Kjønnslemlestelse

Dramatiske tall om en tilstand utenfor kontroll

Nye tall HRS har bestilt hos Statistisk sentralbyrå viser at nesten 14 000 jenter i dagens Norge kommer fra land der kjønnslemlestelse praktiseres. Nesten 8 000 er i alderen 0 – 9 år, alderen der de fleste lemlestelser utføres. Nesten 4 200 i den yngste gruppen er av somalisk avstamming. Over 1 700 av disse bor i Oslo. Skal ny regjering også svikte disse barna?

Totalt har vi nå 13 690 jenter i Norge i alderen 0 – 19 år som kommer fra land der kjønnslemlestelse praktiseres. I den mest sårbare gruppen, 0 – 9 år, er antallet hele 7 895 jenter. 

I 2002 var det totale antallet 3 631 jenter, mens per 1.januar 2006 hadde andelen steget til i overkant av 9 000 jenter. Altså har vi mer enn en tredobling i denne gruppen siste10 årene. 

Går vi til høyrisikoland, som HRS har satt til 80 prosent lemlestelse eller mer, blir tallene i dag slik: 

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

I 1.generasjon er andelen fra høyrisikoland på 5 086 jenter. I andregenerasjon er andelen 6 288 jenter. Totalt blir dette 11 374 jenter bosatt i Norge som er i høyrisikogruppen. Av disse er 6 616 i den sårbare alderen 0 – 9 år. 

Ut fra undersøkelser om utbredelse her i Europa, er et forsiktig estimat at 30 -40 prosent av jenter i høyrisikogruppen blir lemlestet etter bosetting her, eller som er født her. Det blir et sted mellom ca 2 000 – 2 600 jenter. 

Et mer realistisk estimat mener jeg er at minimum 50 prosent i prosent i høyrisikogruppen lemlestes. Da snakker vi om rundt 3 300 jenter i den yngste gruppen fra 0 – 9 år. 

Dette er dramatiske tall, som burde blitt møtt med resolutt handling for lenge siden. ”Handlekraften” til de rødgrønne var dog preget av feighet. Presset økte på forrige regjering i to runder: at Tormod Strand i NRK kom tilbake fra Somalia med dramatiske reportasjer i bagasjen, blant annet samtaler med omskjærere som fortalte at de lemlestet jenter fra Norge.  Og presset økte da Oslopolitiet i 2008 varetektsfengslet faren  i ”vår” Gambiasak” . Det ble avdekket at også familiens eldste jente på da fem år var blitt utsatt for overgrepet. 

Daværende helseminister Sylvia Brustad bestilte da forskning hos Institutt for samfunnsforskning (ISF): finn ut utbredelsen. ISF leverte den ønskede varen, et regelrett bedrag som jeg viet et helt kapittel til i boken Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge (2009), som du kan lese her  Konklusjonen var at det var nedgang i utbredelsen – som aldri har vært kjent (!) – og at kun 15 tilfeller var rapportert i 2006 og 2007. Dette sa Brustad på pressekonferanse da rapporten ble lagt på bordet: 

”Jeg har merket meg at praksisen med kjønnslemlestelse heldigvis foregår i mindre omfang enn antatt, og at kjente tilfeller ligger lenger bak i tid. Jeg er glad for at rapporten støtter hypotesen om at mange har sluttet med denne praksisen. Dette er en positiv utvikling fordi kjønnslemlestelse er et overgrep og det er ulovlig. Derfor vil jeg takke ildsjeler i berørte miljøer og faggrupper som har gått i bresjen for å endre holdninger til denne praksisen, og forebygge at denne type overgrep mot jentebarn får fortsette. Vi vet nå at holdningsarbeid som er i gang virker forebyggende.” 

Slik kunne Brustad slippe å innføre obligatoriske helkroppundersøkelser av jenter også, som ble fjernet av helsedirektoratet i 1993 grunnet Bjugn-tragedien og medieoppslag om at slike undersøkelser var en ”sexkontroll”. 

De rødgrønne innførte derfor tilbud om samtale og undersøkelser til utvalgte grupper der det er 30 prosent kjønnslemlestelse eller mer, først i Oslo, Lier og Drammen, og fra og med 2011 var tilbudet operativt nasjonalt.  

Det ligger åpent i dagen at tilbudet ble en fiasko. Det har Norsk kompetansesenter om vold og traumatisk stress dokumentert Forsvinnende får tar imot tilbudet. 

HRS har nå spilt inn tiltak til den nye regjeringen, der vi argumenterer både for at helkroppundersøkelsen av jenter tilbakeføres, og at vi i tillegg får en ny lov der foreldre plikter å anmelde avdekket legemsbeskadigelse av eget barn, dette fordi særloven mot kjønnslemlestelse ikke fungerer. Her er deler av argumentasjonen for sistnevnte: 

Det ligger i sakens natur at foreldre/foresatte kjenner til at legemsbeskadigelsen/lemlestelsen er gjort. Man ser med det blotte øye legemsbeskadigelsen når man steller spedbarnet eller det lille barnet hvis man snakker om de vanligste, tradisjonelle typene lemlestelse (type 2, som er delvis fjerning av klitoris samt delvis eller fullstendig fjerning av de små kjønnsleppene, og type 3, som er delvis eller fullstendig fjerning av ytre kjønnslepper og igjensying slik at urinveisåpningen dekkes av et hudseil og skjedeåpningen forsnevres til ca 1 cm i diameter).  

Kuttene fører alminnelig til blødninger, typisk voldsomme blødninger, og sårene skal gro og barnets hygiene kan ikke ivaretas som normalt under helingsprosessen. Hvis barnet er gammelt nok til å ivareta egen hygiene, som aldersmessig vil variere noe fra familie til familie og fra kultur til kultur, har det derimot også språk. Å utsette barn da for en slik alvorlig rituell legemsbeskadigelse vil utløse så kraftige smertereaksjoner og ettervirkninger i form av psykiske og fysiske smerter, at det vil være umulig for foreldre/foresatte ikke å forstå at barnet er skadet selv om overgrepet angivelig skal ha vært gjort bak ryggen deres. «Større barn» vil selvsagt formidle i klartekst at «noen» har påført det smerter og skader.

Tiltak 

Det bør innføres en anmeldelsesplikt for foreldre ved avdekket legemsbeskadigelse av eget barn, med øvre strafferamme på for eksempel seks år (som loven mot kjønnslemlestelse), og der foreldre/foresatte som bryter loven også skal kunne risikere omsorgsovertakelse.