter ved å skape sine egne. Og han gidder ikke engang skape nye, for han resirkulerer bare gamle påstander fra sitt eget gamle innlegg - påstander som forlengst er statistisk tilbakevist.

Tidligere politiker for Kristelig Folkeparti Filip Rygg tar nok en gang på seg den tunge plikten å tilbakevise innvandringsmyter ved å skape sine egne. Og han gidder ikke engang skape nye, for han resirkulerer bare gamle påstander fra sitt eget gamle VG-innlegg  – påstander som forlengst er statistisk tilbakevist.

Bergensavisens (BA) spaltist åpner friskt:

Det pågår nå en viktig debatt om ytringsfrihet, ekstremisme og islam. Mange nye stemmer har latt høre fra seg, og trolig er vi mange som har lært noe de siste ukene. Men når myter om innvandrere og integrering rotes inn, svekkes den offentlige samtalen. Derfor bør mytene avlives.

På fire små setninger viser Rygg at han selv ikke er blant dem som har lært noe og at han fortsatt forsøker å avlive myter med myter. Akkurat som han fremsto i VG i 2014, mao.

La oss først se på påstanden om at man i kommentarfelter stadig kan lese at «Norge oversvømmes av asylsøkere.» Det mente han også i 2014.

I 2014 søkte 11.480 mennesker om asyl i Norge. I et land med mer enn fem millioner innbyggere, er dette et svært lavt tall. Det er derfor en myte at vi oversvømmes.

I motsetning til Rygg er det knapt noen som snakker om «oversvømmelse», men faktum er at Norge er blant de europeiske landene som tar i mot aller flest asylsøkere i forhold til folketallet. Det samme gjelder innvandrere.

Ser vi på EUs asylsøkerstatistikk i rapporten “Eurostat. Data in focus 3/2014, Asylum applicants and first instance decisions on asylum applications: 2013”, innvilget Norge 49 prosent av alle asylsøknader. Som man vil se av tallene ligger Norge nå på andreplass av de landene i Europa som tar imot flest asylsøkere etter folketallet. I 2013 ga Norge opphold til 1.1 asylsøker per innbygger, hvilket er fem ganger høyere enn gjennomsnittet i EU på 0,2 per innbygger.

Rygg foretrekker også denne gangen å behandle innvandringsspørsmålet som to fullstendig separate saker – hvilket de som eventuelt mener at landet «oversvømmes» åpenbart ikke gjør. De ser på det samlede antallet som ankommer årlig. Men det er vel mest beleilig for Rygg å late som noe annet, ettersom det å se på helheten vil gjøre argumentasjonens hans like ubrukelig nå som da.

Andre sier at «det vil være flertall av innvandrere i fremtiden». Men hva sier ekspertene? I følge Statistisk sentralbyrå(SSB) har vi i underkant av 600 000 mennesker med innvandrerbakgrunn i Norge, av disse kommer ca halvparten fra såkalte «ikke-vestlige» land. Antall personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge var 171 600 1. januar 2013 (eller 3,4 prosent av den totale folkemengden). I 2050 mener SSB tallet for mennesker med innvandrerbakgrunn kan være 1.3 millioner, mot dagens ca 600.000. Det blir altså ikke flertall av innvandrere i Norge. Ikke i overskuelig fremtid.

Ja, hva sa og sier ekspertene, mon tro?

I 1993 hadde forskningssjef i Statistisk sentralbyrå (SSB) Per Sevaldsen dette å si om det daværende høyalternativet i boken «Innvandring, fakta og problemer» – og han inkluderte attpåtil barnebarn og oldebarn, hvilket dagens SSB ikke gjør:

«Går vi etter dette alternativet så langt frem som til 2050, kommer vi opp i nesten en halv million innvandrere og like mange barn, barnebarn og barnebarns barn, i alt temmelig nær en femtedel av befolkningen. Det er vel lite realistisk å tenke seg at innvandringspolitikken ikke ville bli lagt om lenge før den hadde gitt slike resultater.»

Idag skriver vi 2015 – 37 år etter Sevaldens utenkelige høyalternativ – og det reelle antallet (ekskl. barnebarn og oldebarn) er 804.963. Det er en vekst i innvandrerbefolkningen på 44.778 personer siden forrige SSB-publikasjon i april 2014.

Bergensavisens spaltist fremstiller seg selv som kompetent på feltet, men vet altså ikke engang hvor stor innvandrerbefolkningen i Norge er.

Da blant andre HRS protesterte på SSBs befolkningsfremskriving fra 2005, fikk man kjeft av datidens «myteknusere» for å være alarmistiske og det som verre var. I 2012 lød det imidlertid slik fra kompentent hold om 2005-fremskrivingen:

Statistisk sentralbyrå trodde – i sitt moderate anslag – at vi ville nå 5 millioner mennesker i Norge først i 2020 – om åtte år.

Det høyeste anslaget den gang gikk ut på dette ikke ville skje før tidligst 2015.

- Vi må vedgå at det var skivebom. Jeg kjenner igjen en feil når jeg ser den, selv om det er jeg som har gjort den, sier SSB-forsker Lars Østby, som i 1999 var forskningssjef i seksjonen.

Idag innrømmer man at «innvandringen siden 2005 har overgått absolutt alle scenarioer forskerne forestilte seg» og det er nok like greit, for vi har nemlig satt innvandringsrekord nesten hvert år siden – i den grad at innvandringen har oversteget fødselstallene i seks år på rad.

Det het seg tidligere at innvandringen sto for 70 prosent av befolkningsveksten i Norge – som har økt med 500.000 siden 2004 – men i januar 2015 viste nye tall fra SSB at personer med innvandringsbakgrunn har stått for hele veksten. Gruppen uten innslag av innvandring, hverken hos foreldre eller besteforeldre, er derimot gått ned siden 2004.

Når den etnisk norske befolkningen synker og den innvandrede øker, hva tror så Rygg at blir resultatet hvis den nåværende utviklingen fortsetter?

Men selvsagt – i år som ifjor – lanserer Rygg sin kongstanke om et nordmannregnskap:

En annen hyppig påstand er at Norge taper penger på å ta i mot innvandrere. Tidligere var det også en del kommuner som lagde «innvandrings-regnskap»  Svarene har vært forskjellige, men hva med et nordmannregnskap?

Vent litt, det har vi allerede; Perspektivmeldingen 2013 viser at med dagens ordninger vil en gjennomsnittinnbygger, uansett bakgrunn/etnisitet, motta mer i offentlige tjenester og overføringer enn han eller hun betaler i skatter og avgifter. Vår skolegang er for eksempel en svært stor utgift, det er også noe av grunnen til flere fagmiljø som f.eks. Ny Analyse konkluderer med at vi tjener penger på å ta i mot innvandrere, da mange av dem er arbeidsinnvandrere som bare skatter og ikke bruker offentlige tjenester som skole. Det samsvarer også med tall fra SSB. Konklusjonen må derfor være: Norge taper ikke penger på å ta i mot innvandrere.

Ny Analyses rapport, ja. Denne rapporten mest fremtredende trekk var at den ikke tok sosiale utgifter med i beregningen. Rapportens syltynne konklusjoner ble da også imøtegått og tilbakevist av blant andre Document.nos dyktige Christian Skaug. Så kom Finansavisens regnskap – basert på tall fra SSB og godkjent av fagfolk – som viste at den norske stat har en netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer. Det vil si at de rundt 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som ankom bare i 2012, betød statlige utgifter på 63 milliarder kroner. La oss tenke oss at innvandringen fremover blir like stor, da vil belastningen på offentlige budsjetter bli nærmere 2.900 000.000.000 kroner for perioden 2015-2100.

Dermed ble det taust om Ny Analyses besynderlige utregninger. Idag er det vel bare oppdragsgiveren, den flerkulturelle avisen Utrop – og tydeligvis Filip Rygg – som tar den alvorlig.

Det er for øvrig også direkte utgifter knyttet til innvandringen. I 2011 kom det frem at statens utgifter til innvandring og integrering hadde økt fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner på bare fire år. Året etter fant Aftenposten at rundt 100 milliarder hittil har vært brukt på ulike handlingsplaner og tiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.

I 2014 viste en rapport fra SSB at sysselsettingen for innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land er hhv. 55,2 og 41,9 prosent. Sysselsettingen blant kvinnene fra disse områdene er enda lavere. Forholdet gjelder både etablerte grupper, som f.eks. fra Pakistan og innvandrere med kortere botid som f.eks. Somalia og Irak.

Innvandrere fra islamske land faller også tidlig ut av arbeidslivet i langt større grad enn andre grupper i samfunnet. I SSBs siste rapport heter det at sysselsettingen blant de med lengst botid synker til litt under 70 prosent når de er i midten av 40-årene. Tidlig i 50-årsalderen synker sysselsettingsgraden til 50 prosent.

Dette ble for øvrig dokumentert av Brochmann-utvalget, som i 2011 påpekte at skatteinntektene vil gå ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser.

Brochmann-utvalgets konklusjoner gjenspeiles i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens av 114.000 sosialhjelpsmottagere, er 39.900 innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Det en økning på 4 prosent fra 2010.

I tillegg konkluderer SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp.

Til tross for dette forsøker altså Rygg å overbevise oss om at fordi nordmenn er ulønnsomme, så taper Norge ikke penger på å ta imot enda mer ulønnsomme innvandrere. Logikken bak dette resonnementet skal man vel helst være Filip Rygg for å begripe.

Myteknusingen fortsetter:

En annen påstand er at mange innvandrere ikke vil la seg integrere, de nekter å lære seg norsk. Det er selvsagt også bare tull. Tall som NRK har funnet frem viser at 87 av de som har rett på norsk undervisning, fullfører dette i løpet av tre år. Det betyr at det store flertall derfor behersker norsk etter få år.

Javisst. Det er nok derfor språkkunnskapene blant barn fra islamske land er for dårlige til å at de klarer å følge vanlig undervisning. Til tross for at nesten alle norskpakistanske barn er født i Norge, må fortsatt hele syv av ti ha ekstra språkundervisning for å kunne følge den øvrige undervisningen.

I mai 2014 viste en rapport fra SSB at bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole. Av gutter med samme bakgrunn i Asker og Drammen står syv av ti igjen etter skolegang uten noen studie- eller yrkeskompetanse.

– Dette er bare noen av de mange mytene som florerer. Alle har vi et ansvar for å ikke spre usannheter, men det er ikke alltid like lett, klager Rygg.

Man kjenner visst andre på seg selv, for Rygg selv har åpenbart ingen interesse av å ta til seg kunnskap når denne kunnskapen ikke støtter hans egen ønsketenking og påfølgende tvilsomme påstander.

Rygg avslutter med slagordet Fordommer fordummer! og avslører at han stadig holder seg til Norsk Folkehjelps nettside ved samme navn, som året før ham selv ble grepet i å spre tilsvarende omtrentligheter og usannheter.

Det er fristende å spørre om Filip Rygg i det hele tatt vet hva ordet myte betyr når han gjentatte ganger bruker ordet om veldokumenterte og statistiske kjensgjerninger. Etter forrige runde burde han ha innsett at myter ikke lar seg bekjempe av mytene hans – spesielt ikke når de førstnevnte nettopp ikke er myter.

Men en myte har Rygg i alle fall lykkes med å ta hull på: Den om at myter sprekker i møte med fakta. I Bergensavisen ser de tvert i mot ut til å leve Herrens glade dager.