Integrering og integreringspolitikk

Barn skal lære seg norsk

Budsjettenigheten mellom Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i Oslo har ført til at det fremmes en rekke krav til norskopplæringen, blant annet språkkartlegging og om det kan iverksettes økonomiske sanksjoner der foreldre motarbeider barnas norskopplæring.

Hos NRK lyser følgende overskrift mot oss: ”Bystyret vil straffe foreldre som ikke lærer barna norsk”, som bevitner at NRK ikke ser verdien av forslagene. Men så er spørsmålet om vi skal fortsette med mer av det som ikke virker eller som virker dårlig. Det er kort fortalt ikke å ansvarliggjøre foreldrene – for de er jo bare noen ”stakkars innvandrere”?

Særlig er det språkkartlegging og eventuelle økonomiske sanksjoner som synes å provosere:

Bystyret i Oslo vil kartlegge språket til treåringer og straffe foreldre som ikke sørger for at barna lærer norsk. Opposisjonen frykter at det vil gi helsestasjonene et like dårlig rykte som barnevernet i deler av minoritetsbefolkningen.

Budsjettenigheten mellom byrådspartiene og Fremskrittspartiet i bystyret inneholder fire forskjellige vedtakspunkter som alle har til hensikt å bekjempe mangelfulle norskkunnskaper blant barn.

Flertallet ber blant annet regjeringen vurdere bortfall av økonomiske stønader hvis foreldrene motarbeider at barna deres lærer norsk. De borgerlige vil dessuten ha obligatorisk språkkartlegging av alle treåringer i forbindelse med 3-årskontroll på helsestasjon eller i barnehagen.

Helsestasjonens rykte

La oss først se på argumentet om at ”helsestasjonene kan få et like dårlig rykte som barnevernet”. Påstanden er i seg selv problematisk. Visst hevder en del innvandrergrupper (og andre) at de frykter barnevernet, da barna kan bli tatt fra dem, men vi vet alle at det er en grunn til at barnevernet kobles inn. Og til tross for at barnevernet kan gjøre feil, som de sjelden eller aldri kan kommentere offentlig på grunn av taushetsplikt, betviler jeg at det er noen nasjonal frykt for et barnevern i (faglig) oppløsning. At grupper i Norge ikke skjønner seg på en innretning som barnevernet, som er noe helt ukjent i deres opprinnelsesland, er derimot en helt annen sak. Men om det bør tillegges barnevernet og dets rykte, stiller jeg meg mer tvilsom til.

Hva gjelder helsestasjonen, er det en helt annen innretning. Ikke minst handler det om at det er et frivillig tilbud, som over tid har hatt svært godt oppmøte, tilnærmet 100 prosent. Rykter sier at oppmøteprosenten har gått noe ned de siste tiårene, men jeg er ikke kjent med om det har blitt foretatt noen undersøkelser som har identifisert om det er aktuelle grupper som bidrar til denne eventuelle nedgangen. Vel så interessant er det at det er avdekket store forskjeller mellom kommunene. For eksempel bruker Oslo, Asker og Bærum like mye penger per barn på helsestasjonene (2012-tall), men brukerne får minst igjen for pengene i Oslo. Et gjentakende krav er også at det satses mer på helsestasjonen og skolehelsetjenesten i Oslo, ikke minst med flere helsesøstre.

Tillit – eller noe å skjule?

Når det hevdes at helsestasjonene kan få ”barnevernets rykte” henvender statskanalen seg til den ytterste politiske venstresiden, partiet Rødt. For ifølge Rødts gruppeleder, Bjørnar Moxnes, handler det om tillit:

– I dag er det mange med innvandrerbakgrunn som har liten tillit til barnevernet. Det er et stort problem, men mange møter opp på helsestasjonen fordi de har tillit til den. Hvis det blir en straffe- og sanksjonsinstans, tror jeg langt færre vil møte opp der, sier han.

– Det er alvorlig, for helsestasjonene oppdager viktige ting. Den kan avdekke vold mot barn og problemer i hjemmet. Derfor er det viktig at folk møter opp.

At det er ”mange med innvandrerbakgrunn” som har liten tillit til barnevernet er en generaliserende uttalelse. Men at det er spesielle grupper som har det, kan vi nok enes om. Det handler ikke minst om dem som kommer fra land der typisk barns rettigheter er et ikke-tema, og der for eksempel vold i barneoppdragelsen er en legitim praksis.

NRK viser også til at Bashe Musse i Somalisk nettverk tidligere har fortalt at han vet om flere familier som har reist fra Norge etter at barnevernet har vært i kontakt med foreldrene. Det heter videre at noen ganger har barna reist til utlandet uten foreldrene sine, andre ganger forlater hele familier Norge for å unnslippe myndighetene.

Å sende barna til utlandet

Men Musses oppsiktsvekkende kjennskap til at foreldrene sender barna sine typisk tilbake til Somalia, altså landet som de selv har fått flyktningstatus fra, vekker liten interesse. Hvis somaliske foreldre mener at barnevernet i Norge er verre enn forholdene i Somalia, så er det rimelig selvforklarende. For øvrig er det også en rettighet at barn får sin oppvekst med foreldrene, noe som er en velkjent problemstilling når det søkes opphold i Norge. Når foreldrene sender barna ut, er det derimot en ikke-problemstilling.

At hele familier drar fra Norge, og fra bydel til bydel i Oslo og fra kommune til kommune i Norge, er også et velkjent fenomen. Men her har både helsestasjoner, barnevernet og skoleadministrasjoner blitt flinkere med å dele informasjon. Uansett er mitt poeng at foreldre som foretar slike ”flukter”, som også gjelder etnisk norske foreldre (jamfør problematikken som blant annet ble oppdaget med Spaniafarerne, som resulterte i at Norge opprettet et eget barnevernskontor i Spania), enten har noe å skjule eller at de ikke vet bedre. Sistnevnte er jeg således ikke så bekymret for, da nettopp møte med helsestasjon eller barnevern kan bidra til økt kunnskap. For barna er fortsatt foreldrene sitt ansvar, og foreldrene må lære seg om norske forhold og norske regler, da det tross alt er her barna i utgangspunktet skal være. Det gjelder også norsk språk.

Språkkartlegging – og ”straff”

Hva som er så oppsiktsvekkende med obligatorisk språktesting av treåringer, ser jeg heller ikke. Så vidt meg bekjent (om ikke noe er endret) så er det anbefalt 16 konsultasjoner med helsestasjonen, hvorav 14 konsultasjoner innebærer ulike undersøkelser av barnet fra barnet er født og til det er fylt fire år. Herunder er det ni individuelle konsultasjoner. Disse er som følgende:

0-2 uker       hjemmebesøk helsesøster/jordmor
6 uker          individuell konsultasjon med helsesøster og lege
2 mnd          gruppe med helsesøster
3 mnd          individuell konsultasjon med helsesøster
4 mnd          gruppe med helsesøster
5 mnd          individuell konsultasjon med helsesøster
6 mnd          gruppe/individuell konsultasjon med lege og helsesøster
7 mnd          gruppe med fysioterapeut og helsesøster
9 mnd          gruppe med helsesøster og tannpleier
11 mnd        individuell konsultasjon med helsesøster
1 år               individuell konsultasjon med lege og helsesøster
15 mnd        individuell konsultasjon med helsesøster
18 mnd       gruppe med barnevernspedagog/helsesøster
2 år              individuell konsultasjon med lege og helsesøster
3 år              gruppe med førskolelærer/helsesøster
4 år              individuell konsultasjon med helsesøster

Leder for Oslo FrP, Camilla Wilhelmsen, sier til NRK at 3-åringer som går i barnehagen blir språktestet allerede i dag, men at forslaget skal fange opp de som ikke går i barnehagen.

– Tidlig innsats er avgjørende viktig for å lære barna norsk. Vi ønsker å gi alle barn muligheten til å lykkes i det norske samfunnet, og det kan ingen være imot, sier hun.

Hvorfor ønsker dere å ha muligheten til å innføre økonomiske sanksjoner?

– Når noe som er så grunnleggende viktig som å lære norsk ikke fungerer, er det nødvendig å ha et ris bak speilet. Vi ser at 70 prosent av minoritetselevene har vedtak om særskilt norskopplæring når de begynner på skolen, og det er ikke bra nok, sier Camilla Wilhelmsen.

Jeg betviler at journalister ikke ser verdien av å ansvarliggjøre foreldrene, og dette hadde knapt vært en problemstilling om vi ikke snakket foreldre med ”innvandrerbakgrunn”. Da skal de samme av en eller annen grunn behandles som annenrangs borgere som det ikke stilles krav til. Som nevnt tidligere kan det være at det er mye de samme ikke vet om det norske samfunnet, men det er også deres plikt å sette seg inn i reglene til sitt nye land. Som en somalisk kvinne fortalte meg: ”Det nytter ikke å skylde på at mange av oss er analfabeter, vi er utrolig god på fortellerkulturen. Vi skjønner jo raskt systemet og rettigheter med trygder og bidrag.”

Selvsagt hadde det vært best om foreldre som selv har dårlige norskkunnskaper hadde sine barn i barnehage (og krav til norskkunnskaper hos alle ansatte), men som vi vet går ikke dette alltid sammen kulturen/praksisen de samme har med seg til Norge og våre rause velferdsordninger. Men derifra til å tro at alt som er ”gratis”, for eksempel såkalt gratis kjernetid i barnehagen, er det beste, er jeg usikker på. For det første er det ikke gratis, det er noen som betaler, noe vi gjør over skatteseddelen og med svekkelse av andre goder. For det andre bidrar slike ”gratis” løsninger neppe til å ansvarliggjøre foreldrene. Så her må vi velge hva vi, som samfunn, mener er viktigst.

Vedtakene

De fire vedtakene som Høyre, Venstre, KrF og FrP sikret flertall for under behandlingen av Oslo-budsjettet for 2015:

  • Bystyret ber byrådet fremme en sak om hvilke krav, kontrollordninger og oppfølgingstiltak som gjelder overfor foreldre som ikke sørger for en forsvarlig norskopplæring av sine barn for behandling innen utløpet av første halvår 2015.
  • Bystyret ber byrådet styrke arbeidet for å avdekke særlig mangelfull norskopplæring av barn og rapportere til bystyret innen utløpet av første halvår 2015.
  • Bystyret ber regjeringen vurdere bortfall av økonomiske stønader som sanksjonsmidler i tilfeller der foreldre motarbeider at deres barn lærer norsk.
  • Det etableres obligatorisk språkkartlegging av alle 3-åringer i forbindelse med 3-årskontroll på helsestasjon eller i barnehagene. 

NRK: Bystyret vil straffe foreldre som ikke lærer barna norsk