I går gjorde NRK (Dagsrevyen) det igjen: hjerteskjærende bilder av båtflyktninger som reddes ut av overfylte farkoster som ikke har noe å gjøre på Middelhavet. Kvinner, barn og menn som har lagt ut på en hasardiøs tur på liv og død, en tur de har betalt altfor mye penger for – til menneskesmuglere. Et system som beviselig ikke fungerer, men som vi likevel skal forledes til å tro handler om humanitet – hvis vi bare «tar imot».
NRK intervjuer en syrisk mann, nå bosatt i nærheten av Skien, som har overlevd båtturen. Hvordan han kom seg til Norge, blir han ikke spurt om, ei heller om Norge var et mål. Mannen vil ikke vise ansikt eller fortelle hva han heter, «i frykt for kva som då kan skje». Men hva er det mannen frykter skal skje? Det sier NRK ingenting om, hvis de har spurt. Vi får derimot vite at han har reist fra hele familien sin, den gravide kona, døtrene og den syke sønnen. Han forteller han håper på opphold slik at han kan få rask familiegjenforening og sønnen behandling slik at han kan gå igjen.
Vi blir også med på operasjonen «Mare Nostrum», der den italienske kystvakta gjør det de kan for å redde mennesker fra en død på havet. Ifølge NRK er minst 3 000 mennesker omkommet siden nyttår, mens oppunder 100 000 er blitt reddet av operasjonen. Nå skal denne legges ned og erstattes av en operasjon i regi av EU. Om den går ut på det samme, sies ingenting om.
Amnesty mener at Norge og andre rike europeiske land ikke gjør nok for dem som risikerer å drukne:
– Ein let nærast kysten utanfor Italia bli verdas største våte kyrkjegard. Det gjør ein nærast utan å føle noko skam, eller medansvar til å gjere noko med det, seier Beate Ekeløve-Slydal, som er politisk rådgjevar i Amnesty Noreg.
Skammen er imidlertid å opprettholde et system som beviselig ikke fungerer. Så lenge menneskesmuglere fritt kan tjene seg søkkrike på andres tragedier eller ønsker om et bedre liv i Vesten, ja dertil få drahjelp av operasjoner som «Mare Nostrum» som trygt bringer havfarerne til Europa, vil systemet antakelig ikke bare fortsette, det vil kunne øke i omfang.
For er det noen som bidrar til å bringe mennesker inn i døden, så er det dem som vil la dette umenneskelige systemet fortsette.
Amnesty sin løsning er at Norge tar imot flere. 5 000, mot dagens 1 000, i tillegg til å åpne opp for midlertidige opphold, er visstnok humant nok. Nei, svarer justisministeren, som er tilhenger av å hjelpe flere i deres nærområder – som igjen vil ha som konsekvens at den livsfarlige båtturen over Middelhavet er fåfengt. Det får Amnesty til å mene at regjeringens politikk er å hindre at flyktninger kommer til Norge.
Dette bevitner at Amnesty overser realitetene. Som Asle Toje skriver i en kommentar i Dagens Næringsliv i dag (publisert på Tojes blogg):
EUs felles asylpolitikk dikterer at asyl må søkes i landet som søkeren først kommer til. Disse landene har en gjennomgående streng asylpraksis. Resultatet er en stor økning i ulovlig innvandring. Et sinnrikt nettverk av smuglerruter sluser asylsøkere mot nord, hvor praksisen blir progressivt snillere.
Lengst mot nord ligger Norge og Sverige, som har noen av de mest generøse asylordningene. I 2012 innvilget Portugal null asylsøkere per 100 000 innbygger. Frankrike innvilget 22 og Danmark 38. De tilsvarende tallene for Norge og Sverige var respektivt 123 og 161.
Men, som Toje påpeker, for å nyte godt av Europas liberale asylregler, må de først omgås stadig tøffere grensesperringer og farefylte ferder. Toje viser i denne sammenheng til Paul Collier og hans bok Exodus. Collier mener at EUs asylpolitikk oppmuntrer innvandrerne til å risikere livet.
Paul Collier er professor i økonomi og offentlig politikk og direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University. Collier forteller at han startet med boken ut fra en bekymring om hvordan migrasjon påvirker utvandringslandene. Han bemerker at hans innfallsvinkel ikke er så underlig, da han har brukt hele sitt yrkesaktive liv på å studere fattige samfunn, men at perspektivet gradvis har utvidet seg til å omfatte konsekvenser av migrasjon, både for utvandrings- og innvandringslandene.
Selv om det finnes mye litteratur hvor det er studert ulike aspekter ved migrasjon, er det ifølge Collier lite som har funnet veien til media, og det har heller ikke blitt behandlet med en analytisk helhet. I stedet flyter media over av «advokatstoff», støttet av anekdoter, påstander og moraliseringer. Når Collier har lest og lyttet til dette har han blitt slått av den avgrunnen som eksisterer mellom de sterke meningene som formidles og den uvitenhet som rår. Han sier det er veien til en «politikk-basert dokumentasjon». For «alle har en mening om migrasjon, men svært få kan rettferdiggjøre den».
Men heller å forholde oss til fakta, så skal vi fortsette å lytte til politiske aktivister, om de så har tilholdssted i politikken, i Amnesty eller i NRK.