Innvandring

Stridstemaet innvandringspolitikken

Forhandlingene om innvandringspolitikken mellom regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet med støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti har kjørt inn på et sidespor. Spørsmålet er om det også er en blindvei.

Det er dagens Klassekampen som omtaler forhandlingene som har pågått for fullt siden før jul mellom H/FrP-regjeringen og støttepartiene V og KrF. Som kjent ble det inngått en særavtale for utlendingsfeltet i regjeringsforhandlingene. Da denne særavtalen ble kjent, var det min tolkning at den har en rekke klønete formuleringer – som jeg antok var et bevis for at partiene slett ikke var så enige som de ga uttrykk for.

Ifølge Klassekampens kilder (flere anonyme) er nå samtlige partier kommet til at avtalen er for «generell». En kilde mener at partiet tok seg «vatn over hovudet», uten at det vises til hvilket parti. Og det kan vel egentlig være det samme, for jeg tror alle de involverte partiene har vært for optimistiske hva gjelder denne avtalen.

Nå når forhandlingene visstnok skal gå mot slutten, har alle partiene mye å tape hvis den «spesifiserte» avtalen ikke holder mål. Minst å tape har kanskje Høyre, da de aldri har vært høyt på banen når det gjelder innvandringspolitikken. Kanskje tvert om: innvandrings- og integreringspolitikken er så politisk betent at Høyre nok har sett fordelen med å holde fingrene av fatet. Slik er det ikke for FrP. Innvandringspolitikken har vært kjernen i FrPs politikk og leverer de ikke på dette feltet, kan partiet pakke sammen. Eller som Klassekampen skriver:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Vekevis med knallharde forhandlingar går no mot slutten. Alle dei borgarlege partia blir påført sviande nederlag i asyl- og innvandringspolitikken. Frp er like avhengige av innstramming i asyl- og innvandringspolitikken som Venstre og KrF er av oppmjuking. Heile avtalen om asyl- og innvandringsfeltet er i spel. På måndag skal dei fire borgarlege partia setje seg ved forhandlingsbordet for å forsøkje å kome til ei løysing.

Det er vel åpenbart for de fleste: Å få en avtale som innebærer god og slagkraftig politikk på dette området når partene står på hver sin ende av skalaen, innstramning versus oppmykning, er som å blande vann og ved og håpe at det tar fyr. Derfor synes det som om partiene nå har kommet til at alle vil lide nederlag:

Kjelder i Venstre innrømmer at det er tøffe kampar, og at målet no er å «finne noko alle er like misnøgde med».

Samtidig synes V og KrF å ha fått litt angst for at politikk kan bli ført i den regjeringen de selv har valgt å stå utenfor, og det uten at de har hendene på rattet:

Innvandrings- og asylfeltet er eit område der mykje er regulert i forskrifter, ikkje lover. Regjeringa må få fleirtal på Stortinget for lovendringar, men kan endre forskrifter på eiga han. Bekkevold stadfestar at dette er noko av bakgrunnen for at forhandlingane no tek tid:

– Dette må bli ein vasstett avtale. Vi må ikkje oppleve at det kjem forskriftsendringar i etterkant vi ikkje kan stå inne for, seier KrF-aren.

En vanntett avtale vil på innvandrings- og asylfeltet være tilnærmet umulig. Utlendingsloven er en krevende lov og forskriften er ikke bare svært omfattende, den er også «levende» – nesten daglig kommer det forskriftsendringer. Samtidig er det ingenting som tilsier at partiene i dag er i nærheten av en avtale som kan omtales som vanntett.

Bare som eksempel: Mens KrF fortviler over innstramninger i familieinnvandringen (som de sier til Klassekampen kommer) så er FrP helt avhengig av slike innstramninger. Spørsmålet er selvsagt om avtalen prøver å favne begge parter, og da blir resultatet raskt at det ene slår det andre i hjel. Som en av kildene sier:

– Men dersom du får ei rekkje unntak og ankeinstansar, og bruker mange vanskeleg tolkbare omgrep, blir det ikkje så veldig verdifullt likevel. Då får UDI eit uklart oppdrag, og så blir det opp til dei å tolke. Eg trur òg at Venstre slit, for dei har problem med å akseptere ein strengare innvandringspolitikk. Men deira alternativ er jo heilt umogleg for oss å akseptere, seier Frp-aren.

Når det gjelder familieinnvandring heter det i Klassekampen:

Innfører ei 24-års aldersgrense for familieetablering, men styresmaktene skal praktisere endringa med «liberale skjønnsvurderingar».

I praksis betyr det at forvaltningen blir sittende med problemet (det kan endog forsinke saksbehandlingen, bli mer kostnadskrevende og ramme urettferdig), mens politikerne kan peke på «sine» seirer og unngå å si noe om tapet som fulgte med: «Ja, vi har fått til innstramninger, se bare på 24-årsgrensen!,» sier FrP-eren stolt, mens V repliserer: «Greit nok har vi fått en 24-årsgrense for å hindre tvangsekteskap, men dette skal forvaltes med liberale skjønnsvurderinger som vil komme alle til gode!»

La oss nå si at partiene godtar løsningen om å bli «like misfornøyd» – hva så med velgerne?