Innvandring

Ekstrem-Norge (1)

Foreldre jakter på barna sine. Målet er å drepe. Foreldre tvinger jentene sine til sengs med eldre menn på andre kontinent. Det reageres ikke fra Stortingets talerstol. Det er blitt en normaltilstand. Velkommen til Norge 2014.

VG Helg fulgte med UDs spesialutsending, Merete Munch, på oppdrag i Irak. Munch var på leting etter ei jente som var dumpet i en landsby i kurdiske områder i Irak, tvangsgiftet, og som levde i et voldshelvete.

Munch markerte seg første gang i norsk offentlighet gjennom en kronikk i Aftenposten i fjor, som vi omtalte her.

VGs reportasje krever innlogging. Her er et utdrag:

hege_banner_rights_special_778x150

Norge har fire spesialutsendinger som Merete: En i Pakistan, en i Tyrkia, en i Afrika. Meretes ansvarsområder er Irak og Jordan. Det er en farlig jobb. For jentene og for dem som hjelper dem.

(…) Hver uke tikker det inn eller to bekymringsmeldinger, fra lærere, barnevern, politi eller jenter som frykter for fremtiden.

E-posten i dag er en tekstmelding fra en tenåringsjente. «Leyla» sitter fanget i en landsby i Irak:

«Jeg trenger hjelp. Jeg må rømme fra Irak. De kommer til å drepe meg. Jeg må hjem så fort som mulig, uten av noen får vite om det».

De som planlegger å drepe henne er hennes nye svigerfamilie.

Merete tar kontakt med dem som kjenner jenta i Norge, og får raskt vite mer: Til tross for gjentatte bekymringsmeldinger til barnevernet gjennom årene, skal familien ha sendt Leyla ut av landet, til den kurdiske landsbyen de kommer fra. Der skal hun ha blitt tvunget til å gifte seg med en langt eldre mann. I tekstmeldingene hun i all hemmelighet sender ut, forteller hun om et liv i vold.

«Av og til har jeg blåmerker over hele kroppen», skriver hun.

Hun er norsk, oppvokst i Norge, forstår knapt svigerfamiliens språk. De slår henne, for hun er ikke vant til å adlyde blindt. Hun blir regelmessig voldtatt.

«Du kan aldri skille deg fra meg», sier ektemannen, «jeg kommer til å drepe deg hvis du prøver deg på noe».

I fjor hentet Merete og hennes tre kolleger hjem til sammen 26 norske statsborgere, de aller fleste jenter og unge kvinner som var blitt giftet bort med tvang av sin egen familie. De ble hovedsakelig reddet hjem fra Irak, Pakistan og Somalia.

Dette er bare de jentene som har klart å be norske myndigheter om hjelp. Hvor mange norske jenter som sendes til utlandet for å bli giftet bort under tvang, er det ingen som vet.

– Om jentene som blir borte, vet vi altfor lite. Når de er ute av landet, er de ute av syne og sinn, sier Merete (min uthevelse).

Ute av syne, ute av sinn. Mon tro om Munch kanskje har lest HRS sin nå 10 år gamle rapport om dumping av barn og unge, Norske barn i utlandet. Ute av syne, ute av sinn?

Her er foto fra en landsby i pakistanske Punjab, da HRS jobbet frem denne rapporten. Jenta jeg snakker med ble systematisk voldtatt i et ekteskap med fetteren. Født i Norge. Visste ikke om hun fikk komme hjem igjen. Faren hennes voktet soveromsdøren. Hun skulle ikke unnslippe. Hun skulle bli gravid. Det var målet. For da ville det bli enda vanskeligere for henne å bryte ut av ekteskapet. Jeg må legge til dette: hun var utseendemessig skjønn. Sjelen var myk, samtidig hadde hun en munter tunge. Jeg vet ikke hvor hun er i dag.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Sjalet over hodet hennes er mitt, min faste følgesvenn i Pakistan. Etter jentas ønske informerte vi ambassaden i Islamabad om tilstanden hennes, og hun fikk sentrale telefonnummer på en lapp.)

De fleste jentene Munch og hennes kollegaer redder er under 18 år. Noen er allerede mødre når de er 15 år. Noen kommer aldri tilbake til Norge, skriver VG.

Husker du som leser dette hvordan livet ditt var da du var rundt 14, 15 år?

Munch har fått en melding fra ”Leyla”, som er et nødrop. Munch svarer henne på SMS:

«Du må bryte med familien din. Hvor lenge vet jeg ikke. Du vil nok få tilbud om en beskyttet bolig et annet sted i landet, så du må nok begynne på nytt. Hvem du kan ha kontakt med av venner vil du få råd om når du er i Norge. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette vil bli. Du får vurdere det opp mot det livet du har nå, det er det eneste jeg kan si», skriver hun i en SMS.

«Dette må jeg tenke på», svarer Leyla.

Ja, det koster. Nettopp det samme var reaksjonen til jenta på bildet over her. Hun visste ikke om hun våget å prøve å rømme, bryte ut. Hvor mange er de der ute?

Statsrådene Solveig Horne og Anders Anundsen har nok en større jobb å gjøre enn de fattet da de takket ja til utnevnelsene. Mon tro om de vil gjøre som tidligere statsråder: utarbeide pene handlingsplaner, illustrert med sommerfugler og vårblomster?