Innvandring

Tilbud og etterspørsel

HRS sin nye rapport om ekteskapsinnvandring i sentrale ikke-vestlige grupper fikk spalteplass i Aftenposten i helga. Forskeren Anja Bredal omtaler nedgangen i andelen henteekteskap slik: ”Tilbudet i potensielle partnere som er bosatt i Norge er blitt større.” Ja, slik bekreftes vår nye form for menneskehandel. Det er snakk om et menneskemarked.

94 prosent i førstegenerasjon pakistanere gifter seg med sine egne, 96 prosent gjør det samme i andregenerasjon. Etter snart et halvt århundre botid i Norge, kan man dermed påstå at integreringen ikke går på skinner. Liknende tall finner man også blant marokkanere og tyrkere, som også startet innvandringen til Norge på slutten av 60-tallet.

Aftenpostens oppslag på lørdag er nesten en form for gladsak: ”Nå finner flere norskpakistanere hverandre i Norge», heter det i hovedtittelen. Selvsagt er det bra at andelen henteekteskap går ned. Men nedgangen oppveies med at man gifter seg i egen gruppe her. Vi vil kalle mønsteret ”avvist integrasjon”. Man unngår bevisst sosial interaksjon utenom egen gruppe, som selvsagt ville brutt opp det rådende ekteskapsmønsteret.

Aftenposten skriver:  

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Human Rights Service (HRS) har med tall fra Statistisk sentralbyrå utarbeidet en rapport om ekteskapsmønstre blant en del minoritetsgrupper. Den viser at så å si alle unge med pakistansk bakgrunn giftet seg med en med samme etniske bakgrunn, 94 prosent for første og 96 prosent for andre generasjon.

Men rapporten slår også fast at det har vært en betydelig nedgang i andelen henteekteskap for de fleste grupper – både i  første- og andre generasjon innvandrere – fra perioden 1996–2004 til perioden 2007–2012. For kvinner i andre generasjon er nedgangen fra 74 prosent til 53  prosent, og for første generasjon fra 71 til 48 prosent. Trenden er tydelig i alle de store innvandrergruppene, med norskpakistanere som den klart største.

– Dramatisk

Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS, sier at det i et integreringsperspektiv er bra at henteekteskap har gått ned.

– Men man må ta inn over seg at det har vært en dramatisk situasjon når opp mot tre av fire ekteskapsinngåelser i andre generasjon har vært henteekteskap.

Storhaug mener det fremdeles er dramatisk når halvparten av andre generasjon pakistanske kvinner og menn fortsatt henter ektefelle i Pakistan – etter snart et halvt århundre med innvandring til Norge.

– Det vitner om avvist integrasjon, man vil ikke ta fullverdig del i det norske samfunnet, sier Storhaug.

– Men er det ikke slik at også etnisk norske gifter seg med «sine egne»?

– Nei, nordmenn er flinke til å gifte seg ut av egen gruppe.

Aftenposten har intervjuet et norskpakistansk par, Atif Rauf og Memona Aslam, begge født i Norge. Paret mener som HRS at en del av nedgangen i andelen henteekteskap handler om miljøenes dårlige erfaringer med slike ekteskapsinngåelser. Aslam tror at ekteskapsmønsteret vil endre seg om en til to generasjoner, fordi de ”som er under 18 år er fargeblinde”.

Den påstanden tror vi er vel optimistisk.

Da er vi kommet til tilbud og etterspørsel. Nå er aktuelle miljø blitt så store (pakistanere på i underkant av 35 000 personer, somaliere har passert 36 000 personer), at det blir lettere og lettere å holde fast i mønsteret med å gifte seg innad i egen gruppe, ettersom det frie valget er underordnet arrangert ekteskap mellom familier. Det er noe surrealistisk ved situasjonen: vi snakker om et Norge i 2014, 200 år etter grunnloven ble vedtatt, og tusener av unge vet at de ikke kan la følelsene råde når partner for resten av livet skal velges.

Anja Bredal, forsker, forklarer endringen i ekteskapsmønsteret blant pakistanere slik:

Tilbudet i potensielle partnere som er bosatt i Norge er blitt større, og i tillegg har flere sett at transnasjonale ekteskap kan ha uheldige konsekvenser, ifølge Bredal, som jobber ved Institutt for samfunnsforskning.

– Det er nok en del som har opplevd å få en svigersønn fra Pakistan som ikke klarer å leve helt opp til forventningene, for eksempel om å forsørge familien. Å komme rett fra Pakistan, kan gi et handicap med tanke på språk og kvalifikasjoner, sier Bredal.

Hun mener det både er snakk om at foreldregenerasjonen gir barna større frihet, og at foreldrene selv ser at det kan være lurt med en ektefelle for barna som kjenner det norske samfunnet. Hun synes ikke det er veldig overraskende at de største innvandrergruppene velger partner med lik etnisk bakgrunn.

– Vi vet jo at sosial likhet er vanlig i partnervalg generelt. Grupper som har tradisjon for arrangerte ekteskap, vil nok ha en noe større konservatisme på dette området. Samtidig er det ikke sikkert at alle etnisk norske foreldre setter så stor pris på en svigersønn med pakistansk bakgrunn, sier Bredal.

Til sistnevnte kan man si at det sikkert ikke er alle etnisk pakistanske foreldre som setter så stor pris på en svigersønn med norsk bakgrunn, som jo er en voldsom generalisering som man helst tar når nordmenn omtales. Jeg ville tro at mange norske foreldre hadde satt pris på at barna fant kjærligheten uansett hvilken etnisk bakgrunn partneren har – dersom vedkommende er verdimessig assimilert i det norske grunnfjellet.  Det er i alle fall min udelte erfaring.