Politikk

Nynazister og skoledebatter

Det er valgår i Sverige og svenske skoler tvinges til å la nynazister delta i skoledebatter, melder Aftenposten. Det vil ikke skje i Norge, sier Kunnskapsdepartementet. Men er en avvisning så smart?

Saken dreier seg om Svenskarnes parti, som utvilsom har en nynazistisk agenda, om Aftenposten siterer partiprogrammet riktig:

  • Svensk statsborgerskap skal forbeholdes folk med vestlige gener og vestlig kulturell bakgrunn.
  • Ikke-svensker skal ikke kunne ha maktposisjoner.
  • Alle politiske beslutninger i Sverige skal ta utgangspunkt i hva som er best for etniske svenske interesser.
  • Splittelse mellom samfunnsklassene skal erstattes av enhet.

Det er knapt som jeg tror hva jeg leser, og jeg kan ikke erindre at noen, uansett gruppering i Norge, har uttalt noe lignende offentlig. Hvorfor er det slik skille mellom Sverige og Norge når vi skriver 2014?

Oppdragelseskultur

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Jeg mener det handler om hva som faktisk ikke reguleres i den offentlige debatten. Sverige har rotet seg inn i en oppdragelseskultur, anført av medier, byråkrater og politikere, hvor det er blitt så mange restriksjoner på hva som kan uttales, at strikken strekkes lengre og lengre.

Det å være kritisk til dagens svenske innvandringspolitikk burde være legitimt, men er det ikke. Sverigedemokraterna (SD), som ved siste valg fikk plass i riksdagen, er den felles offentlige fienden og kan se langt etter politisk likebehandling. Det er opplest og vedtatt at SD har de feile meninger, og det virker som media bruker like mye ressurser på å lete etter noen med grumsete holdninger i partiet som partiet bruker ressurser på å kvitte seg med de samme.

Men SD må være barnemat i forhold til dette Svenskarnes parti.

Ikke taleforbud

Ifølge Aftenposten fikk Svenskarnes parti, betegnet som mikropartiet, én representant inn i et kommunestyre ved forrige kommunevalg. I år stiller partiet liste i 35 svenske kommuner.

Dermed må det avgjøres hvordan man skal forholde seg i valgkampen. Det svenske utdanningsdirektoratet sier disse nynazistene skal få delta i skoledebattene og viser til skoleverkets direktiv:

«Skolen har ikke rett til å forby meningsytringer bare fordi de er i strid med grunnleggende demokratiske verdier.»

Videre heter det at «Om partiets folk bryter loven ved å ytre seg krenkende, skal skolen la det skje. Eventuelle reaksjoner må overlates til politi og påtalemyndighet.»

Direktoratets informasjonsleder opplyser at regelverket er basert på grunnloven og neppe vil bli endret med det første.

Møter reaksjoner

Ifølge Aftenposten har dette fått «mange til å tenne» – og ikke særlig overraskende: tydeligvis anført av media. Aftonbladet skriver på lederplass:

«Den svenske staten kommer, ved hjelp av skoleplikten, til å tvinge blant annet jødiske barn og barn av romfolket til å møte nazister.»

Dette er en tendensiøs fremstilling. For det første er vel disse skoledebattene forbeholdt ungdom og for det andre er det vel bra at ungdommen lærer seg hvilke forskrudde holdninger som faktisk kan eksistere. Kun slik kan eventuelle representanter fra dette partiet møte motstand og (forhåpentligvis) saklige argumenter.

I mine øyne er det skoleverket som opptrer mest ryddig her, og de peker presist på hvem som har hvilket ansvar: overtredelser som rammes av loven er politi og påtalemyndighetenes bord.

Ikke i Norge?

I Norge er det opp til hver enkelt skole hvem som får delta i skoledebatter, forteller avd.dir. Erik Saglie i Kunnskapsdepartementet til Aftenposten, og legger til:

– Et nynazistisk parti vil utfordre straffelovens rammer om hatefulle ytringer. Det vil derfor være uklokt av en skole å slippe til disse i en skoledebatt.

Her tror jeg Saglie tar munnen for full. Det kan godt være at et nynazistisk parti vil utfordre straffelovens rammer om hatefulle ytringer, men det er i så fall verken Kunnskapsdepartementet eller den enkelte skole som har myndighet til å avgjøre.

Hadde Norge hatt partier med en slik agenda, er det min mening at det hadde vært uklokt å avvise dem. De ville raskt kunne benytte avvisningen til å legitimere sine holdninger og kanskje utvikle seg i en (enda mer) militant retning.

Å være et liberalt demokrati er krevende, men det fordrer at vi verner om ytringsfriheten og tar til motmæle mot holdninger vi ikke ønsker.