Innvandring

Når behovet for nyanser ender som en utilsiktet bekreftelse

Innvandringsforsker Silje Bringsrud Fekjærs flyttemelding har skapt sus i sivet. Først avviser innvandringsforsker Ida Tolgensbakk Fekjærs personlige erfaringer og observasjoner med tungtveiende argumenter som sine egne av slagsen, egen oppvekst og egne venner. Deretter entrer forskere ved Institutt for samfunnsforskning,…

Innvandringsforsker Silje Bringsrud Fekjærs flyttemelding har skapt sus i sivet. Først avviser innvandringsforsker Ida Tolgensbakk Fekjærs personlige erfaringer og observasjoner med tungtveiende argumenter som sine egne av slagsen, egen oppvekst og egne venner. Deretter entrer forskere ved Institutt for samfunnsforskning, Guro Ødegård og Arnfinn H. Midtbøen, banen og etterlyser nyanseringer i Fekjærs – og andres – personlige fortelling.

I Aftenposten 14. oktober begrunner innvandringsforsker Silje B. Fekjær sitt valg om å søke sin førsteklassing over fra en skole med høy andel minoritetsspråklige elever, til en skole hvor åtte av ti elever har etnisk norsk bakgrunn.

Fortellingen føyer seg inn i rekken av ressurssterke personer med høy utdanning og innvandringsvennlige holdninger som ønsker at deres barn skal vokse opp med et etnisk, religiøst og kulturelt mangfold – men som har gitt opp.

Andre erfaringer

Mange vil kjenne seg igjen i Fekjærs beskrivelse, men vi har behov for å nyansere.

De to forskerne opplyser at de har forsket på integrasjonsprosesser, deltagelse og nettverksbygging i flerkulturelle lokalsamfunn og at de begge er foreldre til barn på Veivet og Bjølsen skole, som har en høy andel minoritetsspråklige elever.

– Vi skal være varsomme med å forklare fravær av vaffelsteking med etnisk bakgrunn, skriver de med referanse til Fekjærs kronikk. Imidlertid gir de Fekjær i stor grad rett, for deres egen forklaring forklares med nettopp etnisk bakgrunn (min uthevelse):

Svak økonomi og lav utdanning er de viktigste forklaringene på et skjevfordelt mønster i frivillig organisasjonsdeltagelse. Dette er ikke «innvandrerspesifikke» barrièrer, men barrièrer også grupper i majoritetsbefolkningen rammes av.

Når mange innvandrerforeldre i tillegg snakker dårlig norsk og mangler nettverk inn mot majoritetssamfunnet, forsterkes mønsteret av fravær.

Bildet av den lite engasjerte innvandrerbefolkningen må også nyanseres.

Minoriteters deltagelse i frivillig arbeid ligger så høyt at dersom førstegenerasjons innvandrere hadde utgjort hele den norske befolkningen, hadde Norge fortsatt vært i verdenstoppen i frivillighet, skriver Ødegård og Midtbøen og forklarer hvorfor: De deltar på andre arenaer.

Nå var det jo ikke dette Fekjær savnet i Groruddalen heller, hun skrev helt konkret om fravær på sine arenaer: foreldremøter, vennegrupper, barnebursdager og vaffelsteking.

Min erfaring var at familier med innvandrerbakgrunn i mindre grad deltok på organiserte aktiviteter. Jeg ønsket å bo et sted der de andre familiene også slutter opp om foreldremøter, vennegrupper og barnebursdager.

Når man inviterer til bursdag, vil man gjerne at ungene i klassen skal komme – eller i hvert fall si ifra om de kommer. Når jeg skal steke vafler med andre foreldre i 15 år fremover, vil jeg gjerne at de andre dukker opp, og at vi kan kommunisere og har noe å snakke om. Det handler om etnisitet, men også om sosial sammensetning.

Men når vi altså skal være varsomme med å forklare fravær av vaffelsteking med etnisk bakgrunn, hvordan vil så Ødegård og Midtbøen forklare det? Med etnisk bakgrunn:

Mens mange etnisk norske barn (og foreldre) driver idrett, korps og speiding, følger mange minoritetsforeldre opp sine barn på kulturaktiviteter hvor dans, musikk og/eller morsmålsopplæring utgjør en viktig aktivitet. I tillegg utgjør trossamfunn en viktig arena for fellesskap og aktiviteter for store innvandrergrupper.

Og det var nettopp det som gjorde at Fekjær tok sine barn og flyttet. Om innvandrerforeldre er aldri så aktive, så hjelper det ikke på det sosiale samværet når man sjelden eller aldri møtes på samme plattform. Hvor mange etnisk norske barn deltar i fellesskap og aktiviteter i innvandrergruppers trossamfunn eller på deres morsmålsopplæring? Eller omvendt?

Med sitt påståtte behov for å nyansere en kronikk som allerede var nyansert, ender Ødegård og Midtbøen med en utilsiktet bekreftelse av Fekjærs og andre utflytteres fortelling. Der er få felles møteplasser i hverdagen og de skyldes etnisk bakgrunn. Etnisk norske barn og foreldre driver i overveiende grad med sitt, mens minoritetsbarn og deres foreldre driver med sitt. På hver sine arenaer.

Det var da også akkurat det Fekjær skrev – ikke at minoritetsforeldre er latsabber eller unnasluntrere:

Når jeg valgte å flytte, har det med å føle seg hjemme å gjøre. Det har å gjøre med hvor man finner folk man opplever at man har mye til felles med.

Jeg ønsket å bo et sted der de andre familiene også slutter opp om foreldremøter, vennegrupper og barnebursdager

Jeg flyttet til Grorud med en idealistisk overbevisning om at jeg der ville bli kjent med folk med en annen bakgrunn, og at det ville være en interessant og nyttig erfaring. Da jeg flyttet derfra ni år senere, hadde fremdeles hverken jeg eller mine barn venner med innvandrerbakgrunn.

Det kan være min egen feil. Men det kan også fortelle oss noe om at de etniske og sosiale skillelinjene er til stede også i områder med en variert befolkning.

– At barn med ulik etnisk bakgrunn bor adskilt, går på forskjellige skoler og har ulike fritidsarenaer, er uheldig for langsiktige integrasjonsprosesser. Debatten bør derfor dreie seg om hvordan vi kan motvirke dette. Nyanserte beskrivelser av den faktiske situasjonen er en forutsetning for en slik debatt, avslutter de to forskerne.

Ja, det er det. Andre forutsetninger er for eksempel å gjengi andre debattanters synspunkter korrekt og så debattere utfra det, istedet for å forvrenge andres synspunkter til det ugjenkjennelige for selv å fremstå som nyansert og dermed fjerne fokus fra den opprinnelige problemstillingen.