Innvandring

Bekymringssamtaler og vår sikkerhet

Et viktig verktøy for vestens sikkerhetstjenester, er tett kontakt med personer som går i fotsporene til islamsk ekstremisme. Verktøyet var ubrukelig for norske PST i møte med Nairobiterroristen og norsksomalieren Hassan Abdi Dhuhulow, som ganske freidig avsluttet siste samtale med PST på Gardermoen slik: ”Ser jeg ut som en terrorist?” Nå ser vi det samme i Canada. Konvertitten Martin Rouleau drepte en offiser og skadet en annen militær alvorlig. Ni dager før terrorangrepet med bil, hadde sikkerhetsmyndighetene den siste samtalen med Rouleau. Forstår våre politikere at noe kanskje ikke fungerer helt?

Sikkerhetsmyndighetene (RCMP) i Canada, hadde Rouleau under radaren i fire måneder. Rouleau fikk RCMPs oppmerksomhet da han i juni begynte å poste ekstremt tankegods på Facebook. Da han var på vei til Tyrkia, prøvde man å frata ham passet. Men bevisbyrden holdt ikke. Etter dette hadde politiet en rekke samtaler med Rouleau, familien hans og imamen i moskeen som han frekventerte. 9.oktober, altså 11 dager før attentatet mot de to militære i Ottawa, forløp den siste samtalen med Rouleau, der politiet kunne notere en positiv utvikling. Rouleau sa at han ønsket å endre seg. Etter denne samtalen lot politiet ham være i fred. De hadde ingen aning om at han kunne finne på å slå til på canadisk jord, sies det.

”Vår egen” terrorist kunne det endt for på samme måte. Hassan Abdi Dhuhulow benektet totalt overfor PST at han hadde noen terrorplaner i hodet, sist da han forlot Gardermoen for siste gang, og med en siste beskjed til PST-ansatte som prøvde å stanse ham: ”Ser jeg ut som en terrorist?” Ut fra Roleau-saken i Canada, er det umulig ikke å tenke følgende tanke: Om PST hadde – med loven i hånd – klart å stanse ham, kunne Dhuhulow ha endt på et kjøpesenter her isteden for i Nairobi, med eller uten væpnede ideologiske frender?

Selvsagt kunne han det. Det er en tøff erkjennelse vi vel alle snart har tatt innover oss. Og nå som vi nærmer oss den vestlige sivilisasjonens viktigste høytid – feiringen av barnet født i Betlehem – forstår vi likeledes at for en terrorist ville en grotesk hendelse midt i vår kjæreste høytid, være en betydelig triumf.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Canada er nå på få timer rammet av to terrorangrep, og begge angriperne er soloterrorister og konvertitter. Den andre terroristen med det opprinnelige navnet Michael Joseph Hall, ble til Michael Zehaf-Bibeau (jeg vil anta han hadde et muslimsk fornavn). Også han var i myndighetenes søkelys, ikke bare med bekymringssamtaler, de hadde også tatt fra ham passet. Zehaf-Bibeau var en fersk konvertitt med kriminelt rulleblad. Han klarte kun å skyte ned og drepe et menneske, soldaten Nathan Cirillio i Ottawa, som stod vakt ved det nasjonale krigsmonumentet over falne. Etter dette stormet han parlamentet og skjøt vilt rundt seg (30 til 50 skudd, rapporteres det). At ikke flere ble drept, fremstår nesten som et mirakel. At han kunne ta seg så lett inn i det politiske maktsenteret, vil få politiske konsekvenser. Vi kunne i går fått politiske mord på rekke og rad, som selvsagt ville både lammet og opprørt den canadiske nasjonen voldsomt.

Hvordan skal myndighetene nå vinne tilbake tilliten i folket? Helt åpenbart har ikke fokuset vært på terror på canadisk jord, det til tross for at for åtte år siden ble hele atten personer inspirert av al-Qaida arrestert for planer om å innta samme parlament og halshugge den ferske statsministeren Stephen Harper.

Vi lever nå i en tid der flere og flere holder pusten, vel vitende om at det kommer flere angrep på våre demokrati. Vi vet bare ikke når, vi vet ikke hvor, og vi vet ikke hva sikkerhetsmyndigheter har av kontroll. Men vi forstår dette: terroristaspirantene blir flere og flere, både i rekkene med røtter i den islamske verden og i rekkene til konvertittene. Samtidig ivrer eksempelvis norske myndigheter etter å hente flere med bakgrunn i samme tro til Norge. V og Krf vil ha 5 000 nye syrere hit – eksempelvis. Er det ansvarlig og fornuftig med tanke på hva nær fremtid kan bringe?

Det er vanskeligere og vanskeligere å være en kjær multikulturalist i vår nye is-tid. Uro og mistro. Mer og mer overvåking. Økt konfliktnivå i det offentlige ordskiftet. Orientering mot egen (trygge) gruppe. Alt som er motsatsen til den multikulturelle idyllen vi var forespeilet. Ja, ulike kulturer kunne ha blomstret i god norsk jord. Kulturer med respekt for individets ukrenkelighet. Da er det altså ikke plass til islam. Det er vanskelig å unngå en slik konklusjon.

Islam har bevist til fulle at idésettet har problemer med tilværelsen i et sivilisert samfunn. Den konklusjonen finner man ikke gehør for i brede lag på Stortinget. De som skulle være enige, velger i så fall å tie for å slippe å bli frosset ut. Imens kan vi andre spekulere i hvilke nye tiltak mot mennesker som vil drepe enhver som ikke tilhører hans gruppe som den politiske makten vil servere oss stadig mer urolige borgere. Bekymringssamtalen bør kanskje revurderes når jihaddrømmen er en realitet?