Kjønnslemlestelse

Baklengs inn i fremtiden

Fafo-rapporten som tar for seg kjønnslemlestelse og antatt omfang, har gått gjennom noen utvalgte rapporter om mulig utbredelse av kjønnslemlestelse. Altså ganske tilfeldig, og ikke ett eneste land i Europa har oversikt over utbredelsen. Like fullt slås det nå fast fra flere hold at omfanget er lite. Jeg skal vise en undersøkelse Fafo med hell burde tatt med.

På facebook klappes det nå fra flere hold: endelig har vi fått bekreftet at omfanget av kjønnslemlestelse er lite, hvilket er fullstendig feil. Vi vet fremdeles ingenting om utbredelsen i ulike grupper i Norge, som jeg kommenterte tidligere i dag.  Er det fordi dette handler om barn at så mange aktører tar temaet så useriøst, dertil barn med foreldre fra ikke-vestlige land?

De samme reaksjonene så vi for få år siden da Institutt for samfunnsforskning begikk samme øvelse som Fafo: den gang ble det påstått at utbredelsen ”har gått ned”, som det ble sagt. Selvsagt var HRS sitt spørsmål umiddelbart dette: Ned fra hva, all den tid ingen noensinne har kjent til omfanget?

Videre konkluderte ISF – uten dokumentasjon – at ”Lovverket virker”. ”Opplysningsarbeid og mobilisering i miljøene virker.” ”Utdanning virker.” ”Teologisk kompetanse virker”.

hege_banner_rights_special_778x150

Nå er vi altså i gang med en ny narrerunde på et av vårt samfunns mest alvorlige tema, nemlig tortur mot småbarn, en tortur de må leve med gjennom hele livet. Forskerne på Fafo kritiserer endog politikerne for å ha overdimensjonert tiltak mot kjønnslemlestelse (sic), tiltak som år ut og år inn har vært informasjon, informasjon, dialog, dialog, og sist ut tilbud om helkroppundersøkelse til utvalgte grupper (som har vært en fiasko, se side 27 i vår siste rapport, der det blant annet heter følgende: «Av til sammen snaut 200 jenter som har fått tilbud om samtale og frivillige underlivsundersøkelse, er det altså bare gjennomført 6 underlivsundersøkelser.»).

Da jeg skrev boken Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge i 2009, fant jeg en forskningsrapport om utbredelse av lemlestelse fra fjellandet Østerrike, som kulturelt og innvandringsmessig ikke er så ulikt Norge.

I en anonym spørreundersøkelse i 2006 av 120 menn og 130 kvinner, fremkom det at 35 prosent av dem hadde kjønnslemlestet døtrene etter bosetting i Østerrike, og ytterligere seks prosent skulle kjønnslemleste døtrene i årene som kom, altså totalt 41 prosents utbredelse. Undersøkelsen ble utført av 16 forskere og leger, samt representanter fra afrikansk kvinneorganisasjon i Wien.

Utvalget hadde bakgrunn fra Etiopia (15), Mali (4), Ghana (30), Nigeria (40), Egypt (113), Sudan (10), Senegal (6), Burkina Faso (5), Kenya (7), Somalia (8) og Sierra Leone (7). Utbredelsesprosenten på kjønnslemlestelse varierer stort i disse landene, fra 25 prosent i Nigeria til 98 prosent i Somalia. Hvis vi tar ut land der utbredelsesprosenten er under 40 prosent, minker gruppen med hele 77 personer. Dette er et argument for at dersom undersøkelsen kun hadde forholdt seg til høyrisikogruppen, ville resultatet vist en langt høyere prosentandel. Metodisk er det også antatt at selv en anonym spørreundersøkelse, vil føre til underrapportering når undersøkelsen omhandler sensitive og kriminelle tema.

88,5 prosent av de som skulle eller hadde utført kjønnslemlestelsen av døtrene får inngrepet utført i opprinnelseslandet, mens de resterende 11,5 prosentene, sørger for at lemlestelsen  utføres enten i Østerrike, Tyskland eller Nederland. Vel så interessant er det at majoriteten av de spurte var i arbeid og hadde høyere utdannelse, de kjente godt til at kjønnslemlestelse er forbudt, og de kjente godt til helseskadene ved inngrepet. Majoriteten av de som var for lemlestelse, begrunnet praksisen med at ”det er bra for kvinners moral”. 50 prosent utførte kjønnslemlestelsen når barnet er i alderen 0 – 7 måneder, mens 13 prosent utførte lemlestelsen når barnet er i alderen 8 måneder til 1 år. 28 prosent av jentene ble/skulle bli lemlestet i alderen seks til tretten år. Det er også verdt å merke seg at 76 av deltakerne i spørreundersøkelsen kjente til kjønnslemlestelse av andre innvandrerjenter, 29 kjente til kjønnslemlester utført i Europa, mens 21 kjente til kjønnslemleste som ble utført i Østerrike.

Jeg ser at argument fra forskerhold kan være at undersøkelsen er åtte år gammel og at Norge muligens har jobbet mer med informasjon og andre tiltak enn Østerrike.  Men heller ikke slike argument hjelper oss nærmere sannheten om den norske tilstanden.