Innvandring

Dhuhulow: En langt fra uvanlig historie

Terroristen bosatt i Larvik, som PST regner med ble drept under massakren i Nairobi i fjor, har en bakgrunn et antakelig betydelig antall unge somaliere i dagens Norge har: De er sendt hit alene som barn, utstyrt med falske historier, og innlosjeres hos fjerne slektninger som registreres som deres biologiske foreldre.  Antakelig derfor var det Hassan Dhuhulow som alltid tok trappevasken i blokka for familien, som alltid brakte og hentet ”småsøsken” i barnehagen og barneskolen. Som ikke hadde penger til en treningsdress.

Brennpunkts dokumentar i går om terroristen Hassan Abdi Dhuhulow, ga informasjon som burde ha politisk interesse. Dhuhulow, født i Mogadishu i 1988, ble sendt sammen med en ”søster” til Norge i januar 1999. Her ble de ved ankomst registrert som søsken. Dhuhulow fikk nedjustert alderen fra 11 til ni år (forlenger barnetrygdsalderen). I Larvik ble han og ”søsteren” gjenforent med ”foreldre og søsken”. Men slektskapet var et ganske annet. Den påståtte faren var nemlig fetteren til Dhuhulows biologiske far i Somalia.

Fremdeles har ikke politikerne våre pålagt utlendingsmyndighetene å DNA-teste barn som kommer på familiegjenforening eller som asylanter med påstander om at de har foreldre her, så vidt jeg kjenner til.

Gjennom årene har jeg hørt mange liknende historier, og de ledsages alltid av en kjærlighetsløs oppvekst, om å være plassert langt nede på rangstigen i familien, om vold, om å vokse opp i materiell fattigdom fordi du ikke er en prioritet. Om å bli brukt som en form for tjener.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Derfor spisset jeg ørene da det kom frem at gutten Hassan var den som måtte gjøre ”kvinnfolkarbeid”, som å vaske trappeoppgangen der familien bodde, ikke minst fordi han hadde en eldre ”søster”. Trappevask eller annen vask er ikke kjent for å være en attraktiv syssel blant mannlige somaliere. I noe av den samme leia er at det var Hassan som alltid ble observert som omsorgsperson ute for yngre ”søsken”: enten at han leide på dem i matbutikken der han handlet for familien, eller fulgte dem til og fra skole og barnehage. At han solgte VG og Dagbladet på søndager, hjalp tydeligvis ikke på hans egen lommebok. For da hadde han hatt råd til treningsdressen alle på forballaget kjøpte – utenom Hassan. Da tok oppmannen og treneren grep og spanderte dressen på gutten.

Medelever forteller om en Hassan som kunne være svært aggressiv og voldelig. Kort lunte, øyne som svartnet for ting andre ville ansett for en fillesak som man løser med ord. Han beskrives både som morsom og som stille. En som hadde få venner. Hvorfor det var få venner i livet hans, fikk vi ikke noe godt svar på. Rasisme antydes, men dette fremstod som noe tynt, for en av elevene som sto frem fortalte om mange aktiviteter sammen med Hassan. Mitt spørsmål er nok heller dette: Hvor mye tid ga familien Hassan til å utfolde seg på fritiden? Ønsket familien at han skulle være en aktiv deltaker på fellesarenaer – som vi jo vet koster?

At Hassan Dhuhulow levde et isolert liv, fremstår som rimelig overbevisende. Det er her moskeen og nettet kommer inn. Han begynte å søke seg til moskeen i Larvik, som i mange år nå har blitt omtalt som ekstrem. Her møtte han eksempelvis syriakrigeren Mohyeldeen Mohammad. Men vel så viktig synes bekreftelsene på nettet å være for den identiteten som vokste frem fra rundt 2006: da han startet å poste en mengde innlegg på islam.no og ble mer og mer ”religiøs”, mer og mer ekstrem.

Allerede i 2006 var han klar for jihad sammen med al-Shabab. Dette forkynte han åpent på skolen, altså i førsteklasse på Thor Heyerdahl videregående skole. Han ville krige i Somalia, sa han. På slagmarken, ikke med penn og papir. Han tilkjennega det samme på islam.no i desember samme år.

Først våren 2008 fikk PST det første tipset om en potensiell terrorist i Larvik.