Politikk

Når elitene gjør opprør

Det er høyt under taket i det liberale demokrati - vi er så tolerante at vi ikke kan tolerere de som ikke er så tolerante som vi, skriver Asle Toje.

Først publisert i BT 14.desember 2014. Republisert her med forfatterens velvillige tillatelse. 

VI NORDMENN kan være riktig sjofle. I februar 1989 styrtet det nye svenske jagerflyet Saab 39 Gripen under prøveflyging, til alt hell uten dødsofre. Mens den svenske kommentatoren hvinte «nej, nej, neeeej!» kjempet de norske nyhetsankrene med å holde masken. I det gode naboskapets ånd viste NRK klippet to ganger i samme nyhetssending, den andre gangen som ønskereprise.

Den samme bekymringsblandede fryd har preget den norske dekningen av den pågående regjeringskrisen i Sverige. Den rødgrønne mindretallsregjeringen hadde prinsippfast nektet å komme med innrømmelser overfor partiet som hadde hatt største fremgang i valget, Sverigedemokraterna (SD). Statsminister Løfven gjorde det klart at han ikke ville forhandle med SD – av moralske årsaker. Han syntes genuint sjokkert da Sverigedemokraterna ikke ville støtte den nye regjeringens budsjett.

hege_banner_rights_special_778x150

DENNE GANGEN står svenskene selv for ønskereprisen. Det er nemlig lite som tyder på at nyvalgene i mars vil svekke Sverigedemokraterna nok til å frarøve dem plassen på vippen mellom blokkene. Sosialdemokratenes leder har gjort det klart at han «aldri» vil snakke med et parti som han anser for å være «fascister», intet mindre. Løfvens løsningsforslag var snarere å endre de politiske spillereglene slik at regjeringen kan styre uten et uttalt flertall bak sitt budsjett for således å kunne fortsetter å ignorere SD.

Kaoset i Sverige er indikativ for et bredere europeisk problem, nemlig hvordan partier som ikke er liberale skal behandles. Dette spørsmålet vedrører spesielt de nye høyrepartiene. Sosialistiske partier tolereres i de fleste europeiske land. Deres inngangsbillett var aksept for de demokratiske spillereglene, altså at revolusjon måtte stemmes frem.

I DE SENERE år har en ny avling partier utfordret den politiske konsensus fra høyre. Disse partiene har blant annet i Sverige opplevd at inngangsprisen har endret seg. Det holder ikke lengre å akseptere de demokratiske spilleregler – det at partiene ikke er liberale er i seg selv blitt diskvalifiserende. I et land som Sverige opplever det politiske flertallet at man må bekjenne seg til en ultraliberal innvandringspolitikk for i det hele tatt å bli anerkjent som en legitim politisk bevegelse. Dette er problematisk.

La det være klart at denne slutningen ikke kommer av støtte til de overvintrede nasjonalistene i Sverigedemokraterna, hurraguttene i UK Independence party, kordfløyels-akademikerne i Alternative für Deutschland eller Frankrikes radikale konservative – men fordi slik dørvaktsmentalitet bidrar til å frarøve demokratiet sin styrke og fleksibilitet. For det er nettopp gjennom å gi rom for radikalt forskjellige virkelighetsoppfatninger at demokratiet makter å romme de stadig endrede politiske preferansene i befolkningen.

Når L’ancien régime finner sammen med det mål å permanent nekte partier med folkelig oppslutning politisk innflytelse uten å adressere årsakene til de nye partienes fremgang, vil dette kunne svekke selve demokratiet. Når det i Sverige fremstilles som en nasjonal dugnad å hindre at den drøye millionen svensker som støtter Sverigedemokraterna fra å få innflytelse, kan enkelte spørre seg om det i det hele tatt gir mening å mobilisere gjennom demokratiske kanaler. Løfvens ønske om å flytte målstengene er like forståelig som det er udemokratisk.

HVORDAN har vi så kommet i denne situasjonen? Vel, noe av grunnen er at liberalerne som historisk sett har vært friheten og toleransens forsvarere har vist seg å være forbausende intolerante overfor dem som ikke er så tolerante som dem selv. I takt med at ideologiske motstandere – sosialister og konservative – avled i ideologisk forstand, har politikken blitt avpolitisert. Man strides, naturligvis, men det er mest om administreringen av status quo.

Mange mener at det å skrive under på høyst spesifikk liberal agenda er nødvendig for i det hele tatt å bli behandlet som en legitim politisk aktør. Dette gjelder naturligvis ikke alle saksfelt, men det gjelder mange av spørsmålene som har gitt den nye høyresiden vind i seilene – fra innvandring til EU. I det bejaende sentrum har mange tatt til å tillegge sine politiske standpunkter en moralsk dimensjon hvor veien er kort til å stemple meningsmotstandere som umoralske.

I ESSAYET «Det liberale dilemma» fra 1968 hevdet filosofen Hans Skjervheim at liberalismen hadde en iboende autoritær tendens ved at den tenderte mot å oppheve seg til et toleransens og verdighetens «metastandpunkt» hevet over den partikulære ideologiske strid. Når liberalismen slik gjorde seg til et uangripelig over-standpunkt, ble den i realiteten illiberal. Skjervheim skriver om Stefan Fischer, en mann som var så tolerant at han har vondt for å tolerere de som ikke er så tolerante som han selv: «Alle skal være frie, men innenfor den rammen han har definert».

«Den liberale staten er på ingen måte berre liberal», skriver Skjervheim. Den svenske riksdagen gjør for tiden sitt beste for å vise nettopp dette. Det er vanskelig å sympatisere med Sverigedemokraterna. Men det er også vanskelig å sympatisere med hvordan partiet er blitt behandlet. Et samlet mediekorps har tillatt seg å suspendere vanlig folkeskikk i sin omtale av partiet. Partilederen fikk kastet egg på seg. Valgvaken deres ble sabotert. Avisen Expressen svarte på SDs gode valg med 13 prosents oppslutning med å trykke en svart forside.

I SVERIGE er det vanlig å rekke paralleller mellom Fremskrittspartiet og Sverigedemokraterna. Dette er ingen god parallell siden de to partiene har så ulikt opphav og agenda. Hva de to deler, er rollen som nykommer på høyre fløy. Frps inntog i norsk politikk har ingenlunde vært harmonisk, men i Norge har debatten aldri nådd den grad av gjensidig forakt og mistro som i dag preger svensk politikk. Det kan vi være stolte av. I Sverige står nå landets eliter samlet mot Sverigedemokraterna – og en stadig større andel av sitt eget folk. Elitene har gjort opprør. Det gjenstår å se om de vil vinne.