Islam

Dialogorienterte velgjørere må innse at dialog med islamister er direkte farlig

«Den islamske statens (IS) framferd og metoder er sjokkerende og brutale, selv i en verden der vi har sett det meste av terror og forbrytelser», skriver Bjørgulv Braanen i sin leder 22. august. Alexandra Irene Larsen går i rette med Brannen.

Religionshistoriker Alexandra Irene Larsen svarte Klassekampens redaktør i en kronikk 29.august. Her gjengitt med Larsens tillatelse.

Dialogorienterte velgjørere må innse at dialog med islamister er direkte farlig

«Den islamske statens (IS) framferd og metoder er sjokkerende og brutale, selv i en verden der vi har sett det meste av terror og forbrytelser», skriver Bjørgulv Braanen i sin leder 22. august. Braanen må ha meget kort hukommelse. Brutaliteten og grusomheten er ikke unik i islamistisk øyemed.

Det er bemerkelsesverdig å få seg til å skrive som Braanen gjør at «der de fleste bevegelser, uansett hvilket blodig program de måtte ha, forsøker å appellere til sosial fornuft, satser IS ensidig på å skape redsel». Forsøker de fleste bevegelser med blodig program å appellere til sosial fornuft? Hvilken sosial fornuft er det Al-Qa’ida, Boko Haram eller Al Shabab appellerer til i Braanens øyne? Eller hva med Talibans skrekkregime i Afghanistan? De ønsket ikke i mindre grad enn IS å skape redsel.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Braanens poeng synes å være at våre droner og tanks ikke kan ordne opp i samfunnsproblemer i utenfor «vår egen kulturkrets». Det er greit nok å mene, men i tilfellet IS er og bør det være enkelt å velge side. Hvordan skulle man stoppet IS’ folkemord på Jesidiene om ikke med våpen og støtte fra Vesten? Irak, eller andre land i Midtøsten, tar ikke ansvar for å redde Jesidiene fra utryddelse.

Braanen legger til at IS’ fremferd er «utenfor vår forståelseshorisont». Det er en graverende påstand; en fremmedgjørende avfeiing av et problem som angår oss i Norge og Vesten i høyeste grad. Tusener av unge muslimer har reist fra Europa til barbariet i Syria for å delta i det de tror er en hellig krig for et nytt kalifat. De kan ustraffet vende tilbake med sine europeiske statsborgerskap. Vi må tørre å åpne øyene og se at dette problemet ikke lenger er utenfor vår kulturkrets. Det er midt blant oss. Bøddelen fra IS som skar hodet av den amerikanske journalisten James Foley med en kniv var britisk. Ingen kan lenger være overrasket over at en ung «britisk» mann er i stand til å begå en slik bestialsk handling. Det er bare et år siden to islamister halshogde en britisk soldat, Lee Rigby, i fullt dagslys i Londons gater.

Noen har argumentert for at IS er mer enn en revolusjonær terroristgruppe, at de er en suksessrik opprørsgruppe som «vil ha en plass ved bordet». Jeg håper at dialogorienterte velgjørere etter hvert innser at troen på dialog med islamister er direkte farlig. De skal ikke gis en plass ved bordet. Ikke i FNs menneskerettighetsråd eller i eller i europeiske regjeringers råd. Å gjenta at IS er så radikale at Al Qaida har tatt avstand fra dem, gir ingen mening. Al Qaidas metoder er vel så brutale. Deres ideologi er den samme som IS bygger på. Saudi Arabia, som jo har fått «en plass ved bordet» (i FN blant annet), skapte den salafistiske terrorismen og har normalisert halshugging som straffemetode – og 92 prosent av målgruppen i en ny spørreundersøkelse i Saudi Arabia svarte at IS opptrer i samsvar med islamske verdier og lover.

For jo, det har med islam å gjøre. Koranen har utallige oppfordringer til å drepe, gjerne halshugge, ikke-muslimer. Dødskulten i Koranen hvor himmelen glorifiseres foran livet får mange til å ofre livet for islam. Alle de nevnte gruppene har en taktikk hvor de hjernevasker barn fra de er små. Vi ser IS legge ut bilder av barn som halshugger blonde dukker eller holder opp et avkuttet menneskehode.  Islamistenes antivestlige, totalitære, selvforherligende og voldsfremmende ideologi er radikaliserende i seg selv. Venstresiden burde slutte å messe om at den sosiale elendighet vi ser i Midtøsten skyldes Vesten, eller at radikalisering av muslimer skjer på grunn av tonen i debatten, muslimhets eller for snevre identitetsbåser.

Problemet er snarere at altfor mange ser altfor mye sosial fornuft i islamismen. Braanen er i godt selskap med venstresidens akademikere som har bidratt til å ufarliggjøre islamismen og nedtone trusselen fra radikal islam i årevis. Hvor lang tid skal det gå før flere skjønner at islamistiske ideologier alle er nært beslektet, uansett gruppe. IS, som Hamas, som Islam Net, som Det Muslimske Brorskap og som Boko Haram får alle sin legitimitet fra Koranen og Muhammeds eksempel. De ønsker alle muslimsk verdensherredømme i siste instans. Islamistisk ideologi som sådan må motarbeides. Islamismen er en totalitær, imperialistisk ideologi til forveksling lik nazistenes.  Det er riv ruskende galt at grupper som Islam Net får statsstøtte i Norge til å spre sin hatideologi mot Vesten. Og det er skjebnesvangert at kommentatorer i store aviser som Aftenpostens Inger Anne Olsen, og forskere som professor Ulrika Mårtensson roser og bagatelliserer Islam Net og ønsker å spille på lag med dem. I Lars Gules forvridde verdenssyn kan Islam Net, en av de viktigste radikaliseringssmiene i Norge, være med på å hindre radikalisering. Demonstrasjonen mot IS i Oslo var en sped begynnelse, men langt fra nok. Islamistiske organisasjoner kan ikke påstå at de tar avstand fra voldsbruk, så lenge de forherliger den selvsamme ideologien som avler denne volden. Det er urovekkende at adskillig flere tusen muslimer møtte opp på en demonstrasjon mot en tilfeldig amerikansk Muhammed-karikaturfilm av enn på IS-demonstrasjonen. Filmen hadde ført til drap og opptøyer andre steder i verden. Burde ikke heller norske muslimer ha demonstrert mot voldsbruken den gang?

Islamistenes forsvarere må etter hvert ta et oppgjør med deres overdrevne og uholdbare toleranse overfor en ideologi som ønsker å ødelegge ethvert tolerant samfunn. IS er langt fra das ganz Andere.