Etter at den omstridte svenske provo-kunstneren Dan Parks utstilling i Sverige ble lukket av politiet og Park selv dømt til fengsel for å ha forbrutt seg mot loven om «hets mot folkegrupper», tok danske medier fatt i saken.
Mange kastet seg inn i debatten – uten å ha sett Parks produkter. Det fant radiostasjonen Radio24syv så interessant at de hentet de aktuelle verkene til Danmark, og på luften etterlyste danske gallerister som var villige til å arrangere en utstilling med Parks provoserende verk for å teste ytringsfriheten.
Programsjef i Radio24syv, Mads Brügger, beskrev bildene som «vanvittig provoserende i alle retninger». Utstillingen inkluderer blant annet et bilde av Jesus og Muhammed i seksuelt samvær, en katolsk biskop som mottar oralsex av en liten gutt og en stor jødisk gris med davidsstjerne på magen som bæsjer på Gaza. Det er også bilder som kan krenke alle som er berørt av massakren på Utøya.
12 dager etter trakk imidlertid radiostasjonen seg og sendte ut en pressemelding om at den offentlige debatten hadde sporet av i den grad at stasjonens «opprinnelige idè ikke lenger var synlig i prosjektet» og at utstillingen ikke kunne gjennomføres.
«Vi har ønsket at gøre debatten om ytringsfrihed konkret, fordi den bliver rigtig interessant, når de pågældende debattører personligt skal tage stilling til, om en ytring eller en handling nu også er nødvendig og tjener andet formål end selve krænkelsen i sig selv,» lyder det i Ramskovs pressemeddelelse.
Avgjørelsen ble begrunnet med en juridisk vurdering og at debatten var blitt avsporet.
Underveis hadde man i et åpent brev av studioverten og journalisten Rushy Rashid, nemlig blitt anklaget for å ville starte en ny Muhammed-krise:
Udstillingen risikerer at blive «detonatoren» til en ny Muhammed-krise, skriver hun til programcheferne Mads Brügger og Mikael Bertelsen samt Jørgen Ramskov, administrerende direktør og ansvarshavende chefredaktør på radiostationen.
«Jeg mener, at vi ryger tilbage til 2005, hvis billedet med Muhammed kommer ud af den udstilling. Vi rører ved de samme følelser som i 2005, men det er værre denne gang, fordi vi samtidig er med i koalitionen mod Islamisk Stat. Der skal ikke ret meget til at starte en kamp mellem os og dem, mellem islam og Vesten, og det her kan blive tændstikken, der antænder branden,» siger Rushy Rashid til Jyllands-Posten.
– Dan Parks bilder vil av de fleste mennesker bli oppfattet som en dyp krenkelse av jøder, kristne, sorte, muslimer, innvandrere, ofre for forbrytelser – stort sett alle. Det var nettopp derfor vi fant dem egnet som utgangspunkt for en debatt om hva vi bruker ytringsfriheten til – fordi de ikke hetser mot en bestemt gruppe – men bare hetser, lød det fra Radio24syv 26. september.
Men Rashids brev ble mye delt på sosiale medier, og debatten endret raskt fokus fra ytringsfrihet til krenkelse av muslimer og islam.
Og der ligger nok grisen begravet, for nå innrømmer programsjef Brügger at frykt blant radiostasjonens ansatte var en av årsakene til at de droppet initiativet til Park-utstillingen i København. – Vi mottok interne e-poster fra medarbeidere som var redde og bekymret. Det gjorde et kjempeinntrykk på meg. Vi begynte alle å skjelve på hendene, sier han:
I disse tider, hvor Islamisk Stat halshugger vestlige journalister, er det måske fornuftigt at holde lav profil. Sådan lød et af argumenterne fra en række medarbejdere på Radio24syv, som advarede cheferne på radiostationen mod at deltage i debatten om den svenske provokunstner Dan Park. Det fortæller programchef Mads Brügger til Jyllands-Posten.
Forfatter og medstifter av organisasjonen FriDebat, Jens Martin Eriksen, berømmer Brügger for innrømmelsen. Selvsensur blir så alt for ofte begrunnet med bortforklaringer, hvor man kamuflerer frykten i diskusjoner om høflighet og anstendighet, mener han.
Han er derfor glad for, at Mads Brügger nu er nået frem til den »sande« erkendelse.
»Så længe Radio24syv indrømmer, at de er bange, så kan jeg både respektere og forstå deres beslutning. Det er sådan, vi kan komme videre, fordi vi dermed kan forholde os rationelt til frygten,« siger Jens Martin Eriksen.
– Vi sender bombefly etter Den islamske staten (IS) uten å skjelve på hånden, men tør ikke stille ut Dan Park av frykt for en ny Muhammed-krise, skriver Jyllands-Posten.
I 2005 mente daværende kulturredaktør i Jyllands-Posten, Flemming Rose, at gjentatte tilfeller av selvsensur i forbindelse med islam viste at vi var på vei inn i en glidebane som ingen kunne forutsi hvor ville ende. Kort før hadde komikeren Frank Hvam åpent sagt at han ikke våget å gjøre narr av koranen for åpen skjerm, oversettere av Ayaan Hirsi Ali ønsket ikke å bli kreditert i hennes islamkritiske bok og et ledende kunstmuseum i London fjernet et kunstverk i egen utstilling av frykt for negative reaksjoner fra det muslimske miljøet. Rose tok derfor opp den problemstillingen stadig flere begynte å bli klar over, skrev artikkelen «Muhammeds ansikt» og publiserte de 12 Muhammed-karikaturene. Det endte med trusler, opptøyer, drap og Danmarks største diplomatiske krise siden 1945.
Saken utstilte også en rekke vestlige politikeres, regjeringers og mediers rådvillhet, unnfallenhet og ikke minst feighet i møtet med religiøst sinne, trusler og vold, som f.eks. vår egen regjering og våre egne medier, som uten å blunke kastet redaktør i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, til ulvene og ikke løftet en finger til hans forsvar. Man gikk på gummisåler overfor Islamsk Råd og Selbekk – som ble truet på livet og likevel fikk æren av å bli kalt ekstremist av utenriksminister Jonas Gahr Støre – ble eskortert av statsråd Bjarne Håkon Hanssen (Ap) og Dagfinn Høybråten (Krf) til tvunget unnskyldningsmøte med 15 islamske imamer i regjeringskvartalet. Man hasteinnkalte til en pressekonferanse, for ifølge Høybråten var det viktig å få ut budskapet om unnskyldningen før fredagsbønnen. Bildene fra Selbekks canossagang, flankert av to selvtilfredse politikere, må være blant de mest ubehagelige og skremmende som til da var blitt satt på trykk fra hjemlige trakter i norsk presse. – En historisk forsoning, lallet de seirende imamer lykkelig. Flesteparten av de andre som bivånet dem groteske seansen, fikk sannsynligvis, som Ingvar Ambjørnsen, en vond klump i magen.
Ni år senere blir en utstilling i London stengt etter en dag pga anklager om rasisme samt krenkende innhold og trusler mot museets ansatte, og i Sverige stenger politiet en utstilling og kunstneren blir fengslet.
Da har vi kanskje beveget oss enda lenger ut på den glidebanen Rose advarte om i 2005?
Det har vi, sier Eriksen, som mener at den vesteuropeiske offentligheten i realiteten nå lever i en unntakstilstand hvor voldsmannens veto hersker, men nekter å erkjenne det:
»Vi er kun røget længere ned ad glidebanen siden 2005. Offentligheden i Vesteuropa lever i realiteten i en undtagelsestilstand, hvor grundloven er sat ud af kraft,« siger han med reference til lovens § 77, hvor der står, at »censur og andre forebyggende forholdsregler kan ingensinde på ny indføres«.
Frygt i høflig indpakning
Jens Martin Eriksen mener, at undtagelsestilstanden bliver pakket ind i søforklaringer om, at det handler om høflighed og anstændighed. Men det er en indbildsk løgn, mener han.
»Enhver ved inderst inde, at det handler om frygt. Det er voldsmandens veto, der hersker, og så længe den er camoufleret i en anstændighedsdiskurs, kommer vi ingen vegne,« siger han.
Radio24syvs handlemåte er ifølge Eriksen et skrikende eksempel på at frykten bortforklares.
Mads Brügger er enig i, at der er mange ligheder mellem de aktuelle sager om selvcensur i Europa og de hændelser, der var anledning til, at Jyllands-Posten valgte at trykke tegningerne for ni år siden. Det store spørgsmål er, om man bør stå en ny Muhammed-krise igennem for Dan Parks skyld. Det er Mads Brügger tilbøjelig til at mene, selv om han ikke bryder sig om Dan Parks kunst.
Blyanter og bombefly
»Jeg synes, at det er påfaldende, at vi uden at tøve sender jagerfly af sted for at bombe IS. Hvad er det bedste svar på, at IS halshugger journalister? Er det at bombe dem, eller er det at demonstrere, at vi som kulturkreds kan rumme en Dan Park-udstilling? Der vil jeg foretrække, at det havde været muligt at gennemføre udstillingen,« siger Mads Brügger, der har måttet erkende, at Danmark ikke er i stand til at forsvare Dan Park.
Han mener, at det primært skyldes, at de fleste danskere ikke bryder sig om Dan Park. Og det ærgrer Mads Brügger, at folk »tilsyneladende ikke forstår, at det slet ikke handler om god eller dårlig kunst«.
Forfatter og tidligere imam Ahmed Akkari, som i sin tid var med på å piske opp stemningen mot Danmark, mener at saken om Parks-utstillingen er sammenlignbar med forløpet til Muhammed-tegningene, og at vi er enda lenger ute på selvsensurens glidebane nå enn i 2005.
»Det er mit indtryk, at alle er meget mere påpasselige. Det er ærgerligt, for kunst og holdninger skal gerne kunne udtrykkes nogenlunde spontant uden overvejelse af konsekvenserne,« siger Ahmed Akkari, der mener, at man i dag fører en negativ erfaringsreference tilbage til Muhammed-krisen.
»Hver gang vi diskuterer det her emne, kommer argumentet, hvor folk siger: ”Hvad skete der sidst?” Det er desværre et helt afsporet argument, for det er slet ikke det, det handler om,« siger Ahmed Akkari, der principielt mener, at man bør turde stå en ny krise igennem for Dan Parks skyld.
»Sagen om Dan Park er enormt indviklet, og de færreste af os kender hans motiver. Jeg kan derfor sagtens forstå, at man holder sig tilbage, for Dan Park er ikke nogen optimal kunstner at forsvare. Men principielt bør det ikke gøre nogen forskel,« siger Ahmed Akkari.
Dansk PEN er splittet i saken. I august uttalte organisasjonen at de ville gå aktivt inn i Parks sak, men gjorde helomvending rett etter. Leder i PEN, Anders Jerichow, er enig i Roses observasjon av en tiltagende selvsensur, men mener at Muhammed-saken og Radio24syv/Park-saken ikke kan sammenlignes.
»Det er en meget stor forskel på at anfægte nogle religiøse dogmer, som Flemming Rose gjorde, og på at lægge et mindretal for had på grund af dets race eller etnicitet. Det er to vidt forskellige ting,« siger han.
Anders Jerichow anerkender, at der eksisterede en »uheldig« glidebane i brugen af selvcensur, ligesom han erkender, at vi endnu ikke har reddet os ud af den.
»Der er kommet en frygt for at komme på kant med nogle aggressive mennesker i tilknytning til debatten om islam. Desværre er der også gået sport i at se, hvor langt man kan gå i krænkningen af mennesker, der er født som et mindretal,« siger Anders Jerichow.