Innvandring

Innvandringspolitikk til besvær

Om ikke altfor lenge starter kommunvalgkampen. Vil innvandring og innvandringens konskevenser da utgjøre sentrale tema? Eller vil partiene - heller enn å ta ansvar for Norge - prøve å slå politisk mynt på uløste, og dertil alvorlige, saker? Når blir problemfelt så alvorlig for nasjonen at de politiske skillelinjer legges vekk og Stortinget tar ansvar?

I år er det kommunevalg i Norge og igjen vil spørsmålet om hva som er de «gode valgkampsaker» bli diskutert på de politiske bakrom. Men i år er rammene noe annerledes, ikke minst fordi FrP og Høyre sitter sammen i regjering, flankert av KrF og Venstre. Vil for eksempel innvandring tolkes som en «vinnersak» – eller vil det rett og slett være, som så ofte før, best å holde seg langt unna dette politisk betente temaet? Hvis innvandring løftes frem, vil det tradisjonen tro gjøres først og fremst av FrP eller vil et annet parti prøve å ta hevd på feltet?

Ting tyder på at det er på gang et hamskifte hva gjelder både innvandrings- og integreringspolitikken og -debatten. Mye har skjedd de siste årene, og etter IS’ fremmarsj, Syria-farere fra Europa, etableringen av Pegida i Tyskland (som nå forsøkes organisert i flere land, også Norge), de grufulle terrorangrepene i Paris og den påfølgende debatten om ytringsfrihet versus krenkelser av muslimer (for øvrig glimrende illustrert av Kjetil Rollnes i dagens Dagbladet), synes det å være flere som erkjenner at «det flerkulturelle samfunnet» har noen problematiske sider som er eller kan bli av alvorlig karakter.

Men om flere og flere blir enige om problemdefinisjonene, så er ikke våre politiske partier enige om løsningene. Forståelig, det er vel også derfor vi har ulike partier, men noen ganger er problemene for store til at man kan unnlate å handle.

hege_banner_rights_special_778x150

FrP i regjering sitter svært så stille i båten og uinnfridde valgløfter om kraftig innstramning i innvandringen og Krekar raskt ut av landet, tilsier at velgerne har fått et kraftig skudd for baugen hva gjelder partiets såkalte «handlekraft». Tvert om har vi fått bekreftet at verden ser svært så forskjellig ut i opposisjon enn i posisjon. Men betyr det at vi ikke kan forvente noe fremover heller?

Spørsmålet i så måte er om det er Høyre som er en aktiv bremsekloss for en bærekraftig innvandringspolitikk, eller er det (avtalen med) KrF og Venstre som er det største hinderet? For de to sistnevnte er ikke særlig taleføre når det gjelder for eksempel fremmedkrigere, men snakketøyet er på plass når vi kommer til de såkalte asylbarna.

Det får tankene mine tilbake til forrige kommunevalg, i 2011. Bare årstallet frembringer gysninger. 22/7. Men ser vi hva som skjedde på starten av dette året, nærmere bestemt februar 2011, var vi vitne til det som åpenbart var en snuoperasjon hos Arbeiderpartiet. Ap’s integreringsutvalg, ledet av Jonas Gahr Støre, la da frem sine forslag til en ny integreringspolitikk. En rekke av utvalgets forslag var gamle FrP-forslag, noe utvalget heller ikke la skjul på. Utvalgets strategi var også klar: Ap presiserte at deres forslag bygger på berikelsen det flerkulturelle samfunnet byr på, mens FrP, ifølge samme utvalg, bygger sin politikk på det negative det flerkulturelle samfunnet byr på. Uansett, det mest interessant var at Ap, med godkjenningsstempel fra både SV og Sp (som da satt sammen med Ap i den rødgrønne regjeringen), prøvde å frariste FrP makten over dette politikkområdet.

Så kom 22/7 og det politiske korthuset raste, for alle partier. Innvandring og integrering ble et ikke-tema for kommunvalgkampen, som i seg selv ble dempet ned dette året. Men interessant var en analyse som nåværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) kom med på sin blogg konservativ.no (3/10 2011), da relatert til det daværende parlamentsvalget i Danmark.

Under tittelen «Danmark: Innvandringspolitikken ble en ikke sak» forteller Røe Isaksen at deres danske søsterparti, de konservative, etter valget lå med brukket rygg og høyresiden tapte valget:

Valgnederlaget kan kanskje også forklares med at innvandringspolitikken ikke lenger mobiliserte velgere. Kampen om økonomien ble altoverskyggende. Det illustrerer også et interessant poeng: Mye tyder på at danske velgere rett og slett har fått de innstrammingene de ønsket i innvandringspolitikken. En liten gruppe som sokner til Danske Folkeparti ønsker selvfølgelig enda flere innstramminger, men de brede velgermasser ser ikke lenger på innvandringspolitikken som et prekært problem.

Hva sier så fasiten fire år etterpå? Jo, at Dansk Folkeparti (DF) er større en noen gang. Med sine 22,1 prosent på siste meningsmåling (Norstat 18.januar 2015) er de Danmarks tredje største parti, der det er tett i toppen: Venstre 22,7 prosent og Socialdemokraterna 23,7 prosent. De konservative har 3,9 prosent. Røe Isaksens analyse om at innvandringspolitikken ikke lenger mobiliserer velgerne, må kunne kalles et bomskudd.

Det er kanskje derfor Mette Thiesen, som sitter i parlamentet for de konservative, i dag hevder at det danske samfunnet desperat forsøker å tilpasse seg andre kulturer og nedtoner egen kultur. Det gjør oss sårbare, fastslår Thiesen. Er det overførbart til norske forhold?

Røe Isaksen omtale norske forhold i samme blogginnlegg (jmf. over) på følgende måte:

Det er altså en bred konsensus mellom AP, Høyre og Frp om at innvandringspolitikken må strammes inn. Fortsatt er Høyre strammere i klypa enn AP, og Frp strammere i klypa enn Høyre, men retningen er helt tydelig. Det betyr at velgerne kanskje ikke oppfatter Frp som alene om sitt standpunkt lenger og kan (jeg understreker kan) bety at innvandringspolitikken ikke har samme mobiliseringskraft som tidligere.

At Høyre er (var) strammere i klypa enn Ap har jeg liten tro på, i alle fall har de aldri ført en politikk som tilsier det. Det til tross for tilnavnet «jern-Erna» da Solberg var kommunalminister i Bondevik II-regjeringen. Den gang brukte Solberg «jernet» på flyktningene (halverte flyktningkvoten), mens all annen innvandring bare økte og økte. Dessuten, med den samme Solberg som statsminister i dag og til alt overmål: FrP med innvandrings- og integreringsmakta, skulle vi tro det var duket for reelle endringer. For «konsensusen» er vel ikke blitt mindre når man er blitt regjeringskollegaer?

Men lite skjer. Forklaringen synes å være enkel: Som nasjon har vi mistet kontrollen over dette politikkfeltet. EØS-avtalen, Schengen-avtalen, tilslutningen til EMK, med andre ord avtaler og konvensjoner som sterkt begrenser handlingsrommet, selv om de samme også gir oss fordeler. Spørsmålet er om ulempene er av en slik karakter at vi må være villig til å utfordre en rekke av disse avtalene og konvensjonene. Et nærliggende eksempel er mulla Krekar-saken.

Krekar er erklært som en sikkerhetstrussel for nasjonen, så vi vil selvsagt at han skal forlate landet, uavhengig av partitilhørighet. De rødgrønne prøvde og mislyktes, dagens regjering kan så langt bare vise til samme begredelige resultat. Det er åpenbart at vi mangler styringsverktøy i slike saker, jamfør også tilbakevendte fremmedkrigere som kan utgjøre en trussel mot nasjonens sikkerhet, og vi legger vår lit til at de folkevalgte gjør sitt for å ordne opp. Men hva skjer? Jo, partiene slår politisk mynt på en svært alvorlig situasjon. Selvsagt har FrP i denne saken vært for kjepphøy, akkurat den samme rollen som de fleste andre partier nå inntar. Vi burde la oss sjokkere over det politiske spillet, og særlig burde den selverklærte maktas vaktbikkje, media, kreve politiske tiltak. Men neida, media har det mest gøy med å sette politikere i skammekroken. Hvor gøy det blir når et nytt terroranslag skjer på norsk jord, har jeg vanskelig for å se for meg.

Finnes det så ingen løsninger?

Først av alt: løsningen, optimal eller ikke, må forankres i Stortinget. Hele vårt politiske lederskap må utvise ansvar, der politiske skillelinjer må legges på is. En instruks, slik som justisminister Anundsen (FrP) har prøvd på, har ingen slik stortingsforankring og bidrar heller til å skyve ansvaret over på andre (i dette tilfellet domstolene). Det er i beste fall dårlig politisk lederskap.

Justisministeren bør, etter min mening, legge frem en lov for Stortinget som tilsier at personer som kan utgjøre en sikkerhetstrussel legitimt og legalt kan frihetsberøves inntil man anser faren som over. Formålet er at befolkningens sikkerhet skal gå foran den/de som utgjør en trussel. Hvordan og under hvilke betingelser en slik frihetsberøvelse skal gjennomføres, bør lovavdelingen i Justisdepartementet finne ut av. Noen vil sikkert kalle et slik tiltak en interneringslov, som bare i navnet lett kan vekke negative assosiasjoner, men uansett er hensikten at det over en viss tid, hver sak må vurderes individuelt av domstolene, må føres kontroll og oppfølging av den/de som utgjør en sikkerhetsrisiko for andre. De som måtte mene at et slik tiltak er et for sterkt inngrep i den personlige friheten, bør komme med bedre tiltak. Hvis ikke, bør de holde kjeft – og i særdeleshet i valgkampen.

For verktøy må på plass. Det er Stortingets plikt, så det er bare å bli enige. Raskt.