Hva driver NRK med?

Til en objektiv og undersøkende journalistisk institusjon å være, har statskanalen langt på vei tatt nettsiden Radikal Portals - vannhull for en liten skare på ytre venstre flanke - og Antirasistisk senters (ARS) omtrentlige omgang med sakens fakta til følge. Der NRK valgte å fremstille debatten på ett miljøs smale premisser, har den pågått lenge i dansk offentlighet med bred deltagelse av aktverdige, legitime aktører og avisredaksjoner.

– Ja, det er hele 105 demonstranter her nede, sa NRK Dagsrevyens reporter Christian Ingebrethsen, og jeg lo høyt fordi jeg oppfattet ham som ironisk.

Det kan det jo også hende han personlig var, men tatt i betraktning resten av NRKs dekning av foredraget Document.no arrangerte på Deichmanske bibliotek igår, er det lite som tyder på det. For til en objektiv og undersøkende journalistisk institusjon å være, har statskanalen langt på vei tatt nettsiden Radikal Portals – vannhull for en liten skare på ytre venstre flanke – og Antirasistisk senters (ARS) omtrentlige omgang med sakens fakta til følge. Dersom NRKs journalister skulle ha gjort noen egne undersøkelser på området, har de i alle fall lykkes dårlig med å formidle det.

Svenske Dan Park er en såkalt provokunstner med angivelig tvilsomme forbindelser, og som bruker virkemidler som i aller høyeste grad er støtende. Det er det ingen tvil om. Han bruker disse bildene blant annet til å kommentere politiske saker. Bildene beskrives som «vanvittig provoserende i alle retninger» og inkluderer blant annet et bilde av Jesus og Muhammed i seksuelt samvær, en katolsk biskop som mottar oralsex av en liten gutt og en stor jødisk gris med davidsstjerne på magen som bæsjer på Gaza. Det er også bilder som kan krenke alle som er berørt av massakren på Utøya. Tidligere i år ble Parks utstilling i Sverige lukket av politiet og Park selv dømt til fengsel for å ha forbrutt seg mot loven om «hets mot folkegrupper» samt sjikane og ærekrenkelse av enkeltpersoner.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Den selverklærte kunstneren er mao ikke av den utpreget sympatiske typen.

Saken er imidlertid ikke så enkel som NRK fremstiller den som, og siden deres retningslinjer sier at de «skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser», kunne det vært en fordel om de bestrebet seg på å gjøre nettopp det. Det gjør de ikke; i stedet har de kjørt frem Radikal Portal og Antirasistisk senters tolkning og fremstilt saken som en kollisjon mellom høyreekstremister og deres forsvarere vs antirasister.

Det er et feilaktig bilde.

For om dommen, fengslingen og politiets stengning av en utstilling ble møtt med fullstendig tystnad i det offisielle Sverige, ble det liv og røre i Danmark – og det fra høyst aktverdige, legitime aktører og avisredaksjoner, som bl.a. forfatter og medstifter av organisasjonen FriDebat, Jens Martin Eriksen, Berlingske Tidendes Mads Kastrup, menneskerettsekspert og leder for den juridiske tenketanken Justitia Jacob Mchangama og avisredaksjoner som Politiken og Jyllands-Posten. Selv Dansk PEN meldte seg på banen (Jyllands-Posten 29/8-14, ikke online):

»Det er umiddelbart svært at se, at der skulle være tale om en generel stigmatisering af folkegrupper. Han er ude på at udfordre nogle tabuer, men at han skal i fængsel for at provokere, tjener hverken den svenske debat eller ytringsfrihed. Det finder vi meget forkert,« siger Mille Rode, daglig leder af Dansk PEN. Foreningen er endnu ikke gået ud med en officiel udmelding, men vil nu gå i dialog med de andre nordiske PEN-centre med henblik på en fælles udmelding. »Det vil have større effekt, hvis vi udarbejder en fælles erklæring,« siger Mille Rode.

Rett etter snudde ytringsfrihetsorganisasjonen tvert om og fikk så sent som i forrige uke på pukkelen for det på lederplass i Jyllands-Posten:

Lidt på samme måde er det med forsvaret for ytringsfriheden her i landet, som det praktiseres af Dansk PEN. Man ser truslerne på de fjerne horisonter, men har svært ved at få øje på dem på egen dørmåtte. Sagen om den svenske kunstner Dan Park, der blev smidt i fængsel i vores naboland, Sverige, for en række billeder, der fra officielt statsautoriseret hold blev stemplet som racistiske, er det seneste eksempel. Dansk PEN har uendeligt svært ved at forholde sig til sagen. Der vrides hænder og trippes om den varme grød, mens der bortforklares og relativeres. Det er en ynk.

»PEN’s mål er at kæmpe for ytringsfriheden, ligegyldigt hvor den udsættes for trusler (…)«. Sådan står der på foreningens hjemmeside, og det lyder jo fint og godt. Men jo tættere på Danmark truslen mod ytringsfriheden er rykket i de senere år – ikke mindst via importen af en særlig muslimsk krænkelseskultur – des spagere bliver Dansk PEN. Pludselig forekommer forsvaret for ytringsfriheden ikke længere at være et opgør, der også kan koste hjerteblod, og som river og flår i sjælene. Pludselig er der så meget, man må forsøge at forstå; en særlig kontekst, som man må have med. Pludselig er det ”Ytringsfrihed, ja, men …”, sådan som forsvaret for ytringsfriheden blev underløbet under Muhammed-krisen.

Dan Park er en dårlig kunstner, hedder det nu. Er han overhovedet kunstner? Vil han ikke bare provokere? Pludselig er den slags overvejelser nødvendige – omend de ikke var det, da Dansk PEN helhjertet støttede Pussy Riots kirke-aktion, der vel heller ikke nødvendigvis var særligt sympatisk.

Det er bare slet ikke, hvad ytringsfrihed handler om. Det er helt ligegyldigt, om Dan Park er en dårlig kunstner eller ej. Det er helt ligegyldigt, om man finder hans produktioner provokerende, eller om han personligt forekommer outreret. Tidligere hed det, at al god kunst udfordrer og gerne provokerer. Pludselig gælder det ikke længere – eller rettere: Kun i nogle tilfælde. Hvorfor mon?

Andre danske debattører hadde på sin side kastet seg inn i diskusjonen uten å ha sett Parks produkter eller kjenne bakgrunnen for dem. Det fant radiostasjonen Radio24syv så interessant at de hentet de aktuelle verkene til Danmark, og på luften etterlyste danske gallerister som var villige til å arrangere en utstilling med Parks provoserende verk for å teste ytringsfriheten.

Men 12 dager etter trakk radiostasjonen seg og sendte ut en pressemelding om at den offentlige debatten hadde sporet av i den grad at stasjonens «opprinnelige idè ikke lenger var synlig i prosjektet» og at utstillingen ikke kunne gjennomføres.

«Vi har ønsket at gøre debatten om ytringsfrihed konkret, fordi den bliver rigtig interessant, når de pågældende debattører personligt skal tage stilling til, om en ytring eller en handling nu også er nødvendig og tjener andet formål end selve krænkelsen i sig selv,» lyder det i Ramskovs pressemeddelelse.

Avgjørelsen ble begrunnet med en juridisk vurdering og at debatten var blitt avsporet, men kort etter innrømmet programsjef Mads Brügger at en årsakene til at de droppet saken var frykt blant stasjonens ansatte: – Vi mottok interne e-poster fra medarbeidere som var redde og bekymret. Det gjorde et kjempeinntrykk på meg. Vi begynte alle å skjelve på hendene, sier han:

I disse tider, hvor Islamisk Stat halshugger vestlige journalister, er det måske fornuftigt at holde lav profil. Sådan lød et af argumenterne fra en række medarbejdere på Radio24syv, som advarede cheferne på radiostationen mod at deltage i debatten om den svenske provokunstner Dan Park. Det fortæller programchef Mads Brügger til Jyllands-Posten.

Underveis hadde man nemlig blitt anklaget i et åpent brev fra studioverten og journalisten Rushy Rashid for å ville starte en ny Muhammed-krise.

En gallerist, Kristian von Hornsleth, meldte seg som villig til å stille ut Parks bilder, men etter hærværk og dødstrusler måtte også han trekke seg. Det ble til slutt Trykkefrihedsselskapet som stilte ut bildene.

Så langt Danmark. I Norge som i Sverige har stillheten hersket blant alle dem som ellers figurerer i samfunnsdebatten. Kunstnere, forfattere, organisasjoner som norsk PEN og medier, som alle lever av ytringsfriheten, har glimret med sitt fravær.

Da tok redaktør Hans Rustad i Document.no initiativet. Ikke til å stille ut Parks bilder, men til å arrangere et foredrag om Dan Park, bildene og dommen. Foredragsholder ble den svenske kunstneren og kunstteoretikeren Lars Vilks – tidligere ansatt som professor i kunstteori ved Kunsthøgskolen i Bergen – som selv lever med dødstrusler etter at han tegnet den muslimske profeten Muhammed som rondellhund i 2006 og følgelig er under politibevoktning 24/7. Man leide det Deichmanske bibliotek til formålet.

– Lars Vilks vil vise at domstolens kategoriske tolkning av Parks bilder er høyst subjektive og at bildene kan tolkes helt annerledes, sier redaktør i Document.no, Hans Rustad.

Rustad sier han selv ikke er tilhenger av Parks bilder, men reagerer på måten svenske myndigheter har krenket kunstnerens ytringsfrihet på.

– Han er en provokatør som benytter sterke virkemidler og som ikke har noen hemninger i valg av tema. Jeg er ikke noen stor tilhenger og synes ikke han er en stor kunstner, men å gå derfra til å si at ytringsfriheten ikke omfatter kunstnere er et langt stykke. Å fengsle en kunstner er så uhørt, så utenfor det vi forestiller oss i et land som Sverige, sier Rustad.

Det ble for mye for ytre venstre og dertilhørende yrkesantirasister. Radikal Portal dro til med nazibeskyldninger i øst og vest – og Antirasistisk senter hoppet forutsigbart på. Interessant nok har begge nettstedene publisert flere av Parks støtende bilder enn Document.no har gjort og således bidratt til å spre det de selv mener er «nazistisk hatpropaganda» i sosiale medier i langt større grad enn andre. Samtidig går man altså offentlig ut og protesterer høylytt på at det kommer en kunstteoretiker for å snakke om dem. Men denne typen hysteri er gammelt nytt for mange av oss på den innvandringskritiske siden av den norske debatten, og få av oss bryr oss nevneverdig om det.

Radikal Portal og ARS satt derfor inn støtet mot andre, og forsøkte å presse ledelsen ved Deichman til å kansellere leieavtalen. Da det ikke lyktes varslet man en demonstrasjon, og NRKs Linn Carin Dirdal og Gaute Zakariassen stilte villig opp som mikrofonstativ. De to hanket også inn en kommentar fra en perifer svensk riksdagspolitiker, hvis fremste kjennetegn er hans ytre venstre kredensialer og uttalelse om at «man må våge å ikke ta debatten»: tidligere leder for den radikale venstresidens tenketank Manifest, Ali Esbati, som ikke «oppfatter Park som en kunstner».

Til gjengjeld oppfatter NRK det åpenbart som vesentlig å opplyse den norske befolkning om Esbatis personlige syn på hva som er kunst og ikke. Men i likhet med ARS og deler av norsk venstreside har Esbati tydeligvis noen høner å plukke med Document.no fra før, så kanskje var det derfor NRK mente at hans private kunstsyn var relevant for saken?

20 organisasjoner stilte seg bak Antirasistisk senters demonstrasjon. Til sammen klarte AUF, Blitz, Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene, Det Mosaiske Trossamfund, Grønn Ungdom, Kvinnefronten, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, Miljøpartiet De Grønne, Motmakt Oslo, Norges Kristelige Studentforbund, Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom, Palestinakomiteen, Queers4Palestine, Rødt Oslo, Rød Ungdom, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden, Sosialistisk Ungdom, Stopp Hatprat-kampanjen og Ungdom mot Rasisme å fremtrylle hele 105 personer utenfor Deichman.

Og sammen trosset de regnet og demonstrerte modig mot et foredrag – avholdt av en dødstruet kunstner og kunstteoretiker som lever omgitt av livvakter.

Ikke bare forhåndsannonserte NRK den planlagte demonstrasjonen, man dekket også den sparsomt befolkede tildragelsen på direkten. Om og fra selve foredraget – eller antall oppmøtte; var de kanskje 137? 205? – hørte vi derimot ikke et pip.

Enter en blankøyd leder for ARS, Rune Berglund Steen, i beste sendetid:

Det som skal skje her inne er at rasistisk personsjikane, eh…oppfordinger til drap, hyllester til terror skal forsvares. Det som skal skje her inne er at man skal forsvare nazistisk hatpropaganda.

Hva er det med bildene til denne kunstneren som dere reagerer så veldig på?

Det er noe av det mest ekstreme jeg har sett, altså det er, for eksempel så har han avbildet afrikanske menn som lynsjet. Han har gjengitt navn på disse og bilder. Det er derfor han ikke bare er dømt for hets mot folkegruppe, men også for ÆREKRENKELSER og svært grov sjikane.

Lars Vilks mener at dette er kunstneriske ytringer. Hva tenker du om det?

Utrolig tynt påskudd for å forsøke å gi legitimitet og unnskyldning til nazistisk hatpropaganda.

Vi kan trygt gå ut fra at Steen kjenner igjen et utrolig tynt påskudd når han ser et, for i denne saken har ARS brukt dem alle. Argumentene har vært varierte, for man har vekselsvis forklart at man ville ha hele foredraget avlyst og så påberopt seg at man ville skape en debatt om Park og hans (og andres) grumsete holdninger. Etter eget sigende er man for Park, Vilks og alle andres ytringsfrihet samt at alt skal kunne debatteres, bare ikke på Deichman eller i andre offentlige møtelokaler. Og mens man selv vurderte og debatterte Dan Park med liv og lyst i sosiale medier, argumenterte man for at et foredrag som ville gitt andre bakgrunnsinfo nok til å selv vurdere og debattere ham, skulle avlyses.

ARS`hykleri er påfallende. I Dagsnytt 18 (23.10) sitter nestleder i ARS, Erwin Kohn, og debatterer med Lars Vilks, mens han og organisasjonen han tilhører ikke vil at Vilks foredrag skal avholdes fordi folk ikke bør utsettes for «nazistisk hatpropaganda» og i hvert fall ikke i en offentlig institusjon som Deichman. Men personlig kan han altså stille opp sammen med selveste herr naziapologeten – i den offentlige institusjonen NRK.

Rune Berglund Steen og rådgiver Shoaib Sultan gikk også til verks i Aftenposten, hvor de på uredelig vis utelot alt av bakgrunnen for både Parks og Vilks` mest kontroversielle verk.

Om Vilks heter det:

Svenske Lars Vilks er selv mest kjent for sin tegning av Muhammed som hund, men har også føyd seg inn i den antisemittiske tradisjonen med sin fremstilling av en «jødesugge» («Judensau»).

Det stemmer, men det har en bakgrunn. Vilks ble truet på livet og har flere ganger vært gjenstand for helt konkrete attentat/planer siden han tegnet Muhammed som rondellhund. Av antirasister ble han naturligvis beskyldt for islamofobi og muslimhat, og i en artikkel i 2007 stilte journalisten Ingmarie Froman spørsmål om Vilks vilje til å bryte tabuer også inkluderte viljen til å tegne en «jødesugge». Vilks svar forelå bare timer etter – i form av den grisen Froman hadde bedt om. Det kom heldigvis ingen dødstrusler denne gangen, men til gjengjeld har han fått den smukke tittelen naziapologet av norske antirasister.

Så nå kan han jo med rette tegne seg selv som en heldiggris.

Om Park heter det:

En tid tilbake ble en afrikansk mann utsatt for et rasistisk angrep i Sverige. Mens offeret forsøkte å beskytte sin 18 måneder gamle sønn, ble han så brutalt mishandlet av flere menn at han gjentatte ganger mistet bevisstheten. Dan Park videreførte overgrepene med en poster hvor han viser voldsofferet lynsjet. Offeret er gjengitt med bilde og navn. Som konsekvens måtte voldsofferet gå i dekning. Park er blitt dømt for dette etter svensk lov.

Vanskelig å se ironien
Hvis Vilks skal argumentere for at Park burde vært frikjent, må han nødvendigvis argumentere for retten til å bedrive grov, rasistisk personsjikane av et voldsoffer. Det finnes ingen rettsstater som godtar dette, eller som kan godta det.

Steen og Sultan glemmer beleilig å nevne bakgrunnen for bildemotivet: navngitte personer av afrikansk opphav med en renneløkke rundt halsen. De unnlater også å nevne bildets medfølgende tekst, men det kan kanskje skyldes at den ikke støtter deres utlegning?

Det provoserende bildet heter nemlig «Hang on afrofobians» og er en kommentar til den rasistiske hatvolden mot svensk-gambiske Yusupha Sallah. Han ble uprovosert overfalt og mishandlet av en gjeng bestående av minst ti gutter og menn i Malmø. Sallahs ett år gamle sønn var vitne til mishandlingen, som endte i et forsøk på å kaste ham utfor en fem meter høy gangbro. Både Aftonbladet, Svenska Dagbladet og Dagens Nyheter – og vårt eget NRK – hadde store oppslag om det grove overfallet. Samtlige fokuserte på Sallahs afrikanske avstamning og da gjerningsmennene overdynget Sallah med rasistiske tilrop, ble mishandlingen etterforsket som en hatforbrytelse. Svenske antirasister og venstreorienterte skribenter tok til tastaturet. Nettsiden Slutpixlat klinket ut artikkelen “Misshandeln frukten av rasisternas propaganda!”.

Men brått ble det taust fra antirasistisk hold og svenske medier. For gjerningsmennene ble tatt og viste seg – som Sallah hele tiden hadde forklart, men som svenske aviser ikke maktet å gjengi – å være arabiske unge menn. Slutpixlat måtte oppdatere artikkelen sin, det kom noen få linjer og så ble det stille som i graven om hatvolden og rasismen Sallah faktisk ble utsatt for.

På denne bakgrunnen laget Park det provoserende bildet ved navn «Hang on afrofobians» og stilte spørsmålet: kan en minoritet være rasistisk? Det hadde ingen i svensk offentlighet lyst til å snakke om, aller minst en av de andre som var avbildet: Momodou Jallow.

Den ærekrenkede Jallow er tilfeldigvis aktivist i Afrosvenskenes riksforbund og lever mer eller mindre av å peke ut rasister og rasisme alle vegne. Han er nærmest for en kollega av troikaen i Antirasistisk senter å regne. Men som mange av sine meningsfeller har Jallow svært lite å si når det gjelder ikke-vestlige minoriteters rasisme, selv når den rettes mot andre minoritetspersoner/grupper, f.eks. med afrikansk bakgrunn.

Så kan man si en hel del om både Park og hans måte å kommentere en følsom sak på, men nå vet man i alle fall hva det var han kommenterte.

Ethvert bilde er selvfølgelig åpent for tolkning, men da må jo tilskuerne først og fremst få de opplysningene de trenger for å kunne gjøre det selv. Det vil ikke Radikal Portal og ARS at de skal få, for de har – ubedt – påtatt seg jobben med å tolke og bedømme det hele for alle. Så har de da også sin egen agenda å fremme, men hvorfor NRK velger å hjelpe dem med det, er det vanskeligere å skjønne.

Hva man ellers måtte mene om Dan Park, Lars Vilks, Hans Rustad og Document.no, så er dette et tema som burde interessere alle som er tilhengere av et fritt og åpent samfunn. Hvem og hva skal bestemme hvem og hva som kan diskuteres i offentlige rom? Bør noen kunne bestemme det? Hva skal i så fall avgjøre det? Hvilke kriterier skal ligge til grunn?

Biblioteksjef Kristin Danielsen har vært beundringsverdig klar:

– Skal leietagere velges ut fra biblioteksjefens ideologi, religion eller politisk ståsted, er vi på gyngende grunn, skriver hun og har rett.

Det finnes nemlig flere andre i det offentlige Norge med samme syn som ARS og resten av krenkelsesindustrien. Nettsiden Kunstkritkk har f.eks. spurt daglig leder for Akershus kunstsenter, Rikke Komissar, om hva hun mener om saken (min uth.):

– Biblioteket er å regne for et offentlig rom og er ikke minst et statsstøttet foretak. At Document.no får innpass i et offentlig bibliotek bidrar til å alminneliggjøre og legitimere høyreekstremt tankegods. Det hjelper lite at noen kaller det kunst. Åpner biblioteket opp for grupper som helt klart er høyreekstreme, blir det vanskelig å sette grenser senere. Dette vil kunne skape presedens for andre arrangementer. Over tid er det en fare for at nettopp innholdet, det ekstremt rasistiske, får en aksept og vinner flere stemmer. Dette er alvorlig, og vi ser høyreekstremismen bre seg over store deler av Europa. Etter min mening bør et offentlig bibliotek ha en antirasistisk holdning. Det skal ikke være slik at en risikerer å bli støtt når en skal låne en bok.

Neivel, da regner jeg med at Deichman hiver ut alle bøkene til Stieg Larsson før jeg slenger innom neste gang. Etter min mening er de provoserende dårlige – ikke kan jeg se noe ironi i dem heller – og som de fleste andre kan jeg ikke fordra å bli støtt. Nå er jeg for øvrig ikke noen kunstkjenner heller og reagerer sjelden positivt på f.eks. samtidskunst. Det vet jeg om mange andre som heller ikke gjør, så kanskje Komissar bør forberede seg på at en opprydding fort kan bli påkrevet i et lokale veldig nær henne hvis vi skal ta hennes egen mening til følge?

Det er dette debatten handler om. Den kunstneriske frihet, og i ytterste konsekvens ytringsfriheten, i det offentlige rom og dens forsvarere, mot en stadig mer omfattende, autoritær krenkelsesmentalitet og dens forsvarere.

For hvis vi først skal begynne å rydde unna alt noen oppfatter som støtende eller krenkende, finnes det ingen grenser for hva som etterhvert må ryddes vekk fra det offentlige rom. Og noen vil få jobben med å bestemme hva som er krenkende og bør fjernes eller ikke.

– Dommen over Dan Park viser at den relativistiske antirasistiske bevegelsen i Sverige har antatt karakter av statsbærende ideologi, sier forfatteren Jens Martin Eriksen til den venstreorienterte avisen Information.

Og etter den siste ukens uttalelser og handlinger fra vårt eget Antirasistisk senter, bør det stå klart for de fleste hva slags samfunn vi vil få hvis de og deres like får en finger med i spillet. Deres og andres arbeid for et krenkelsesfritt samfunn virker harmløst og velment, men er alt annet. Vi trenger ikke se lenger enn til diverse lands blasfemilovgiving for å innse det.

Som statskanal burde NRK ha belyst saken i all sin bredde og som et minimum behandlet ARS påstander med kritisk distanse. I stedet for å ukritisk la politiserte antirasister og andre aktivister gå løs på en uavhengig nettside, burde NRK og øvrige norske medier vært flaue over at de ikke selv har løftet frem problemstillingen og initiert en bredere debatt.

For hvis NRK gjør som de skal og «bidrar til å fremme den offentlige samtalen og medvirker til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser», hvorfor er det da sånn at vi i spørsmål som dette alltid ender med å måtte vende blikket til Danmark for å få hele bildet og samtidig se medier, kunstnere, forfattere og skribenter engasjere seg for det de selv lever av: ytringsfrihet og debatt?