Integrering og integreringspolitikk

Dialogkonferanse: «Dette går aldri»

På onsdag ble en ny baby født av regjeringen: nasjonal dialogkonferanse. Konferansen skal avholdes årlig og er en slags arvtaker etter KIM (Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene) som er lagt ned. Som vanlig med slike konferanser skjer det mest spennende i pausene.

Da KIM ble nedlagt ble det frigjort 7 millioner kroner og en betydelig andel av dette er etter all sannsynlighet gått direkte inn i den nasjonale dialogkonferansen. Konferansen reklamerer for seg selv med «styrket dialog mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene».

Ideen er at innvandrerorganisasjoner og andre som jobber med innvandring/integrering skal få en arena der statsrådene informeres og «utfordres», som integreringsminister Solveig Horne (Frp) uttalte det. Og regjeringen hadde møtt mannsterk opp, foruten Horne var både statsministeren, helseministeren og arbeidsministeren til stede. I alle fall en del av tiden.

Ble de så utfordret? Tja, jeg har mine tvil.

hege_banner_rights_special_778x150

Som kjent koster det å tale i en forsamling. Og særlig hvis du ikke har et manus som er forfattet av byråkratene, slik som Horne kom til å nevne («Jeg har fått et langt manus, men først vil jeg begynne med å fortelle en historie …»). Dessuten er det ikke alltid like enkelt å formidle noe som ikke er fordelaktig, kanskje verken for en selv eller for gruppen/miljøet en tilhører eller andre identifiserbare grupper. Derfor blir innleggene så overordnet og generelle at de i liten grad er egnet for oppfølging. Om det ikke handler om mer penger til det ene eller andre (for eksempel «frivillig arbeid»). Her skilte ikke Hornes innlegg seg særlig ut. Det er tilsynelatende ingen forskjell på en Frp-er og SV-er i sjefsstolen i BLD.

Derfor ble det, som vanlig, mest interessant i pausene. Her står som regel lunsjen i en særstilling (og god var den også, det er mindre vanlig), fordi en har best tid da. Jeg havnet ved «hijabbordet» hvor også en lykkelig pensjonist fra innvandrernes eldreråd hadde tatt plass.

– Måtte klare oss selv

Han forteller at han kom til Norge fra Pakistan på 1970-tallet. Hans plan, som de fleste andre som kom på denne tiden, var å bli i Norge en 10 års tid. Arbeid var ikke noe problem, utfordringen var bosted. Det løste for øvrig en del av tyrkerne som også kom på den tiden, forteller han, da tyrkerne startet pensjonater hvor pakistanerne leide rom. På mitt spørsmål om hvordan de for øvrig klarte seg i Norge, jamfør at Norge den gang ikke brukte én krone på integrering, ler han godt.

– Vi fikk ingenting, ingen norskkurs eller andre kurs for den saks skyld. Ikke fikk vi noen penger heller, vi ante ikke at det var mulig. Vi måtte klare oss selv.

– Men det var en fordel. Vi måtte greie oss selv og da gjorde vi det. Vi sto sammen, hjalp hverandre og prøvde så godt vi kunne å ta del i det norske samfunnet. Det var jo så forskjellig fra Pakistan, så når nye koder var knekket, fortalte vi hverandre entusiastisk om hva vi hadde forstått.

– I dag er det altfor mye hjelp til nye innvandrere. Det sløses noe vanvittig med penger og de trenger ikke anstrenge seg for å bli en del av samfunnet. Dette går aldri.

Fra gruppe til gruppe 

Pensjonisten får støtte fra hijabdamen som sitter på den andre siden av meg. Også hun er fra Pakistan og kom omtrent på samme tid, men da som liten jente og familiegjenforent med far. Hun husker også at de jobbet hardt med å bli integrert, samtidig som hennes erfaring var at hun måtte være litt flinkere enn de andre (de norske, min anm.) for å bli akseptert.

– Men det var bra. Jeg lærte å jobbe hardt og målbevisst. Dagens «integreringssystem» er feilslått, sier hun og rister på hodet.

– Vi lærte norske verdier å kjenne ved hard innstas. Vi skjønner det norske samfunnet. Vi deler mange av verdiene.

Jeg tenker på om jeg skal spørre henne om når hun begynte med hijab, men antar at det vil ødelegge den gode stemningen, så jeg velger å la være. Dessuten lurer jeg på noe annet, nemlig om det fortsatt er slik at det er status å sende norskpakistanske barn på skole i Pakistan.

Begge stusser noe, så jeg forteller at HRS i 2003-04 jobbet med et prosjekt om norske barn i utlandet, der vi blant annet besøkte Pakistan og ikke minst «Little Norway»-området der. Pakistanere elsker å høre om det, ikke prosjektet, men at jeg faktisk har besøkt landsbyene som de fleste pakistanerne i Norge kommer fra. Da går praten som regel veldig lett. Så også nå. Og ja, de bekrefter at det på denne tiden var status å sende barna tilbake, men at det ikke er det nå lengre:

– Vi har skjønt det. Det gikk ikke. Barna er her nå og de kommer til å bli her. Pakistan blir sånn sett fjernere og fjernere.

– Men hva skjer så med alle palassene som norskpakistanerne har bygget?

– Ha, ha, de bare ligger der. Ingen bruker dem. Eller vi er jo innom en gang i blant, kanskje et par ganger i året, men barna vil ikke være der.

De forteller at de ikke selger dem og heller ikke leier dem ut (hvem har råd til det der nede?), men at noen lar folk bo der gratis mot at de ivaretar husene.  Men hvorfor vet de ikke, for verken de unge eller eldre vil være der.

– Inntil for noen år siden flyttet mange av de eldre tilbake til Pakistan, men det gikk ikke. Familien var jo her, så de kom tilbake hit. Nå er det nesten ingen eldre som bosetter seg i Pakistan, forteller de, og legger til:

– Nå er det somalierne som bygger palasser og sender barna tilbake til Somalia. Nå gjør de samme feilen som vi gjorde.

Siden stemningen er så god og latteren sitter så løst, gyver jeg likegodt løs på spørsmål om ekteskapspraksis.

Lite makt

Pensjonisten forteller at de eldre ikke har så mye makt lenger.

– Før bestemte vi hvem som skulle gifte seg med hvem, vi hadde makt til det da. Vi laget avtaler for barna med familiemedlemmers barn eller andre kjente i Pakistan. Nå bestemmer vi ikke så mye. De eldre i dag har liten makt.

– Men selv om færre henter ektefelle fra Pakistan, så gifter vel norskpakistanere seg først og fremst med pakistansk bakgrunn?

– Njaa, jo, de gjør nok det, sier han og ser svært beklemt ut.

Jeg skjønner at dette er et betent tema, så jeg griper heller tak i segregeringstankegangen. For de fleste rundt bordet representerer organisasjoner som tilsynelatende representerer «innvandrere» på tvers av grupper og gjerne også en eller annen kvinnegruppe. De mener det er enklere å få økonomisk støtte til å løfte frem innvandrerkvinner, samtidig med at de innrømmer at hver gruppe holder seg for seg selv, uansett hva de prøver på.

– Vi tok navnet for å vise at vi ønsket alle innvandrerkvinner velkommen. Men det går ikke. Hos oss er det bare pakistanske kvinner. Sånn er det. Pakistanerne holder seg for seg selv, somalierne osv.

– Hvorfor tror du at det ikke går?

– Vi er for ulike. Vi holder sammen med dem vi kjenner oss best igjen i. Også er det språket det, mange snakker ikke norsk.

Så brast fellesverdiene

Lunsjen er dessverre over og vi går tilbake til de relativt intetsigende talene. En av hijabdamene som jeg hadde gode samtaler med i lunsjen, tar ordet i en av debattene. Det er den samme damen som snakket om de norske verdiene hun hadde lært og som hun mener gjør henne til en del av det norske samfunnet. Det hun lurer på om er om religionsfriheten blir ivaretatt når barnevernet plasser muslimske barn hos ikke-muslimer?

Så langt strakk det seg, altså. Når sjansen bød seg ble muslimsk identitet satt foran fellesverdier i det norske samfunnet.

Norge kan bruke så mange milliarder i året som bare fantasien kan sette en grense for i integreringsarbeidet, det er og forblir bortkastet. Det er ikke «dialog, tillit og toleranse», som Horne fremmet som de viktigste verdiene i integreringsarbeidet, som gir utslag. Det viktigste er å formidle hva det som er det norske samfunnets sentrale verdier og at samfunnet forventer at alle tar del i samfunnet ved utdanning og/eller arbeid. Det viktigste er å løfte opp rollemodeller, slik som både statsminister Solberg og lege Zahim Wasim (Norges «twitterlege») sa i sine innlegg, som snakker om alt annet enn at de har innvandrerbakgrunn. Om aksjekurser, om helse, om været, om litteratur. Om hva det måtte være, bare at de snakker i kraft av sin kunnskap, innsikt og interesser. Ikke hvor de er født eller av hvem.

Ens tro er en privatsak. Barns beste trenger nødvendigvis ikke å bli bedre ivaretatt hos en muslimsk familie, til tross for at barnet er født av muslimske foreldre. Det er faktisk saken irrelevant. Sa Horne det? Nei, hun fortalte heller om det fantastiske prosjektet i en kommune der barnevernet hadde bygget opp en ressursgruppe av somaliere. Disse ble kontaktet hvis barnevernet hadde en sak som omhandlet et somalisk barn. Kultursensitivitet, sa Horne.

Video fra deler av konferansen er tilgjengelig hos BLD.