Politikk

Svenskevalget

Sverigedemokraterna (SD) ligger an til å gjøre et enda bedre valg ved årets riksdagsvalg enn ved det forrige. På meningsmålingene ligger partiet an til nærmest å doble sin oppslutning, fra 5,7 prosent i 2010 til i overkant av 10 prosent ved dette valget. SD spiller på rasisme og fremmedfrykt, lyder det fra etablissementet, men likevel vinner SD terreng blant velgerne. «Det finnes en potensiell uro i befolkningen», sier en forsker om innvandringen til Sverige, noe som blir blankt avvist: «Hvis en sier at uroen er berettiget, skaper det mer uro.»

14.september går svenskene til valgurnene og da vil, om meningsmålingene har rett, mange stemme på det partiet som «alle» hater, nemlig Sverigedemokraterna (SD). Eller alle og alle, ni av ti vil jo ikke stemme på dem, slik som Tove Gravdal i Morgenbladet i dag uttrykker det.

Personlig tror jeg SD kan få godt over 10 prosent, kanskje rundt 15 prosent, hvilket vil være et politisk vulkanutbrudd i Sverige. Men det er akkurat det som foregår i det gamle folkehemmet: det bobler under overflaten. Så selv om kanskje det kun er et lite mindretall som føler seg komfortable med å stemme SD, så vil resten holde seg for nesen når de slipper valgkortet i urnen.

For de fleste, og i alle fall i Sverige, er SD omtalt som et høyrepopulistisk og rasistisk parti. I Norge avskyr Fremskrittspartiet (FrP) å bli satt i bås med SD. Det er forståelig, i den forstand at FrP og SD har to helt forskjellige bakgrunnshistorier. FrP er vokst frem på Anders Langes motstand til skatter, avgifter og offentlig kontrollstyring, mens SD har et nazistisk bakteppe. Spørsmålet er imidlertid om ikke SD har endret seg vel så mye som FrP. For mens SD synes å gjøre alt de kan for å kvitte seg med (i alle fall utaktiske) tullinger, så har FrP i dag en finansminister som antakelig er veldig begeistret for en rekke av våre skatter og avgifter – og som også har kvittet seg med personer partiet ikke (lenger) vil være bekjent av. Tidene endrer seg, og partiene henger med, mer eller mindre vellykket.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Slik sett er SD vellykket. De vokser seg større og større, og vil kunne nå en størrelse der de andre partiene ikke lenger bare kan avvise dem. Det blir et valg mellom å holde på prinsippet om ikke å samarbeide med et parti som oppfattes som rasistisk eller å holde på makta, slik som Jon Hustad uttrykker det i dagens Dag og Tid i forhold til hvilke valg nåværende statsminister, Fredrik Reinfeldt, kan bli stående overfor.

Hvor «ekstrem» dagens SD egentlig er, er det få som synes å ha tatt seg tid til å undersøke nærmere. Hustad hevder i dagens Dag og Tid at hvis vi holder oss til den gamle distinksjonen, at ekstremt er de partiene eller bevegelsene som er illiberale og antidemokratiske, så er ikke SD høyreekstremt. Han finner SDs prinsipprogram helt innenfor «normaliteten», men svært så ensidig. SD har i praksis to saker (i tillegg til hyllest av nasjonen) og det er: mindre innvandring og mer penger til de eldre. Sveriges høye innvandring er kostbar, og Reinfeldt har da også innrømmet at skattene må økes og velferden senkes for at Sverige fortsatt skal være «landet med det store hjertet» (fritt etter hukommelsen).

Det er bare det at ikke alle er like fornøyd med at deres alderspensjon settes ned årlig og at skattene økes for at Sverige skal fortsette å ta imot langt flere innvandrere enn alle andre land i Europa. Men folket får ikke si sin mening, det har en samlet svensk media sammen med de øvrige politiske partiene satt en stopper for. Og akkurat i dette skjæringspunktet kommer SDs suksess: det lønner seg politisk å være ensidig, slik som Hustad påpeker, og i alle fall når det er folkets merkesaker som står på agendaen. At det samme SD i liten grad har noen løsning på hvordan de skal stramme inn innvandringen kraftig, se det slipper de jo å svare så lenge media og de øvrige partiene holder dem utenfor.

En studie fra forskningsstiftelsen Mångkulturellt centrum, gjengitt i dagens Morgenbladet (ikke på nett), viser derimot at mange flere enn dem som tenker å stemme SD deler partiets syn på at svensk kultur og tradisjon er truet av innvandring. Og det samtidig med at innvandring stadig skårer høyere i målinger om hvilke politiske saker som anses som viktig.

Fra dybdeintervju med det som heter «hvite svensker» i Botkyrka, en forstad til Stockholm og den første kommunen i Sverige der et flertall på 53 prosent har innvandrerbakgrunn, kom det frem at svært mange var skeptisk til innvandringen. Forskerne finner derimot resultatene vanskelig å tolke, og hevder at definisjonen av svenskhet er smal:

– Det vi fant da vi spurte om folks syn på hva det er å være svensk, var en tydelig oppdeling mellom innfødte svensker og innvandrere. Selv ikke de som er født i Sverige av innvandrerforeldre, regnes som svenske. Definisjonen av svenskhet er smal, sier Charlotte Hyltén-Cavallius, forskningsleder ved Mångkulturellt centrum til Morgenbladet.

Det fremkommer videre at Botkyrka er segregert, innvandrerne bor i nord og «den hvite befolkningen» i sør, noe som er typisk for Sverige heter det.

– De fleste vi intervjuet, er bekymret for segregeringen, og de ønsker seg et kulturelt og politisk bærekraftig samfunn. Med den smale definisjonen av hva som er svensk, er det jo vanskelig å få til, sier Hyltén-Cavallius.

Så legger sikkert den observante leser merke til at «økonomisk bærekraft» tilsynelatende ikke er et tema.

Samtidig blir man ikke helt enig om hva svensk egentlig er, og «folkehemmet» er blitt et idyllisert narrativ, hevder Hyltén-Cavallius, som videre mener at de fleste i Sverige er for å ta imot flyktninger, men ikke for å inkludere dem i svenskheten.

På spørsmål om funnene i denne studiene kan forklare SDs fremgang, sier forskeren at SD kan kapitalisere på disse følelsene og at det er viktig å ta holdningene på alvor – da det finnes en potensiell uro i befolkningen. En uro de andre partiene ikke tar på alvor. Det bør de, ifølge Hyltén-Cavallius, for «å lytte til den hvite befolkningens uro over at svensk identitet er truet, (er) ikke det samme som å normalisere rasisme.»

Rådet avvises blankt av Mats Karlsson. Han er nettopp inntatt direktørstolen i svenske Nupi (Utenrikspolitiska institutet i Stockholm) og nylig vendt tilbake til Sverige etter 15 år i Verdensbankens tjeneste. Men vel så viktig: tidligere var han statssekretær for Socialdemokraterna.

Karlsson har ingen tro på en fortsatt vekst for SD – det handler om hvilke «motkrefter som mobilseres». Han mener at frontene i svensk politikk bygger på redsel, dertil som en del av den svenske identiteten. Karlsson tror at den rause innvandringspolitikken i Sverige vil fortsette:

– En overveldende majoritet og samtlige partier går imot en endret politikk, etter en lang og åpen debatt. Det er en myte at det er tabu å diskutere innvandring i Sverige, sier Karlsson til Morgenbladet.

Det er åpenbart at Karlsson ikke vært i Sverige de siste 15 år. Det er derimot hans klokketro på den nordiske modellen (kombinasjonen av individuell frihet med sosial tillit og ansvar, samt en sterk, demokratisk kontrollert stat) som vil være den bærende løsningen. Derfor har han da også lite til overs for å ta en eventuell folkelig uro i Sverige på alvor:

– Jeg er ikke enig i det. Hvis en sier at uroen er berettiget, skaper den mer uro. Ved å si at den ikke er berettiget, marginaliseres mennesker. Det er bedre å stole på samfunnets grunnleggende styrke, den klassiske, nordiske modellen som har overlevd krise etter krise. Den vil også overleve denne bølgen, avslutter Karlsson.

Da gjenstår det å se hvor mange mennesker i Sverige som etter hvert må marginaliseres.