På morgennyhetene i dag, NRK P1, var fokuset ”stigmatisering” av somaliske jenter. Dette fordi ”minst 72 barn er undersøkt for kjønnslemlestelse ved norske sykehus siden 2009, de fleste fra ”Afrikas horn”. Ikke én av dem ble lemlestet mens de har bodd i Norge, ifølge legene”.
72 tilfeller på fem år gir i snitt rundt 15 jenter i året i en barnebefolkning i risikosonen på over 13 000 jenter (spesifikke tall på denne aktuelle barnebefolkningen kommer HRS med ganske snart i ny rapport). Det er altså grunnlag for å påstå at ytterst på tilfeller havner i helsevesenet grunnet mistanke om utført kjønnslemlestelse. Men legg merke til påstanden som refereres fra medisinsk hold: ”Ikke én er lemlestet mens de har bodd i Norge.” Allerede her i hovedvinkelen på reportasjen skurrer det. I HRS’ prosjekt i 20008/2009 for å avdekke kjønnslemlestelse blant somaliere (den desidert største aktuelle gruppen), avdekket politi og helsevesen kjønnslemlestelse av jenter vi meldte inn til Oslopolitiet. Men, så møtte vi alle veggen. Hvorfor? Fordi, som helsepersonell bekreftet, når sårene er helet, er det så godt som umulig å tidfeste når overgrepet skjedde, og når jenta er innvandrere (ikke født i Norge), blir det umulig å konstatere om lemlestelsen har skjedd før eller etter innvandring.
Denne ansvarsløse situasjonen har myndighetene selv satt seg i. Til tross for en høy innvandring gjennom hele det nye årtusenet av jentebarn fra eksempelvis et høyrisikoland som Somalia, har man ikke innført helkroppundersøkelser av de nyankomne, det til tross for at jenter kan være gjensydd med alle de plagene det oftest medfører, som ikke å klare å tisse i løpet av skoledagen Hadde jentene fått en slik helkroppundersøkelse ved ankomst Norge der det registreres om de er lemlestet eller ei, ville ikke politi og helsevesen stått i situasjonen som er i dag: prøve å bevise noe som er så godt som umulig å bevise: skjedde lemlestelsen før eller etter innvandring?
Det positive i dagens oppslag er at en lege med lang erfaring i å gjennomføre klinisk observasjon av ytre kjønnsorgan hos barn, overlege Torkild Aas, sier at undersøkelsen er smertefri. Det er jo ingen nyhet at å ”se på” umulig kan være fysisk vondt eller ubehagelig, men i tidligere debatter er helseundersøkelser som dette fremstilt som overgrep, som gynekologisk undersøkelse, med mer.
Men Aas mener undersøkelsen kan oppleves som stigmatiserende. For foreldrene? For barna? Sistnevnte tviler jeg sterkt på er særlig etnisk bevisste og klarer å koble sykehus til egen rase/landbakgrunn.
Aas mener man undersøker for mange, og at ofte ville det vært greiere å heller ta en samtale med aktuell jente, da når hun er i alderen over åtte år, slik jeg tolker NRKs fremstilling. I de sakene HRS har vært borte i der jentene er i denne alderen, er vår erfaring at de har vært godt manipulert av foreldrene til å forklare at lemlestelsene skjedde før innvandring, at de selv ønsket det, med mer.
Aas mener også at jenter i 13 – 14-årsalderen kan oppleve undersøkelsen som ”et maktovergrep”. Du verden. Hvem opplevde ikke de fæle sprøytene vi fikk som skolebarn, med etterfølgende pirquetprøve, der vi ble kuttet i, som et ”maktovergrep”? Sjøl var jeg i første klasse på grunnskolen så redd for denne sprøyten mot tuberkulose, at jeg gråt da ”overgrepet” nærmet seg, hvilket ble til dobbelt ”maktovergrep” grunnet hvor flaut det var å vise seg så pysete.
Når jeg sier at debattgrunnlaget tas tilbake til 90-tallet, er fordi i 2000 første avsløringen av imamer og kjønnslemlestelse av jenter i Norge en bred nasjonal debatt, der ikke minst helseundersøkelser var i sentrum og politikeren i alle fall var offensive i sine uttalelser. Men det var jo mediestyrt etter ”sjokket” TV2 presenterte.
Grete Lien Metlid ved Oslopolitiet avviser at politiet skulle overreagere på noen måte når de mistenker mulig utført kjønnslemlestelse:
Ifølge leder for voldsavsnittet i Oslo politidistrikt, Grete Lien Metlid, etterforsker de et par kjønnslemlestelsessaker i året.
Metlid deler ikke barnelegens bekymringer.
– Min bekymring er nok mye mer rettet mot mørketall enn mot at politiet tar for ofte eller for raskt undersøkelser av barn, sier hun.
– Det er jo alvorlige dersom det har skjedd en kjønnslemlestelse. Det må foreligge konkrete mistanker før man går videre med en medisinsk undersøkelse, men at politiet tar disse sakene på alvor og gjør en grundig etterforskning, mener jeg er viktig.
Metlid sier Oslo politidistrikt har ambisjoner om å foreta flere medisinske undersøkelser, men understreker at det må ligge konkrete opplysninger til grunn forut for en undersøkelse.
– Vi har også fokus på barna og må være ydmyke for at det kan være traumatisk å bli undersøkt, så vi gjør det vi kan for å tilrettelegge i slike situasjoner, sier Metlid.