Flerkoneri og proforma ekteskap

Oppholdsjuks via ekteskap

At det følger proformaekteskap i kjølvannet av arbeidsinnvandring fra EØS/EU-området har vært en kjent sak i flere tiår i en rekke europeiske land, ikke minst i Storbritannia og Irland. Det er vel liten grunn til å tro at Norge skulle gå fri for slikt juks. En kan spørre seg hvorfor ikke det legges større politisk press for å endre reglene for familiegjenforening.

Det er i dagens Aftenposten vi kan lese at det har vært en eksplosiv økning av søknader om familiegjenforening med EU/EØS-borgere på arbeidsopphold i Norge med ektefelle fra typisk land som Bangladesh, Pakistan og Nigeria.

Mønsteret er det samme som er avdekket i en rekke andre europeiske land: Den arbeidsinnvandrede EU/EØS-borgeren er typisk en kvinne. Hun har en arbeidskontrakt som ikke nødvendigvis er reell, gjerne som renholdsarbeider eller i hotell- og restaurantnæringen. Reell er nødvendigvis ikke ekteskapskontrakten hennes heller. Hun er gift med en mann fra et land som krever visumplikt til Europa og ekteskapet er typisk ikke inngått i verken hennes eller hans hjemland. (Vi har skrevet om dette flere ganger, for eksempel i 2008 – relatert til den såkalte Metock-dommen).

For mange fattige kvinner i Øst-Europa er dette lukrativt business. Det hele er velorganisert, og kvinnene søkes gjerne etter på internett. Slik som regelverket er i dag, synes det som om sjansene for å lykkes med jukset er større enn sjansen for å bli tatt. Men det er også å anse som en risikosport, da det er å betrakte som en del av menneskehandel.

hege_banner_rights_special_778x150

Aftenposten skriver at det rundt årsskiftet kom 19 menn fra Bangladesh til Norge. De hadde følgende til felles:

Alle med en vigselsattest fra Kypros, og mange av dem var viet av samme mann. Konene deres var alle fra Romania og Bulgaria, og oppga at de hadde arbeid i Norge som blant annet renholdere. Mennene søkte om familiegjenforening, og etter EØS-regelverket har de formelt lovlig opphold i Norge.

I Oslo er det nå flere EØS-borgere som søker om gjenforening med sin ektefelle enn nordmenn, ifølge politiet. Rundt halvparten av EØS-ekteskapene klassifiseres som atypiske.

Enklere for ankerkvinner

Faksimile fra Aftenposten

Faksimile fra Aftenposten

Ifølge politiet er kvinnene fra Øst-Europa «anker» (som ankerbarna, der barn sendes verden rundt for å utløse familiegjenforening) for visumpliktige menn utenfor EØS-området. «Virksomheten bærer preg av å være organisert», skriver politiet i et brev til Justisdepartementet.

– Det er mye enklere å få opphold i Norge dersom partneren din er EØS-borger, sammenlignet med dersom partneren din er norsk. Kontrollen er mye svakere, og en slik gjenforening gir fem års oppholdstillatelse nesten automatisk, sier kontorsjef Fredrik Strøm i Oslo-politiets utlendings- og forvaltningsseksjon.

Politiet skal først i fjor høst begynt å jobbe med problemstillingen. Bakteppet var en voldsom økning i familiegjenforeningssaker. I 2011 fikk Oslopolitiet 167 slike søknader, i år regner politiet med rundt 600 slike familiegjenforeningssaker.

Politietterforsking har avdekket at parene ofte ikke snakker samme språk, og at kvinnen ofte har sterke bindinger til hjemlandet, for eksempel i form av en jobb, barn og bil. I tillegg ser politiet at i svært mange tilfeller reiser «kona» tilbake til hjemlandet, mens «ektefellen» blir igjen i Norge.

– Selv om vi klarer å identifisere disse sakene, er det krevende å etterforske og sannsynliggjøre at disse egentlig ikke har krav på opphold i Norge. Implikasjonene av EØS-regelverket, som baserer seg på fri flyt av arbeidskraft, er store når det gjelder disse sakene, sier Strøm.

Og kanskje enda verre: Ingen er siktet eller tiltalt for slik virksomhet i Norge.

Tiltak 

Det er ingen logikk at det skal være vanskeligere for norske statsborgere å få sin ektefelle til landet enn for EØS/EU-borgere. Spørsmålet som kanskje bør reises, og som Fremskrittpartiet (FrP) frimodig nok gjorde i Bærekraftutvalgsrapporten, er om en ekteskapskontrakt alene skal utløse varig opphold i Norge. Men så langt ser det ikke ut som vi er klar for å ta den diskusjonen, til tross for alt misbruket som ligger til grunn i familiegjenforenings- og -etableringssaker (henteekteskap).

Det tiltaket som kanskje vil ha hatt størst effekt, er et krav om tilknytning. Da vil familiegjenforening/etablering utløse en kontroll av ektefellenes hjemland og hvor et eventuelt samliv allerede har funnet sted. Videre vil det føre til en vurdering av hvilket land paret kan anses å ha lik eller størst tilknytning til og som dermed gjenforeningen/etableringen bør skje i. Som kjent prøvde FrP i utlendingsavtalen med KrF og V å få innført et slikt tilknytningskrav, men lyktes ikke.

Kommer det derimot et par fra EU/EØS-området vil et slikt tilkytningskrav kunne slå helt feil ut, da paret, eksempelvis hun fra Romania og han fra Pakistan, uansett ikke vil ha lik/størst tilknytning til Norge. Da må tilknytningskravet kobles opp mot andre regler. Nærliggende vil være at det er et krav at søkeren i Norge er selvforsørgende og i tillegg kan forsørge ektefellen, hvis denne ikke kan vise til arbeidskontrakt i Norge. Disse forhold må kontrolleres opp mot selvangivelsen, og viser det seg at verken hun eller han oppfyller kravene, er det automatisk utvisning.

Det tilsier igjen at herboende (søker) bør ha vært minst ett år (selvangivelsekontroll) før det kan søkes om familiegjenforening/etablering hvis ikke begge parter kan vise til arbeidskontrakt.

Samtidig bør ikke ekteskapskontrakten og antall år alene i Norge være godt nok til varig opphold. Varig opphold må følges av plikter. Her bør selvforsørgelse og plettfri vandel i et gitt antall år (i dag er sju år for å kunne søke om varig opphold bare med ekteskapskontrakt) kunne legges til grunn.

Videre må regelverket for unntak revurderes, ikke minst hva gjelder økonomisk forsørgelse (som da også må gjelde for EØS/EU-par). I avtalen mellom Regjeringen og Venstre og KrF er forsørgerkravet ved henting av ny ektefelle fra land utenfor EØS-området økt fra rundt 250 000 kroner til 300 000 kroner. Denne økningen vil imidlertid ha minimal effekt dersom ikke inntekt gjennom ulike trygder fjernes som inntektsgivende arbeid. Videre er inntektskravet, selv med økningen, svært lav gitt at formålet er å skulle kunne forsørge ektefelle. Til sammenligning var gjennomsnittlig årslønn i Norge (for alle områder) i 2012 på 470 900 kroner (SSB). (Omtalt i HRS-rapport N-1-2014 fra side 56).

Men vi vet vel hva EU vil si til en slik likebehandling av borgere innenfor og utenfor EU-området.